Bøker

Anmeldelse Ali Smith, «Sommer»

Er Ali Smith den beste nålevende britiske, muligens også europeiske, forfatteren? Hun er i hvert fall en av de klokeste. Artigste. Mest empatiske, og samtidig språksprelske. Dessuten mest oppdaterte.

Med "Sommer" innfrir den skotske forfatteren Ali Smith den skyhøye forventningen hun har bygget opp gjennom de tre første bindene av årstidskvartetten, som er publisert som en bok i året gjennom fire år. Her er Smith fotografert sist hun besøkte Oslo, i 2018.

Roman

Ali Smith

«Sommer»

Oversatt av Merete Alfsen

Oktober forlag

Ali Smith, "Sommer"

Selvsagt er det umulig å måle hvem som faktisk er den beste forfatteren i Storbritannia, i Europa, i Verden. Ikke er det noe hovedpoeng heller, selv om jeg mener alt over, om at Ali Smith er usedvanlig klok og morsom og empatisk og språkspenstig, og skriver bøker med ualminnelig nåtidsnær handling. At hun byr på noe unikt, i «Sommer», som i andre bøker. Noe det er verdt å prøve seg på, for å merke hvor hardt det treffer.

Er det én forfatter som vet, virkelig forstår, hvordan samme roman, teaterstykke, skulptur, låt eller film kan treffe to tilsynelatende like personer helt ulikt, så er det imidlertid Ali Smith. Det er en av grunnene til at hun er så verdt å lese – den tålmodig inkluderende klokskapen, forståelsen av at folk er forskjellige, selv om vi er like mye verdt.

Med «Sommer» avslutter Ali Smith årstidskvartetten, der hun har skrevet cirka en bok i året, fullspekka med referanser til nåtidige hendelser, og fått den utgitt få måneder etter siste punktum satt.

Ali Smith med «Høst», som var nominert til Booker-prisen 2017.

Prosjektet startet med «Høst», på engelsk høsten 2016, så «Vinter» senhøsten 2017, «Vår» våren 2019, og nå altså «Sommer», som kom på engelsk sensommeren i fjor. Alle er gjendiktet til norsk av Merete Alfsen.

Ali Smith tar utgangspunkt i den dype splittelsen folkeavstemningen om EU-medlemskap og prosessen mot et faktisk Brexit skapte (eller bare avdekte?) i Storbritannia. Skriver eksplisitt om Grenfell-brannen, Windrush-skandalen, inhuman internering av flyktninger, og andre eksempler på oss-versus-dem-tankegang i praksis. Dehumaniserende språkbruk. Soleklar rasisme. Fremmedfrykt i vid forstand.

I motsatte vektskål, som bevis på at mennesket ikke er så verst, kanskje faktisk bedre enn sitt rykte innimellom, legger Ali Smith kunsten. Hun drar fram verk av superkjendiser som William Shakespeare og Charlie Chaplin, Charles Dickens og Katherine Mansfield, og introduserer en rekke mindre kjente navn, som tegner Tacita Dean, popkunstmaler Pauline Boty, og filmskaper, forfatter og altmuligkunstner Lorenza Mazzetti.

Fordi kunst betyr noe. Kanskje mer enn mange tror. Først og fremst, argumenterer Ali Smith, er mennesker historiefortellere. Skapere. Visjonære tenkere. Det er den evnen som gjør oss til mennesker. Til medmennesker. Kunsten knytter bånd mellom oss. Ofte viser den oss også hvordan vi kan ta vare på hverandre. Bry oss om fremmede, som ikke trenger være så fremmede likevel – vi deler mange av de samme opplevelsene, referansene, grunnleggende fortellingene.

«Sommer» starter i februar 2020. Storesøster Sacha er 16 år, lillebror Robert er 13. Begge er, på hvert sitt vis, briljante, ikke minst språklig – slik barn og unge ofte er i Ali Smiths bøker. Sacha bekymrer seg for miljøet. Hun nekter å sitte på i fossilbil. Australia står i brann, og har gjort det lenge. Meldingene om det nye, dødelige viruset fra Kina som nå sprer seg i stadig flere land er heller ikke bra. At mamma kan bry seg mer om korrekt sitatpraksis i engelskstiler enn hun gjør om klimaet!

Mamma gjør ikke det, sånn egentlig. Hun heter Grace, er tidligere skuespiller, og da hun var 22 år og på turne med en teatertrupp, opplevde hun noe vakkert, som hun siden glemte men likevel bar med seg. Nå er hun middelaldrende, og mor til to tenåringsbarn hun ikke forstår. De voksne er ikke alltid klokere enn de unge hos Ali Smith – med mulig unntak for de aller eldste, om de har brukt livet sitt godt.

Graces sønn, Robert, vaser rundt og finner på bøll. Skrur TV-en på maks volum og gjemmer fjernkontrollen. Skader søstera med superlim. Kaster familiens kunstig «intelligente», såkalte «digitale assistent» fra handelsmastodonten Amazon i sjøen, mens han roper «Alexa, lær oss brystsvømming».

Morsomt, helt klart uttrykk for en slags intelligent humor, men ikke videre empatisk, eller miljøbevisst. Robert spiller et avansert torturspill på data, og digger de mest populistiske, fremmedfiendtlige høyresidepolitikerne i England, fordi de er manipulatoriske genier. Han er «mektig imponert over kynismen de legger for dagen».

Men Robert idoliserer også Albert Einstein. Jøden. Synes det er kjipt at geniet bak relativitetsteorien aldri satte fot i kystbyen der Robert og søstera nå bor sammen med moren sin, Grace. Tenåringenes far, som stemte «remain», tolket konas «leave»-stemme bokstavelig. Han flyttet inn i nabohuset, etter hvert med en ny kjæreste, som skulle skrive en bok om hva ordenes kraft, men som nå plutselig er blitt stum.

Ordenes kraft. Her, og alltid hos Ali Smith. I «Sommer» går hun rett på sak, fra første setning: «Alle sa: og så, da? Som i hva så? Som i skuldertrekk, eller og hva vil du jeg skal gjøre med det? eller det driter jeg tynt i, eller jeg er faktisk for det, det er greit for meg». Hun ramser opp eksempler på løgner – på menneskefiendtlige, politisk vedtatte bestemmelser – som bare møtes med et skuldertrekk, et «og så?»

«Ingenting er frakoblet […] Alt henger sammen med alt»

—  Ali Smith i «Sommer»

Men oppramsingen stopper. For «Ikke alle sa det. Langt derifra. Millioner av mennesker sa det ikke. Millioner på millioner, i hele landet og i hele verden, så løgnene og mishandlingen av mennesker og av planeten og tok til motmæle, ved å gå i tog, ved å protestere, ved å skrive, ved å stemme, ved å snakke, ved å aksjonere, på radio, på tv, i sosiale medier, tweet etter tweet, side etter side: og så, da?»

Ord betyr noe hos Ali Smith. De må brukes. «Ingenting er frakoblet […] Alt henger sammen med alt», sier en av de mange personene fra tidligere årstidsbøker som dukker opp i «Sommer». Vennlige ord skaper et vennligere samfunn.

«At [et menneske andre ikke likte] var så snill med meg, endret livet mitt dramatisk», sier en annen person fra «Vinter», som også dukker opp i «Sommer». Hun forklarer for Sacha hvorfor hun er hyggelig med Robert, som er oppetter ørene forelska i henne, selv om hun er slett ikke er interessert i noe kjærlighetsforhold til en umoden, selvsentrert trettenåring.

Eller, som Ali Smiths doktrine oppsummeres på skilt på jødiske kafeer i New York: «Be a mensch». «Mensch» er jiddisk for noe sånt som «en høflig, omtenksom person». Et medmenneske.

I «Sommer» forteller Smith om da tyskere som bodde i Storbritannia i starten av andre verdenskrig, plutselig ble stemplet «utlending» og plassert i interneringsleirer som ligner dem flyktninger til landet i dag havner i. En av karakterene fra «Høst», nå 104 år gamle Daniel Gluck, ble internert i en sånn leir, fordi hans tyske far ikke hadde somlet seg til å ordne med de rette papirene.

den sommeren Ali Smith skriver fram, er også varm, lys, håpefull

—  

«Snakk litt nazi», sier en lokal gutt til Daniel. Gutten blir forvirra da det viser seg at fangene er det motsatte av nazister – dette er tvert om mennesker nazistene er ute etter, mange kunstnere, mange jøder, flyktninger til Storbritannia. «Snakk litt utlending» spør han så, og blir forvirra av Daniels engelsk. Han er jo liksom utlending!

Like sinte og forvirra er foreldrene til noen av Roberts medelever. De vil tvinge læreren til å unngå «utenlandske ord» i undervisningen, og nekter å forstå at ordene er presise faguttrykk, lånord med plass i ordboka. De løser situasjonen med å kaste en murstein i hodet på læreren. Steget er kort mellom sensur, ytringsknebling, og konkret fysisk vold, er det indirekte poenget, i «Sommer» som i årstidskvartetten sett under ett.

Mørke eksempler. Men den sommeren Ali Smith skriver fram, er også varm, lys, håpefull. Definitivt lysere enn «Vår», etter den litt triste «Vinter», og mildt sjokkerte «Høst». Hun drar mange tråder tilbake til de tre foregående bøkene. Fester noen, lar andre henge løse.

Alt henger sammen med alt. Det betyr ikke at alt går opp i alt, i bøkene eller i livet.

Skal man sette ordentlig pris på Ali Smith, er det forutsetningen: Hun krever en leser som ikke forstår alt helt fra starten. Som tåler hopp mellom personer, tidsplan, steder, ideer. En leser som gleder seg over språklige assosiasjoner, løsrevne referanser, linjer her og punkt der, uten å stresse over at puslespillet kanskje mangler en brikke eller tre.

Det er likevel lett å se hovedbildet: Tida dytter oss framover, men det er like mange gjentakelser som det er nyskapinger i historien. Det kan vi lære av. Til det trenger vi kunst. Respekt for språk. Og for hverandre. Det er der håpet – og varmen – ligger.



Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg i Exil Design har laget omslagene til forlaget Oktobers norske utgaver av årstidskvartetten:

Ali Smith, "Høst"
Ali Smith, "Vinter"


Ali Smith, "Vår"