Han er del av det jævla mangfoldet. Og har fått med seg flere

– Jeg er gammal nok til å huske homokampen på 90-tallet. Var med i den også. Da var det oppslag etter oppslag i media om hvor gæli det kom til å gå med hele landet om vi fikk homofile prester, homoekteskap, homo ditt og homo datt.

Bjørn Hatterud humrer i telefonen.

– Men så kjempa vi det fram likevel. Og vet du? Det gikk helt fint! Nå er det ikke mer prat om «homoprester», ingen avisoppslag om «homokjærlighet» eller «lesbisk lykke». Nå sier vi bare «prest», eller «kjendisen fant kjærligheten». Og samfunnet, eller norsk kultur, gikk ikke i stykker, tenk det!

Multimangfoldskunstner

Tidsskriftet Samtidens nye gjesteredaktør flirer igjen. Han er en blid fyr. Til og med når intervjuet må gjøres ukristelig tidlig om morgenen, fordi Hatterud skal sitte hele resten av dagen, fra ni til fem, i videomøter i Kulturrådet. Han er varamedlem der. Blir ofte hyret inn som mangfoldsrådgiver, og er medlem i regjeringens Likeverds- og mangfoldsutvalg.

[ «På kjøttmarkedet var jeg innvollene», sa Hatterud sist vi intervjua ham. Atte hæ? ]

Fra før er han kurator og musiker. I tillegg har han skrevet to bøker, inkludert «Mjøsa rundt med mor», som han fikk den høythengende Kritikerprisen for i mars. I april ble han tildelt Fritt Ords pris for 2021. Og når er Hatterud altså blitt tidsskriftredaktør i tillegg.

– Selvsagtheten er målet med alt mangfoldsarbeid. At det ikke lenger skal være nødvendig med forstavelser. Ingen spesiell «homolykke», bare vanlig lykke, som inkluderer alle, sier Hatterud.

Alle skal med. Ja, alle

Målet er at det er rullestolramper overalt, og teleslynger. Plass til kropper i alle størrelser, alle farger, alle kjønn. Forståelse for at noen feirer jul og noen ramadan, mens andre har nyttårsfesten sin andre datoer enn 31. desember. Det er nok å ta tak i.

Nå er det ikke mer prat om «homoprester». Nå sier vi bare «prest»

—  Bjørn Hatterud

– Mange har en forestilling om at «de normale» liksom gjør en spesiell innsats dersom de åpner for mangfoldet, for eksempel på en arbeidsplass. Men i den grad det blir gjort en inkluderingsdugnad idet en bedrift for eksempel ansetter noen i rullestol, så er det personen i rullestolen som stiller på den dugnaden. Det er rullestolbrukeren som i praksis blir satt til å lære opp folk til å legge bedre til rette. Som må si fra om at kaffemaskina må langt nok ned til at alle kan nå, og at julebordet må legges et sted med universell utforming. Det er ubetalt ekstraarbeid, sier Hatterud.

[ «Din løsunge av en hore», skriver folk til den muslimske feministen Seyran Ateş, som jobber for seksuell frigjøring i islam ]

Klikkhoreri

Tittelen på Samtiden-nummeret han har redigert, «Det jævla mangfoldet» er med andre ord ironisk. «Klikkhoreri på papir», kaller Hatterud det i forordet, som han innleder med å presentere seg selv som en person som har funksjonsnedsettelser, er homo, klassereisende og som bor i Groruddalen.

– Utrolig kult å bli spurt om å være redaktør! Jeg har fått med meg skribenter med gjerne har litt uventa innganger til mangfoldet. Folk med en uventa kombinasjon av minoritetsbakgrunn eller annen marginalisert bakgrunn. Vi er veldig glade i mangfold. Selv om det kan være et problematisk ord, som ikke inkluderer alle sårbare eller marginaliserte grupper. Noen faller utenfor. Andre igjen er inkludert i mangfoldskategorien mot sin vilje. For eksempel funksjonshemmede, der det egentlig er samfunnets manglende tilretteleggelse som gjør funksjonsnedsettelsen til noe hemmende, sier redaktøren.

[ Anmelderen er svært begeistret over Jan Grues nye bok, om det krevende, gjentakende og usynlige arbeidet som et liv i rullestol fordrer ]

Mer moro

Den første teksten i tidsskriftnummeret tar for seg funksjonsvariasjon innen idrett – hva skjer om idrettsutøvere som er annerledes enn menn, det være seg kvinner eller parautøvere, ikke bare «lurer seg med», men til og med tar forbi «vanlige» utøvere, altså mennene?

En bidragsyter skriver om å sitte i rullestol, en annen om å ha en stor kropp, en tredje om å være kvinne uten hår. Det handler om livet på bygda, om når utseendet krasjer med faktisk bakgrunn, om kolonialisme i musikaler og opera, og om fortvilelse, klassereise og riktig vaskepulver(!) Med mer.

– Det er viktig å få fram morsomme og eksentriske ting som kan oppstå på tvers av etablerte kategorier. Folk er mange ting på en gang. Man kan være skeiv og muslim og sitte i rullestol, for eksempel. Poenget her er ikke noe entydig «fuck samfunnet» eller «fuck staten». Poenget er at med en gang du putter folk i en for trang kategori, så mister de egenverdet, mister de verdien sin. Smale kategorier er lette å gå etter politisk, og gjør folk potensielt sårbare for hat. Jeg vil heller vise fram hvor komplekse og ulike folk er også innafor samme kategori. Ting er rett og slett mye mer kompliserte og fargerike og moro – pass på å få med ordet moro! – enn det kategoriene tilsier, sier Bjørn Hatterud.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen