Roman
Linn Ullmann
«Jente, 1983»
Oktober forlag
Fortelleren i Linn Ullmanns nyeste roman, «Jente, 1983», bor som 16-åring sammen med sin mor i New York. Hun har møtt en berømt mannlig fotograf, kalt A. Han sier han vil fotografere jenta – som er døpt Karin, men blir kalt noe annet – om hun kommer til Paris. Moren vil ikke at datteren skal dra.
Hun drar likevel. I Paris oppsøker hun A. Blir med ham i et selskap, men forlater det med noen andre fotomodeller. De drar på disco. Men da hun, jetlaget og usikker, vil hjem til hotellet, går hun seg vill. Den eneste adressen jenta har, er til As leilighet. Etter en lang, ensom nattevandring i Paris, oppsøker hun ham. De ligger sammen. Hun er 16, han 44. Det blir ikke siste gangen.
Nær fire tiår senere er jenta blitt forfatter. Hun bor i Oslo, har mann og barn og hund. Hun sliter med skrivesperre. Har gjort det en stund, men uten å innrømme det for noen. «Dette med å ikke å snakke sant om viktige ting var i ferd med å bli en altomfattende dissonans i livet mitt».
Samtidig har noen hun kaller «skyggesøsteren» dukket opp igjen, etter lang tids fravær. En hemmelig venn eller tvillingsøster, født av barndommens sterke savn etter «en hel søster, en ordentlig søster, som var der alltid» – ulikt de fire levende halvsøstrene hun faktisk har.
Hun lider av en depresjon. «Jeg ville ikke dø, men alt handlet om å dø». En konkret og fysisk følelse av å være på andre siden av en glassvegg, eller av å sveve over fortauene uten forankring, kun holdt tilbake av den trofaste gamle hunden i den andre enden av båndet.
Hun sover ikke, og raser ned i vekt. Nekter likevel å følge psykologens råd om at det kanskje er «best for det ikke å skrive nå som du er så dårlig» – i solidaritet med alle «innesperrede, forrykte, deprimerte, redde kvinner gjennom tidene som er ordinert en kur bestående av ikke-ytring, ikke-skriving, ikke-si-et-ord-om-raseriet-og-fortvilelsen».
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Dessuten er det noe hun hele tida har tenkt å skrive om. Det fotografiet A tok av henne i januar 1983. Det som skjedde før og etter, som hun blir kvalm av å tenke på, «det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner». Men som stadig bobler fram likevel.
«En vinternatt i 1983 gikk en jente seg vill. For å finne henne – og det var dette som var opprinnelige prosjektet – måtte jeg finne ham også. jeg måtte finne dem sammen, ikke la dem være i fred. Hvorfor det? Fordi jenta ikke lar meg være i fred. Se på meg, sier hun fra baderomsgulvet med de blå flisene – naken, med bare et hvitt håndkle rundt seg».
Hun må fortelle. Og klarer det. Skriver. Endelig. Med nydelig resultat. «Gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp – kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig».
Jo. Eller nei – det kan en utenforstående leser selvsagt ikke vite, om den faktiske forfatteren utenfor boksidene. Men romankroppen henger sammen. Karakterene er til å tro på. Fortellingen er spennende. Hva er egentlig sannhet? En sannferdig fortelling? Noe av det som gjør «Jente, 1983» interessant også for andre enn forfatteren og hennes aller nærmeste, er nettopp diskusjonen rundt sannhet. Virkelighet. Hukommelse og rekkefølge og konsekvenser.
[ Dysfunksjonelle familier? Der er Sara Stridsberg på hjemmebane (+) ]
Alle som leser, forstår så klart at «Jente, 1983», er selvbiografisk. Linn Ullmann, som er døpt Karin, bodde i New York som ung. Hun har en mor som er skuespiller, en far som var filmskaper, har nå skrevet en rekke romaner selv. Hun bor i Oslo, har hund, så og så mange barn, og så videre, og så videre. Det kan sikkert graves fram passasjerlister, karakterutskrifter og kanskje til og med et negativ i et arkiv ett eller annet sted som understøtter historien. Noen kan finne fotografiet Ullmann selv har mistet.
Men det er ikke poenget. Ikke det interessante. «Jente, 1983» handler ikke om hva som er «virkelig» og faktasjekkbart i journalistisk forstand. Romanen – og forfatteren – er så uendelig mye smartere enn som så.
Den tar for seg hukommelsen. Hva husker vi, hvordan husker vi, og hvorfor? Og hvordan setter vi sammen historiene vi forteller, alle episodene, glimtene, øyeblikkene som til sammen utgjør et helt liv? Vi tolker hele tida det som kom etter, i lys av det som kom før. Men det er ikke gitt at vi husker noen av delene korrekt, hva nå enn «korrekt» måtte bety. Likevel formes vi av det vi opplever – hvordan?
[ Han angrer ikke på at han fortalte om farens selvmord. Men terapeutisk var det ikke (+) ]
Forfatteren reflekterer over hemmeligheter og hvordan de virker i oss. «Som uro, som ensomhet, som melankoli». Samtidig stanger hun hele tida hodet i ideen om kausalitet. Skyldes den lammende angsten hun opplever som voksen høsten 2019, hendelsen med fotografen i 1983? Og hvis ja, vil angsten forsvinne om hun endelig klarer å fortelle?
Hun prøver, men sliter med konseptet. «Jeg er en som glemmer og som skriver og som må ta fantasien og begjæret til hjelp. Hva skjedde med jenta i Paris, og hvordan har det virket i meg og hvordan fortsetter det å virke i meg?»
Grunnleggende spørsmål, i alle liv. Det reduktive i å koke kompleksiteten i et liv ned til enkle «fordi a, så b»-sannheter. Hvorfor er vi som vi er? Med en gang man drar fram en episode i stedet for en annen, tillegges den vekt og tyngde. Kausalitet. Men fortjener den dermed tyngden?
[ Klump i halsen? Nei, tårene silte av denne julefortellingen, skriver Dagsavisens anmelder (+) ]
«Jeg må lage en rekkefølge – ganske enkelt fordi i en bok (eller et minne, en fortelling) må det ene ordet komme før det andre, den første setningen må komme før den neste. Men likevel, det var ikke sånn, ikke akkurat sånn» skriver Linn Ullmann. I stedet: «Det var som vann, pøl etter pøl etter pøl, formløst. Hva skjedde først, og hva skjedde etter det, og etter det igjen. Jeg er ikke sikker». Hun begynner på ny, igjen.
Hukommelsen er ikke lineær. Den lagrer tilsynelatende viktige ting, glemmer andre, tilsynelatende like viktige, og kan lett påvirkes. Kanskje tenker hun ekstra mye over fotografiet som ble tatt da hun var 16, fordi hun nå er mor til en 16-17-18-årig jente, tenker forfatteren som 55-åring. Hun ser ting annerledes nå, fordi hun som voksen vet at den 44-årige fotografen hun møtte som 16-åring må ha hatt en helt annen oversikt enn hun hadde da.
Pandemien gjør at skuespillermoren er langt unna, rent fysisk. Kanskje har også det noe å si. «Jeg har aldri vært flink til å skille mellom det som skjedde og det som kan ha skjedd. Konturene er uklare, og mammas ansikt er en stor hvit sky over det hele».
[ Knausgård klarer ikke å kutte. Verken røyken eller egen tekst (+) ]
Mødre og døtre, evig komplisert. Sin like berømte far skrev ikke Linn Ullmann om før etter hans død. «Skriver du om den gangen i Paris?» spør moren. Hun svarer ja. «Og så, brått: Hvordan kan du vite at du husker riktig? Å mamma, det kan jeg ikke». Det er jo hele poenget.
«Mye kan forvandles til noe vakkert hvis det får tid på seg, gi det noen timer, eller dager, eller år», skriver Ullmann. Med «Jente, 1983» har hun gjort akkurat det. Ikke vakkert slik motefotografier er det, glossy perfekte og tilgjorte. Men vakkert slik livet er det, i all sitt rotete, forvirrede, usikre kaos av hullete glemsel, når bare et modig menneske går foran og viser vei med kloke tanker.
