På scenen

Han fyller snart 38. Om fire år må Silas pensjoneres

Solist Silas Henriksen er en ballettdanser som snakker. Fra scenen, som Hamlet. Og som danser, mot yrkesgruppens lave pensjonsalder.

– I det siste har jeg tenkt mye på at jeg nærmer meg pensjonsalderen. Men jeg føler at jeg bare nettopp har begynt karrieren!

Silas Henriksen i «Bolero» i 2022.

Da Silas Henriksen i 2018 ble solist i Nasjonalballetten, var han den første mannlige norske danseren som ble utnevnt til solist siden 1992. Da var han 33 år, og hadde allerede danset mange store roller i inn- og utland. Ved det prestisjetunge Nederlands Dans Theater jobbet han blant annet med koreografer som León og Lightfoot. I 2015 kom han tilbake til Norge, og har siden danset en hel haug store roller, både i klassiske og moderne forestillinger.

Det er nesten aldersdiskriminering

—  Silas Henriksen, ballettdanser

Nå er Silas Henriksen 37 år. Pensjonsalderen for ballettdansere ved Den Norske Opera og Ballett er 41 år.

– Det er nesten aldersdiskriminering. Det føles litt hjerterått at vi ikke har valget, at man blir fratatt profesjonen sin. Som danser er man så vant med spenningen, intensiteten, energien som ligger i å stå på scenen. Så skal det plutselig opphøre? Som noen så godt formulerte det: En danser dør to ganger. Første døden er når man slutter å danse. Så mye god kompetanse som også dør, fordi vi er indoktrinerte til å tenke at er du førti, er du ferdig! sier Henriksen.

Pensjonsalder: 41 år

Den unge pensjonsalderen for danserne ved Nasjonalballetten, er der selvsagt fordi yrket er knallhardt fysisk. Innen de fyller 41, har mange dansere vonde og skadde ledd og muskler, etter flere tiår på tåspissene, med høye svev og grasiøse landinger, tunge løft og beinharde treningsregimer. Danserne kastes ikke ut, men omskoleres til annet arbeid, for eksempel innen undervisning eller koreografi.

For publikum måtte det da også være interessant å se kropper i ulike aldre, som fortsatt danser?

—  Silas Henriksen, ballettdanser

Også Silas Henriksen gleder seg over at framtida også kan by på andre utfordringer, innen andre fagområder. Han er interessert i mote, kunst, musikk og film, og har jobbet med mye forskjellig. Men først vil han fortsette å danse selv. Lenge.

– Jeg er så glad for å kunne bruke tida mi her, ved Nasjonalballetten. Det er riktig for meg. Jeg skulle ønske vi kunne ha flere dansere i mange ulike aldre. For publikum måtte det da også være interessant å se kropper i ulike aldre, som fortsatt danser? Folk som står på scenen selv om de er femti? Seksti? Sytti? Vi må redefinere hva ballett er. Hva vi vil den skal være, sier Henriksen.

Kroppsarbeider

Han ønsker at dansefeltet, med Nasjonalballetten i spissen, skal tenke nytt rundt alder, inkludering, mangfold.

– Vi trenger å omorganisere hvordan vi jobber, trener, og hviler. Slik kan vi unngå skader og slitasje, så folk kan være i jobbene sine mye lenger. I det siste har de kroppslige kvalifikasjonene som forventes av en danser blitt ganske ekstreme. Jeg er glad jeg ikke er ung nå, og vokser opp med Instagram. De danserne som frontes der, er helt sinnssykt imponerende på en del fysiske ferdigheter. Men det er ikke alltid den typen ferdigheter samsvarer med å være en god danser, helhetlig sett, sier han, og utdyper:

– Dans er og blir et fysisk yrke. Jeg er kroppsarbeider, og trives veldig godt med det. Men mitt talent er ikke kroppen. Mitt talent er et formidlingstalent. Den evnen forsvinner ikke ved fylte førti. En på femti trenger ikke hoppe like høyt som den på tjue. Dans er ikke konkurranse. Det er kunst. Det handler om livet, ikke om prestasjon, sier Silas Henriksen.

Talerolle

I Alan Lucien Øyens «The Hamlet Complex» i 2018.

Stykket han nå danser hovedrollen i, er et glitrende eksempel på akkurat det. «The Hamlet Complex Redux» er skapt av Den Norske Opera og Balletts (DNOB) bejublede huskoreograf, Alan Lucien Øyen. Balletten er basert på Shakespeare-klassikeren «Hamlet», med fem skuespillere, tretti dansere, ti barn og fullsatt orkester, på et svært kaleidoskop av en scene. I den bærende rollen som selveste Hamlet: Silas Henriksen.

– Jeg har mye tekst, altså talte replikker, noe jeg ikke er vant med. Det er ekstremt utfordrende, når man er vant til å si ting med kroppen, ikke stemmen. Jeg føler meg veldig mye mer naken av å plutselig skulle snakke. Ord er så sinnssykt sterke. Med en gang man uttaler dem, har man liksom brutt illusjonen. Da er det ikke mer fortolkningsrom igjen. Dessuten får jeg en annen måte å være i rommet på. En annen måte å henvende seg til publikum på. Jeg er ingen skuespiller. Eller … dette er min versjon av å være skuespiller. Og det er greit. Jeg er veldig glad for å få sjansen. Man må bare tørre å prøve nye ting, sier Silas Henriksen.

Alan Lucien Øyens «Hamlet»

Oppsetningen – og Henriksen som Hamlet – har fått eksepsjonelt god kritikk. «Ikke så rent lite fantastisk», var Dagsavisens anmelders konklusjon da oppsetningen hadde urpremiere i 2018. Under pandemien ble stykket vist for et svært begrenset publikum. Denne uka hadde det «sesongpremiere» for tredje gang, i en tredje versjon.

– Utrolig gøy å endelig få spille for fulle hus igjen! Det er viktig å forstå at dette ikke er Shakespeares, men Alan Lucien Øyens, Hamlet. Selv om mye ligner. En gutt og en mann leter etter faren sin, som han ikke har kjent eller kjenner. Morskomplekset er med. Ødipuskomplekset. Men også Dronning Elizabeth den første! Hun hadde visst nok så fæl dødsangst at hun sto når hun sov. Hun var redd for å dø liggende, ler Henriksen.

Ibsen i Paris

Silas Henriksen om «Hamlet Complex Redux» og pensjonsalder for ballettdansere

«The Hamlet Complex Redux» spilles kun nå i november. I slutten av måneden skal Silas Henriksen og en gruppe andre dansere fra Nasjonalballetten til Paris. Der skal de danse Ibsen for et eksklusivt publikum, i tilknytning til Musée d’Orsays Munch-utstilling der.

– Vi gjør utdrag av «Ghosts», «Hedda Gabler» og et nytt stykke, «Vildanden», som skal bli en helaftens forestilling, trolig neste år. Det blir en helt spesiell setting, rundt Munchs bilder. For oss i Nasjonalballetten er det stort å få danse der. Marit Moum Aunes Ibsen-forestillinger har åpnet verden litt for oss. Vi har begynt å turnere mer. Ibsen-ballettene har gitt oss et særegent repertoar, som både er vår kulturarv, og samtidig relaterbare for alle. Det er stas å få jobbe ordentlig i dybden med karakterutvikling, slik man må i disse oppsetningene. Det fins mange ballettroller som har langt mindre dybde, sier Silas Henriksen.

«Anstrengelsen»

Han jobber også med et eget prosjekt, med arbeidstittel «Anstrengelsen».

– Jeg vil lage en forestilling sammen med Nina Lill Svendsen, som var danselæreren min på Fagerborg. Hun er 65, men danser fortsatt. Jeg vil vise to generasjoner sammen, i stedet for hver for seg, slik det ofte blir i dansen. Forestilling skal også ta for seg et mor-sønn-forhold. Om alt går etter planen, og jeg får finansiering, blir det dessuten seks til åtte musikere. Jeg håper det blir noe av, sier Silas Henriksen, solist ved Nasjonalballetten og hovedrolleinnehaver i «The Hamlet Complex Redux» ved DNOB nå.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen