Anne B. Ragde: Morsomt og mørkt om moren, pengene og livet

---

Roman

Anne B. Ragde

«Muttra og meg»

Bonnier forlag

---

«Jeg har tenkt noen ganger i livet, når det har vært som mørkest, at overlever jeg dette, kan jeg skrive om det», heter det på side 33 i årets bok signert Anne B. Ragde. Og skrive gjør hun, og skrive kan hun. Denne gangen ekstremt tett på egen selvbiografi, med seg selv og moren – kalt muttra, en sjelden gang mamma, aldri mor – i hovedrollene.

Og hun bjudar på, som de sier hos naboen. Anne B. Ragde hopper hit og svinser dit, nevner store ting nærmest i forbifarten, i noen tilfeller for å vende tilbake til dem siden, i andre tilfeller ikke, før hun dveler lengre med andre episoder, bare fordi de er artigere. Blander humor og alvor og sorg og glede i en miks som ikke burde funke, men som gjør det likevel.

Nåtid, barndom, hulter til bulter. Ingen fra-fødsel-til-nå-kronologi, ingen bein vei fra A til Å, ingen tydelig strukturerende prinsipper her – snarere en hel eske full av bokstaver, og tegn, og årstall og tanker og observasjoner og fotnoter og toppnoter og det meste innimellom.

«Jeg har et teppe i tusen farger» heter en annen av Anne B. Ragdes selvbiografisk funderte romaner, om morens død etter omsorgssvikt på et sykehjem. Også i «Muttra og meg» har teppet forfatteren vever tusen farger. Minst. Så får det heller være at noen tråder er dårligere festet enn andre, og noen av fillene hun vever inn i ryen kanskje ikkje matcher så pent. Det blir en helhet utav det til slutt.

Jeg vet jeg skal dø.

—  Anne B. Ragde i «Muttra og meg»

Selv sammenligner forfatteren skrivingen ikke med veving, men med strikking. Særlig med hemmeligholdet rundt å strikke en genser til noen som står deg nær. Sitatets brå skifte, fra genserstrikk til selveste Døden, er typisk for «Muttra og meg»: «du vil ikke fortelle [...] Jeg ville ikke strikke til noen, jeg ville ikke det. Men så begynte jeg likevel, jeg føyde én krøll garn inn i den neste, jeg la opp til en bol og strikket i vei. Fordi jeg vet jeg skal dø. Det er så underlig, jeg er et oppegående menneske, jeg vet da vel for faen forskjell på liv og død, men så plutselig har jeg vært i «dødens forgård», med hjerneslag, hvor jeg når sant skal sies trivdes veldig godt, fordi jeg var så inn i granskauen likegyldig til alt og alle [...] Men så VILLE jeg så innmari gjerne skrive om muttra igjen, enda jeg har allerede har skrevet tre bøker om henne. De to andre skal jeg fortelle om senere».

Hun holder ord. En av «avsløringene» i «Muttra og meg», er Anne B. Ragdes innrømmelser rundt hvor selvbiografisk inspirerte mange av bøkene hennes faktisk er. Hun har skrevet om moren hele tiden. Også før «Jeg har et teppe...». I «Arsenikktårnet», som moren elsket. I debutromanen, «En tiger for en engel», som moren aldri orket å forstå at handlet om henne.

Også i andre bøker, inkludert de seks bindene forfatteren fortsatt kaller «Berlinerpoplene»-trilogien, er det flust av selvbiografiske detaljer, ofte svært tynt kamuflert. Karakterene minner om slektninger. Kjenninger. Og om Anne selv. Ting hun har opplevd, sett, følt. Hun presenterer de tidligere bøkene sine, også de som aldri ble bestselgere, så man får lyst å lese dem.

Ta for eksempel debutromanen, «En tiger for engel». I «Muttra og meg» forteller Anne B. Ragde om hvordan det var å debutere som romanforfatter, etter først å ha skrevet to barnebøker basert på fortellinger hun først diktet opp på sønnens sengekant, og så delte i skrivemaskinskrevet form med barnehagen hans. Med «En tiger...» var hun endelig ordentlig forfatter! På ekte!

Dessverre uten særlig støtte fra forlaget i ryggen. Eller særlig innblikk i bokbransjen. Fullstendig blakk, uten avtaler eller planer for hva hun skal gjøre der, bruker debutant Ragde sine aller siste kroner på selv å kjøpe sin egen billett fra Trondheim til bokmessa i Sandvika.

Det blir en knusende opplevelse.

Ingen på messa bryr seg om boka den ukjente «trønderske, kvinnelige» forfatteren har skrevet. Ingen har lest den, ikke engang de som jobber i forlaget. Hun ser kjente forfattere kose seg på forlagets regning, men drikker selv slantene(!) en bekjent som jobber i en bar holder til side for henne. Det er en tragisk situasjon. Anne er fortvilet. Ydmyket. Fattig.

Komikken i misunnelsen, det festlige i at Anne B. Ragde ser Vigdis Hjorth slange seg over mannefangene.

Måten hun skildrer det hele på nå, mange tiår og flere titalls hyperbestselgende bøker senere, er imidlertid gullkanta komikk. Enn å dra på bokmesse uten penger, uten plan! Komikken i misunnelsen, det festlige i at Anne B. Ragde ser Vigdis Hjorth slange seg over mannefangene, ser Roy Jacobsen påspanderes mat, mens hun selv, helt bokstavelig, sitter alene og spiser skorpene etter andres restaurantmåltid.

For en farse! Dessuten endte det hele bra også i Sandvika. Helt tilfeldigvis, med forlagsbytte og lysere framtidsutsikter som resultat. Vi vet jo allerede at suksessen vil komme.

Andre historier er fra barndommen. Som den komplett elleville haiketuren familien på tre – Anne, moren og lillesøster Eva – legger i vei på for å få husstandens hund til en hundemesse moren har lest om i et blad. Flere hundre kilometer, skal de haike, med et telt som umiddelbart tar kvelden, og nyinnkjøpte teppeposer i helsyntetisk materiale. I den verste sommerheten. Med bikkje på slep. Gjennom myggskyene. Jeg skal ikke røpe hva som hender. Bare at lille Anne kunne ha dødd.

I dag ville noen garantert ringt barnevernet. Flere ganger. Også hjemme i Trondheim. Fordi moren slo datteren sin. Fordi hun ikke gadd å finne utav ting som kunne bedret døtrenes helse. Fordi de var så fattige, mye på grunn av morens elendige økonomiske sans, hennes evige higen etter å reise til varme strøk heller enn å prioritere kjedelige ting som mat og klær. Hun var ingen mild og snill mammafigur. Ga aldri datteren en klem, eller et fang å sitte på.

«Hun kunne ikke forestille seg at varmen i en håndflate kan utgjøre en flekk av kjærlighet», oppsummerer datteren, og «Muttra forstod seg aldri på barn, det kunne jeg hate henne for, ikke på mine vegne, men på min sønns». Moren «levde i nuet slik hun pleide, som et barn», er konklusjonen.

Det er med andre ord et komplisert mor-datter-forhold, dette. De er så forskjellige. Moren elsker varme, datteren elsker kulde. Ingen forstår den andre på det punktet. Moren elsker å reise. Datteren liker seg hjemme. Blir likevel med på tur, siden moren ikke kan tenke seg noe bedre. Som reisen til Wien, som viste seg å bli den siste. Eller turen til Oman, som var kimen til «Muttra og meg». Forfatteren kom over reisebrevene derfra, som også er sitert i årets bok, og fikk lyst å skrive om seg og sin mor.

Hun skriver også om å være forfatter. Om sin egen karriere, fra debuten og bokmessa i Sandvika, til eventyrlig suksess med Neshov-bøkene. De gjorde henne ikke bare økonomisk trygg, men direkte velstående. Hun forteller om hva som skal til for å klare å skrive. Om stress og kav og bekymringer.

Særlig den dårlige samvittigheten hun kjente gjennom sine tre ekteskap, kampen det er å finne tid til å skrive, når man også skal stelle hus for en annen. «Takke himmelen for hytta, og for at jeg er skilt», skriver hun. Haha!

Mye handler om økonomisk trygghet. «Jeg tenker ofte på pengene. Etter å ha vokst opp kummerlig, etter å ha studert i årevis, etter å ha skrevet i årevis uten å selge noe særlig er det bare nydelig å ha penger». Selvsagt er det det! Med penger kan man plutselig ta seg en svipptur til Nordpolen, slik Anne B. gjør. Eller shoppe fritt uten å kjenne vekslingskursen i Oman, slik hun også gjør. Eller bare «ringe telefonbanken og fnise», som hun liker aller best. Alt nydelig beskrevet i «Muttra og meg».

Så er det kanskje ingen kommende klassiker, dette. Den fungerer aller best om man allerede har lest en bok eller to av Anne B. Ragde, og sett noen av de mange tusen artiklene om henne i norsk presse. Om man holder ut den rappkjefta, anekdotiske tonen, som aldri graver veldig dypt i ubehaget.

Men hvem har vel ikke det, hvem gjør vel ikke det? Anne B. Ragde er tross alt en av de få forfatterne i landet som nordmenn flest kjenner igjen på gata, som faktisk er en kjendis.

Hennes svært mange, svært hengivne fans vil garantert fryde seg over å få bli med litt på innsida, over muligheten til å lære litt mer om forfatterens liv og tanker, familie og oppvekst. Her er mye humor, ekte feelgood.

Og det er ikke bare fjas. Forfatteren vet hun skal dø. Det skal vi alle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen