Bøker

Johan er Julenissens kjæreste. Folk flest elsker det

Hele verden har lagt merke til Postens nye julereklame, der Nissen kliner med en mann.

«Da Harry møtte Nissen», heter Postens nye reklamefilm, som markerer at det i 2022 er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. Terje Strømdahl spiller Nissen, svenske Johan Ehn spiller Harry.

– I det store og hele har reklamefilmen blitt kjempefint mottatt. Folk sender meg meldinger i sosiale medier, helt fra Sør-Afrika og USA, og sier nydelige ting. At de heier på kjærligheten. Forteller hvor glade de blir av å føle seg sett, sier skuespiller og forfatter Johan Ehn til Dagsavisen.

Postens julereklamefilm, som har fått tittelen «When Harry Met Santa», er i ferd med å gå viralt, med flere millioner visninger på YouTube, fordelt på en kort og en lang versjon med teksting til flere språk.

Julekjærlighet

I filmen spiller svenske Johan Ehn en singel, kanskje litt ensom, mann – Harry – som forelsker seg i Julenissen. Heldigvis blir følelsen gjengjeldt. Problemet er bare at Harry må vente helt til neste jul for et nytt, altfor kort møte … om ikke Nissen finner noen som kan hjelpe ham med alle pakkene?

– Man føler ting når man ser filmen. For noen rører den også ved vanskelige følelser, sier Ehn på telefon fra Stockholm, der han holder på med teaterprøver.

Med filmen markerer Posten at det i 2022 er femti år siden det ikke lenger var straffbart å være homofil i Norge – «fra alle oss, til alle oss».

– Det fins mennesker der ute som føler at alt som ikke er i tråd med deres liv og valg, automatisk er en trussel mot eller angrep på disse. Så det har selvsagt også kommet en del negative tilbakemeldinger, sier Ehn, og utdyper:

– En mann på YouTube skråler om at dette er enda et punkt på den homsete agendaen om å ta over verden, og at vi burde «skamme oss for å ødelegge alt som er hellig», og så videre i samme leia. «Nissen er ikke homo, han er kristen!!» skriver folk i kommentarfeltet. Noe som egentlig er veldig morsomt. For altså. Er nå den Nissen vi kjenner så voldsomt kristen? Han står vel snarere for handelsstandens verdier, kjøp kjøp kjøp?

Representasjon

Johan Ehns motspiller i Postens film, altså selveste Julenissen, er Terje Strømdahl. Etter at Strømdahls ektemann døde, fortalte han om det i Demian Vitanzas teaterstykke «Tyngde» i 2018.

Ehn er gift med forfatteren Mats Strandberg, som stolt proklamerte på Twitter at «det er min mann som kysser Nissen!»

– Da vi laget filmen, snakket vi en del om fordelen med å ha skuespillere som vet det – i sitt sinn og i sin kropp – hva det vil si å være en mann som elsker en mann. Ofte er det omvendt. Streite skuespillere vinner Oscar for å spille skeiv, og alle bare «utrolig bra! Han var liksom SÅ homo!». Jaha, hva betyr det?

Johan Ehn spiller Nissens kjærlighetsinteresse i Postens nye reklamefilm, og er forfatteren av «Hesteguttene».

Ehn svarer ikke, han lar spørsmålet henge i lufta.

– Om det for eksempel fins en transskuespiller som kan ta rollen som transperson, hvorfor ikke velge vedkommende? Diskusjonen rundt representasjon er alltid interessant. Det er ikke så lenge siden man sluttet med blackface på teaterscenen. I operaen holder de på ennå! Hva skjer når en hvit person maler på seg skeive øyne for å synge «Turandot», der handlingen er lagt til Kina? Man må i det minste reflektere rundt det, sier Ehn.

Dødsstraff

Dessuten, påpeker han, så er det langt fra alle land i verden som snart kan feire femtiårsjubileet for avkriminaliseringen av homofili.

– I rundt sytti land er mannlig homoseksualitet ulovlig. I ti land gir det dødsstraff. Det er lett å glemme fra Norge og Sverige. Dessuten er det alltid sånn, at selv om vi har kjempet fram større likhet på ett felt, så kan man aldri tenke at «ah, der var den seieren i boks». For det vil alltid være noen som sier at «nå har vi jo kvotert inn én skeiv person, det holder vel», eller «nå har kvinner allerede fått litt bedre lønn, må den være helt lik som mennenes?», eller «trenger vi å legge til rette for rullestoler, vi som har ansatt en innvandrer?» Målet er at folk skal få være den de er, uten at funksjonsnedsettelse eller hudfarge eller seksualitet eller kjønn blir alt de får være.

Fins gamle homofile?

Da han var yngre, opplevde Johan Ehn det ofte selv at folk blir snurt over å «oppdage» at han er homofil.

– «Det har du ikke fortalt», sa de, som om jeg hadde lurt dem. Nei … burde jeg gå med skilt i pannen? undret jeg. Jeg ville jo bare være meg. Folk må selv ta ansvar for gubbevitsene de ikke ville fortalt om de hadde visst, det er ikke mitt ansvar. Samtidig ser jeg poenget med representasjon. Med å være tydelig til stede i samfunnet, som skuespiller, forfatter. Som Nissens kjæreste! For meg tok det lang tid før jeg møtte et voksent menneske som var homo. Om man møter en hel minoritetsfamilie, kan man spørre dem om deres historie. Men det fantes ingen homsebestefar jeg kunne stille slike spørsmål. Fins det gamle som er homofile, lurte jeg da jeg var ung

«Hesteguttene»

Det var ett av utgangspunktene for Johan Ehns roman, «Hesteguttene», som kom i norsk oversettelse i år. Den var en av Sveriges nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2020.

I boka blir leseren kjent med nittenåringen Anton, som nylig er blitt sammen med Peter. Anton jobber som hjemmehjelp. Slik møter han en nesten hundre år gammel mann, som har en svært spennende bakgrunn. Parallelt med dette, følger boka Sasha og Janek, som blir lært opp som hesteakrobater ved et barnehjem i Tsjekkoslovakia i mellomkrigstida, før de rømmer til Berlin.

– Slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet var en progressiv periode i Tyskland. Homofili var fortsatt ulovlig, men i praksis akseptert som undergrunnsmiljø i store byer. I 1928 var det femti lesbiske klubber og foreninger i Berlin alene! Masse maktmennesker gikk på slike klubber. Politikere og direktører, dommere og funksjonærer. Men da nazistene tok makta i 1933, ble alt slått ned, sier Johan Ehn.

Hatet «femi» menn

«Hesteguttene» skildrer akkurat dette skiftet. Gleden ved å finne sitt eget miljø. Sorgen over å miste det igjen. Faren ved å være «feil».

– I starten var det ingen som fatta hva som skjedde. En av Hitlers nærmeste menn, han som starta organisasjonen som ble til SS, var åpent homoseksuell. Men han var maskulint homoseksuell, ikke feminin. Nazistene hatet det feminine, liksom «svakelige», i menn. De startet snart utrenskingen av «undermennesker», menn som ikke var bærere av det maskuline. I leirene forsket de på hva som gjorde folk skeive. Målet var å finne en kur. Som noen vil også i dag. «Pray away the gay», som det heter i USA.

Benekter nazileirene

Det er også andre paralleller mellom da og nå, mener forfatteren:

– Da nazistene tok makta i 1933, var det mange som tenkte at de ikke var farlige, at de aldri kom til å gjennomføre de ville ideene sine. Vel. I Sverige har vi i dag et politisk parti med røtter i nazismen. I begynnelsen sa folk at «pytt sann, de kommer aldri til å bli til noe». Men før man vet det, sitter de i kommunestyret, og er med på å bestemme over folks liv. Når jeg reiser rundt på videregående skoler og forteller om «Hesteguttene», og forteller om nazistenes tilintetgjørelsesleirer, hender det av og til at noen av ungdommene sier at «vi vet jo ikke om disse såkalte leirene egentlig fantes» og den typen ting, sier Ehn.

Kysset!

– Det er ekstremt viktig at vi aldri glemmer historien. At den fortelles på nye og spennende vis, som berører. I «Hesteguttene» møter vi et kjærlighetspar – to gutter – som lever i ensomhet først, men som finner sitt miljø, bare for å miste det igjen. Jeg blir glad når jeg hører fra lesere at de kjenner seg igjen. At de føler seg sett. Det er viktig. Jeg har ikke tatt på hvor mange dårlige filmer og andre greier jeg har sett selv oppigjennom årene, bare fordi ryktet gikk om at «det er to gutter som kysser der, helt sant!» ler Johan Ehn, mannen som fikk selveste Nissen til å hyre inn hjelp med juleposten i år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen