Bøker

Endelig kunne de elske fritt. Straffen var sykdom og død

En nær venn dør. Så en til. Og enda en. Alle av en sykdom man kanskje er smittet av selv. En glitrende ny roman viser Aids-epidemiens brutale herjing i USA på 1980-tallet, samt de etterlattes traumer og overlevelsesskam.

Anmeldelse roman

Rebecca Makkai: «The Great Believers»

Utgitt av Viking Publishing, USA, 2020 – fins også som lydbok på Storytel

The Great Believers

«The Great Believers» starter med en begravelse. Året er 1985. Nico er død. Han døde av Aids. Ifølge foreldrene, som de siste månedene av livet hans sendte Nico på et elendig sykehus uten spesiell Aids-kompetanse, døde han imidlertid bare av en slags vag «betennelse». Ifølge foreldrene var Nico heller ikke homofil. Det var grunnen til at han for lengst hadde brutt med dem, før de presset seg på da han var for svak til å stå imot helt mot slutten, for liksom å «redde familiens ettermæle».

En knallsterk innføring i hvor ekstremt brutal Aidsepidemien var, særlig blant homofile

Som om Nico ikke rømte hjemmefra som 15-åring, nettopp fordi foreldrene ikke kunne akseptere at han var homofil. Som om han ikke hadde kjæreste, venner, et helt nettverk som også var homofile menn, lesbiske kvinner, og alle deres streite støttespillere, inkludert Nicos lillesøster, Fiona. Mennesker som ikke er ønsket i Nicos begravelse, men som må lage sitt eget gravøl i stedet.

Det blir mange begravelser. Sykdom og død utgjør kjernen i amerikanske Rebecca Makkais svært gode roman, «The Great Believers». Den er en knallsterk innføring i hvor ekstremt brutal Aidsepidemien var, særlig blant homofile menn, i USA på 1980-tallet. Før medisiner gjorde viruset til noe som kunne holdes i sjakk, var Aids-smitte en sikker dødsdom. Kunnskapen var i starten liten om beskyttelse og smittevern, og homofobi gjorde informasjonsarbeid og human behandling av ofrene mye vanskeligere enn de burde vært.

Aids-syke menn deltar i demonstrasjonen for lesbiske og homofiles retter i Washington DC 11. oktober 1987. Politiet anslå at rundt 200000 mennesker deltok i demontrasjonen, som blant annet ønsket større åpenhet om og bedre hjelp til Aids-ofre.

«The Great Believers» er hjerteskjærende lesning. Så mange liv! Så unge! Seigpint til døde, idet viruset gjør den ene banale infeksjonen etter den andre livstruende. Et sår på fingeren. Litt øyekatarr. En forkjølelse. Alle kan utgjøre dråpen som ender med sykehusinnleggelse, og et takk og farvel for en allerede sliten, utmagret kropp. Ikke minst viser romanen hvordan det er å leve med frykt. Med en tikkende bombe i kroppen, som man ikke vet når vil gå av. Eventuelt redselen for uforvarende å vandre inn i et minefelt man trodde var trygg grunn.

Mange av de unge mennene i «The Great Believers» er single, eller i åpne forhold, og rekker å smitte hverandre før de selv vet at de er smittet. Tidlig i epidemien tar det flere måneder fra man smittes, til viruset slår ut på tester. Mange lever i fornektelse. I trass. De har flyttet til storbyen for endelig å kunne leve fritt og elske hvem de vil, hvorfor skal de slutte med det? Oppfordringene til å la seg teste, unngå tilfeldig sex, og bruke kondom, må være del av Reagan-administrasjonens generelle homohat, mistenker mange. De er utvilsomt inne på noe også, hva gjelder samfunnets homofobi. Andre lever i falsk trygghet, uvitende om sin antatt usmittede faste partners sidesprang.

Alle hun en gang har elsket, er døde

Romanen veksler mellom to tidsplan: Chicago fra midten til slutten av 1980-tallet, og Paris i 2015. I Chicago følger leseren avdøde Nicos venner, i all hovedsak homofile menn. I Paris er det Fiona, Nicos lillesøster, som nå er blitt noen-og-femti år, som er hovedpersonen. Hun leter etter sin bortkomne datter. Sliter dessuten med traumer og overlevelsesskam. Alle hun en gang har elsket, er døde, eller de har forlatt henne. Hun føler seg som en overlevende etter folkemord, tenker hun, «et massemord drevet fram av forsømmelse og fordommer». Hun er sint, men mest av alt sliten. Ensom også i at alle andre ser ut til å ha glemt.

I Chicago på 1980-tallet, er hovedpersonen Yale Tishman. Han er utdannet innen museumsadministrasjon, og har fått som oppgave å utvide kunstsamlingen til et universitets nyetablerte galleri. Yale er en fin fyr, i et fast forhold med Charlie, en aktivist som driver en avis for det homofile miljøet. Rundt seg har de venner og kollegaer, ekser og skaphomser, inkludert individer av begge kjønn som helst vil dytte Yale og alle som ham langt tilbake i skapet.

En spennende del av romanen, er å følge Yale på jobb. Han forsøker å sikre galleriet han jobber for en gave i form av en eldre dames kunstsamling, som muligens består av flere verdifulle verk signert svært kjente kunstnere. Den eldre damen overlevde første verdenskrig i Paris. Hun sammenligner sin opplevelse med den «krigen» Yale står midt i. Ensomheten. Tapene. Alle de unge døde.

Tretti år senere er alt dette også temaet for en kunstutstilling Fiona oppsøker i Paris. Den består av fotografier som eksplisitt tar opp Aidsepidemien, signert en gammel venn av henne, en mann som selv var i Chicago på 1980-tallet. «The Great Believers» er full av slike forbindelseslinjer mellom da og nå. Rebecca Makkai krydrer med sex og kjærlighet, og får til og med bakt inn såpass ulike elementer som terrorangrepet på Bataclan, et par roadtrips, og livet i en religiøs kult i den rike romanen. Alt flyter ikke like knirkefritt, men det aller meste gjør det, særlig den troverdige skildringen av det homofile miljøet i Chicago.

Aids/HIV i litteraturen

1. desember er Verdens Aidsdag, mens hele desember ofte brukes for å rette spesiell oppmerksomheten mot Aids og hiv. Å lese Rebecca Makkai er en fin måte å markere måneden. Under finner du dessuten andre gode bøker der Aids/HIV utgjør sentral tematikk:

  • Carol Rifka Brunt, «Tell the Wolves I’m Home» (2013): Fjortenårige June er svært knyttet til onkel Finn, som er i ferd med å dø av Aids. Sjokket er stort da June oppdager at onkel Finn hele tida hadde en kjæreste hun ikke ante noe om, Toby. Hun sliter med å forstå det familien ikke vil hun skal vite, i en A4-forstad til New York, der redselen er stor og kunnskapen er liten om sykdommen, og homofile flest befinner seg i skapet.
  • Jonas Gardell, «Tørk aldri tårer uten hansker» (2012-14): «Jeg var en av dem som overlevde. Dette er min og mine venners historie» skriver den svenske komikeren, dramatikeren og forfatteren Jonas Gardell i trilogien sin om da Aids kom til Stockholm på 1980-tallet. Han følger Rasmus, som har forlatt landsbygda for å kaste seg ut i hovedstadens skeive uteliv; og Benjamin, som er Jehovas vitne og i hvert fall ikke liker menn. Eller..? De tre bindenes titler – «Kjærligheten», «Sykdommen» og «Døden» røper handlingen videre, i det som også ble en TV-serie signert SVT.
  • Armistead Maupin, «Tales of the City»-serien (1978-2014): Armistead Maupin skrev første bind av sin bokserie om de ulike beboerne i et eklektisk huskollektiv i San Francisco allerede i 1978, og var godt i gang idet Aidsepidemien gjorde seg mer og mer gjeldende i det homofile miljøet han skildrer med særlig interesse. En av hovedpersonene i serien er HIV-positive Michael Tolliver, som opplever at den ene vennen etter den andre dør av Aids. Også «Tales of the City» ble TV-serie, tilgjengelig på Netflix nå.
  • Alan Hollinghurst, «Den skjønne linje» («The Line of Beauty», 2004): Denne bookerprisvinneren er ikke egentlig en bok «om Aids», men siden den følger en ung homofil manns i London i begynnelsen av Thatchers 1980-tall, er den det likevel. Nick er invitert til å bo hos studiekompis Tobys rike, konservative, snikhomofobe overklassefamilie. Nick er hemmelig forelsket i Toby, som dessverre er streit, men har større hell hos playboyen Wani, som må holde alt skjult for innvandrerpappaen sin. Samtidig sprer sykdommen seg. Kan Nick være smittet?






Mer fra Dagsavisen