Her er årets beste bøker

Dagsavisens litteraturansvarlige oppsummerer litteraturåret 2021 ved å presentere ti av sine favoritter – fem bøker skrevet av norske forfattere, fem oversatt fra ulike språk.

Fem norske:

Linn Ullmann: «Jente, 1983» (Oktober forlag)

En sekstenårig jente drar, mot sin mors vilje, alene fra New York til Paris, for å treffe en fotograf som kanskje kan gjøre henne berømt. Hun går seg vill. Ligger med ham, flere ganger.

Er det derfor hun fire tiår senere kjenner seg i psykisk ubalanse? Eller blir det en konstruert forklaring, framtvunget av hvordan historiefortelling fungerer – med sine krav om «først a, derfor b»? Hva husker man egentlig, og hvordan ta høyde for at tenåringen også var en pådriver, fylt av begjær?

Linn Ullmann borer dypt i kompliserte eksistensielle spørsmål, men med lett hånd. Klokt, originalt, spennende – verdt årene med ventetid forfatterens skrivesperre førte til.

[ Anmeldelse «Jente, 1983»: «Vakker slik livet er det, i all sitt rotete, forvirrede, usikre kaos av hullete glemsel» (+) ]

Carl Frode Tiller: «Flukt» (Aschehoug)

Elisabeth og Sakarias har mistet sin tolvårige sønn, Johannes, i en ulykke. Sorgen er dyp, separasjonen et faktum. Men julaften møtes de to likevel. Om natta opplever de noe spesielt. Johannes besjeler foreldrene, og viser fram hendelser fra da han levde. Han var alltid litt utenfor. Ville helst være jente, men var aldri trygg på foreldrenes aksept.

Det høres rarere ut enn det oppleves å lese, plottet i Carl Frode Tillers fine, undrende, vakkert komponerte roman. Som alltid er han opptatt av kommunikasjon, av skillet mellom det vi tenker og det vi sier, det vi føler og det vi hører. Selv en krangel blir til musikk i Tillers «Flukt», som også eksplisitt drar fram kunst som et mulig middel til å forstå det vi ikke egentlig forstår.

[ Anmeldelse «Flukt»: «Inspirert, i den konkrete og overførte tydinga av orda. Fylt av luft. Av ande. Kreativitet og inspirasjon» (+) ]

Jon Fosse: «Eit nytt namn: Septologien VI-VII» (Samlaget)

En kunstner med navn Asle bor på Dylgja. Navnebror Asle er også kunstmaler, i Bjørgvin, men ligger nå på sykehus, skadet av alkoholisme. Asle på Dylgja vurderer hele tida et sykebesøk, og gruer seg til julefeiring med nabo Åsleik og søsteren hans. Han tenker tilbake til studietida. Kvinner han har møtt og elsket. Dragningen mot kunsten. Mot Gud.

Jon Fosse er kanskje ikke for alle. Men for oss som gleder oss over hans særegne, gyngende, punktumfrie prosa, er de sju bindene – fordelt på tre bøker – som utgjør «Septologien», en ekte godtepose. Speilingen av Asle og Asle åpner for refleksjoner rundt hvorfor et liv blir som det blir, hvorfor noen lykkes og andre ikke. Mest av alt handler det om kunst, om genialitet, om religiøs inspirasjon – i et språk som utforsker rytme, repetisjon, pauser og omkved. Flyt.

[ Anmeldelse «Eit nytt namn»: «"Septologien" er fullenda. Verket er godt» (+) ]

Nora Dåsnes: «Ubesvart anrop» (Aschehoug)

Etter kun to utgivelser, har Nora Dåsnes allerede rukket å etablere seg som en av Norges beste tegneserieskapere. Forrige bok, «Ti kniver i hjertet» (også anbefalt!) tar for seg ung kjærlighet, i årets utgivelse handler det om terroren 22. juli 2011.

Det vil si – egentlig handler «Ubesvart anrop» mest om 23. juli og utover. Om sensommeren og høsten som kom. Hun drar leseren tilbake til den sjokkerte, kollektivt deprimerte stemningen som dominerte umiddelbart, og viser hva som skjer når folk går videre i ulikt tempo. Hvor ensom sorg kan være, særlig når man ikke føler man «har lov» å sørge. Og hatet fortsetter å finnes.

Nora Dåsnes veksling mellom oversiktlige tablåer, detaljer, minner og nåtid, effektivt framkalt i presise, gode tegninger. Tegneserien markedsføres som en ungdomsbok, men treffer også voksne.

[ Anmeldelse «Ubesvart anrop»: «Nydelig tegnet, med musikalsk utnyttelse av tegneserie som medium» (+) ]

Mattis Øybø: «Den siste overlevende er død» (Oktober forlag)

Den norske jøden Isak Meyer står i sentrum for handlingen i denne romanen. Men bare indirekte, gjennom noen av livene han på en eller annen måte påvirket, tross sitt ønske om å leve isolert og tilbaketrukket etter krigen. Der er likevel bindeledd folk imellom, noen svake, andre sterke.

Mattis Øybø følger forbindelseslinjene i sin brageprisnominerte roman. Et par på randen av skilsmisse finner en skatt. En filmskaper har egentlig sluttet med film. En kvinne opplever at hemmeligheten hennes røpes i en roman. En forsker i framtida reflekterer rundt holocaust.

Til sammen utgjør de en historie de om hukommelse og glemsel, påvirkning og avstand, om sammenhenger, isolasjon og fellesskap. Historie og nåtid rulles sammen, i en roman som, tross idérikdommen, oppleves lettflytende og spennende.

[ Anmeldelse «Den siste overlevende er død»: «Hva er et menneske, for seg selv og for andre, før og nå og i framtida?» (+) ]

Fem oversatte:

Ali Smith, oversatt av Merete Alfsen: «Sommer» (Oktober forlag)

Skotske Ali Smith er og blir min drømmemottaker av Nobelprisen i litteratur. Hun skriver kloke, empatiske, morsomme og språksprudlende bøker, om vennskap og kjærlighet fremmedfrykt og framtidsredsel – og alt imellom.

«Sommer» er fjerde bind i årstidskvartetten, som startet med «Høst» i 2016, og fortsatte med «Vinter» og «Vår». Hvert av bindene er frittstående, men det fins linjer dem imellom, slik at kvartetten totalt utgjør mer enn summen av delene.

I «Sommer» møter vi blant andre to smarte tenåringer, deres muligens mindre smarte mor, samt en eldgammel mann. Ali Smith tar for seg britisk krigshistorie, dagens klimaangst, nåtid og fortid og kunst og politikk, i sin særegne blanding.

Årstidskvartetten handler om Storbritannia etter Brexit, som jo er en ganske sørgelig, fremmedfiendtlig saga. Likevel klarer hun å etterlate leseren tilstand av framtidstro. Av håp. Fordi kunsten fins. Og medmennesker. Tross alt.

[ Anmeldelse «Sommer»: «Er Ali Smith den beste nålevende britiske, muligens også europeiske, forfatteren?» (+) ]

Monika Fagerlund, oversatt av Kyrre Bakken Hauge: «Hvem drepte bambi» (Oktober forlag)

Fire tenåringsgutter gruppevoldtar en mishandler en jevnaldrende jente. Fordi de er bedremanns barn, og hun det motsatte, er følgene minimale for guttene, og desto større for jenta. Den underliggende hendelsen for handlingen i svensk-finske Monika Fagerlunds roman, er med andre ord trasig og trist.

Det som likevel gjør romanen skikkelig god, er ikke sjokkeffekten, men måten forfatteren forteller på. Hun hopper mellom ulike personer, og skifter stil og leie etter hvem som snakker, tenker, skriver. Vennskap bryter sammen og familier oppløses, parallelt med at det forfattes simpelt overfladiske blogginnlegg, boligprospekt-tekster, SMSer. Menneskene sørger og savner, og sliter med ettervirkningene av hendelsen som på ingen måte forsvant, selv om den ble forsøkt feid under teppet.

Skarpt og skjørt, til og med svart humoristisk, og en verdig vinner av Nordisk råds litteraturpris for 2020.

[ Anmeldelse «Hvem drepte bambi»: «Fagerholms lette språklek gjør imidlertid alvoret fordøyelig i denne sterke romanen» (+) ]

Vanessa Springora, oversatt av Agnete Øye: «Samtykket» (Oktober forlag)

En 13-årig jente blir kurtisert av en mann på nær femti. Moren hennes er først skeptisk, men 13-åringen, som føler seg spesiell – endelig sett og begjært – insisterer på at alt er i orden. Så moren gir seg. De er dessuten omgitt av folk som sier at det er ok. At kjærlighet skal være fri. Ja, for mannen elsker jo jenta? Så høyt at han skryter av henne i bøkene sine, slik han også har skrevet flere bøker om andre mindreårige erobringer? Ingen stusser. Prippen vil man ikke være.

Men jenta, alias franske Vanessa Springora, har det ikke godt. Hun sliter psykisk. Utvikler spiseforstyrrelser. Liker ikke måten hun framstilles på i «elskerens» bøker. Som voksen tar hun revansj, med selvbiografien «Samtykket».

Det er en rystende fortelling, aller mest idet den skildrer en hel kulturs svik. Hvordan ledende franske kulturpersonligheter ikke «bare» snudde det blinde øyet til, men til og med heiet fram «forholdet». Det var pedofili! Ikke ok! Den glødende sinte, men samtidig tålmodig pedagogiske, romanen «Samtykket» førte til heftig debatt og påfølgende lovendringer i Frankrike.

[ Anmeldelse «Samtykket»: «Hva faen feiler det franske foreldre?» (+) ]

Virginia Woolf, omsett av Brit Bildøen: «Til fyret» (Skald forlag)

Årets beste klassiker!

Virginia Woolf skrev «To the Lighthouse» i 1927. Den er oversatt til bokmål flere ganger, og er nå blitt del av forlaget Skalds vakkert formgitte serie med klassikere på nynorsk, trygt ivaretatt av forfatter Brit Bildøens musikalske språkføring.

Historien i «Til fyret» er enkel: En åttebarnsfamilie drar til sommerhuset sitt på øya Skye, sammen med diverse gjester. Yngstesønnen vil gjerne dra ut til fyret de ser fra huset, men får nei. Familiens mor steller med praktiske ting, og prøver å blidgjøre alle rundt seg. En kunstmaler prøver å lage God Kunst. Alle tenker på sitt.

Så kommer krigen. Noen dør, andre lever videre, og mange år senere er folk atter tilbake på Skye. Hele tida mens teksten vever seg inn og ut av ulike personers hoder og tanker, fra det svært hverdagslige til det dypt eksistensielle, ofte i en og samme setning.

Livet, havet, døden, i en roman som blir bedre og bedre jo flere ganger den leses. Skalds utgave er dessuten en vakker gave, rent estetisk.

[ Anmeldelse «Til fyret»: «Skal ein først lese klassikarar, er dette ein av dei aller beste stadene ein kan starte, i heile verdslitteraturen.» (+) ]

Lena Andersson, oversatt av Gøril Eldøen: «Datteren» (Gyldendal)

Lena Andersson hadde et vanvittig gjennomslag med sine to romaner om Ester Nilssons utfordringer på kjærlighetsfronten. Nå er hun tilbake med en serie bøker som handler om Folkhemmet, altså det svenske etterkrigssamfunnet – eller den svenske folkesjela om du vil. Første bind het «Sveas sønn», i «Datteren» følger hun den yngre generasjonen av samme familie videre. Romanen kan imidlertid leses frittstående, som en tørrvittig kommentar harselas med tida vi – eller i hvert fall svenskene – lever i.

Lena Andersson skriver om langrennssport og universitetsstudier, om klassereiser og psykisk helse. Hun krydrer abstraktfilosofiske problemstillinger om politisk korrekthet og kulturelt eierskap og berettigelse med morsomme observasjoner av hvordan overdreven politisk korrekthet kan se ut. Tar indirekte kritisk stilling til flere av sosialdemokratiets grunnleggende elementer, samtidig som hun skildrer med kjærlighet. «Datteren» er tankevekkende enten man er enig eller ikke, og byr på mengder av lun humor på kjøpet.

[ Anmeldelse «Datteren»: «Solid feste og godt driv» (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen