Bøker

«Ubesvart anrop»: Vart og godt om det vonde og vanskelige

Hvor dypt og lenge er det «lov» å sørge om man ikke er et offer selv? Nora Dåsnes’ klokt tenkte og fint utførte tegneserie om 22. juli tar sorgen på konstruktivt alvor.

1. november ble Nora Dåsnes tildelt Nordisk råds litteraturpris i klassen for barne- og ungdomslitteratur for «Ubesvart anrop». Her er anmeldelsen igjen, til glede for nye lesere:

ANMELDELSE av Nora Dåsnes: «Ubesvart anrop» (tegneserie, Aschehoug forlag)

«Ubesvart anrop»


Rebekka og Fariba er bestevenninner. De skal begynne i første på videregående på samme nørdete skole i Oslo sentrum.

22. juli 2011 var de på skaterampa sammen, idet de hørte drønn fra bykjernen. Torden? Eller kanskje noe fra en byggeplass? Sikkert ingenting viktig. Jentene fortsatte skatinga. Først etterpå oppdaga Rebekka de åtte ubesvarte anropa fra mammaen sin, og Fariba de ni fra sin mamma og tolv fra pappa.

Nå har det gått en måned siden terroren. Rebekkas mamma er fortsatt stressa, og ringer og maser for å ha kontroll på hvor dattera er hele tida. Ellers sitter hun stort sett og ser på TV-nyheter.

Storebror Joakim gjemmer seg på rommet sitt og spiller skytespill på data. Han mangler lærlingplass eller jobb. «Jævla fitte!» roper han når det går dårlig i spillet, og «hore!» Kanskje er han deprimert. Eller er det noe mer, enda mørkere på gang?

Rebekka er ikke deprimert. Hun prøver å tenke at det går greit med henne, hun som verken var direkte berørt av terroren, eller kjente noen som var det.

Men hun er ikke glad heller. Hun husker stadig glimt fra den fredagen for en måned siden. Fuglene som letta fra trærne idet det smalt i sentrum. Den fremmede, sinte mannen som samme ettermiddag, før rapportene fra Utøya, brølte «jævla jihadist!» til Fariba på vei inn på T-banen.

Rebekka (øverst t.v) husker tilbake til hetsen venninna Fariba ble utsatt for rett etter terroren i Regjeringskvartalet, før terroristens identitet og gjerninger på Utøya ble kjent. Tegning fra Nora Dåsnes' fine tegneserie «Ubesvart anrop».

Om natta har Rebekka mareritt, gjentakende drømmer om å løpe gjennom skogen, på flukt fra skudd som kommer stadig nærere. Hun kjenner seg egentlig ikke klar for å starte på skolen. For normalitet.

I auditoriet første skoledag, kommer minnene ekstra tett. Plutselig blir det for mye. Rebekka må ut. Fort. «Jeg trengte luft, bare», svarer hun den ukjente gutten fra andreklasse som spør om det går bra. Før hun plumper ut med at hun faktisk tenker på 22. juli hele tida. Flaut. «Sorry, jeg … vet ikke hvorfor jeg sa det», sier Rebekka, og stikker.

Nora Dåsnes

Med andre ord handler Nora Dåsnes’ tegneserie «Ubesvart anrop» mest om tida etter terroren. Om sorg. Om brutal forvandling midt i en spesielt formativ fase, og følelsen av å være ensomt og alene til stede i det vonde etter at «alle andre» har gått videre.

Det er Dåsnes’ andre tegneserie, etter den fine debuten med «Ti kniver i hjertet».

Den handla om elleveåringen Tuva, som oppdager at hun er forelska i ei venninne. Her er hovedpersonene litt eldre og tematikken en god del tyngre, så «Ubesvart anrop» passer nok aller best for tenåringer og voksne lesere. Den er en rørende og sterk fortelling også for dem som selv husker tida etter 22. juli 2011.

Er det «lov» å sørge, når man verken var på Utøya selv, eller kjente noen som var det, spør Nora Dåsnes, gjennom Rebekka.

«Det er ikke synd på meg» insisterer Rebekka. Men hun har det ikke bra heller.

Ingen rundt Rebekka er i stand til å gi Rebekka støtten hun trenger. Ingen sier at ikke bare er det lov å sørge – det er vanlig. Viktig. Et tegn på intellektuell og emosjonell styrke. Rebekka skammer seg, og prøver å skjerpe seg.

Hun prøver å researche seg ut av usikkerheten. Setter seg inn i hva som skjedde hvor og når, lærer hvordan bombene i Regjeringskvartalet ble laget, leser om høyreekstremisme, islamofobi og kvinnehat. Rebekkas notat over det hun kommer fram til, er del av tegneserien, og fungerer slik som en kjapt risset innføring for lesere som var for unge i 2011 til å huske så mye fra 22. juli og rettsprosessen etter.

Så mange døde. Men HVORFOR? Og hva om det skjer igjen?

Men HVORFOR? Det er det store spørsmålet Rebekka i Nora Dåsnes' tegneserie «Ubesvart anrop» strir med, helt alene.

Fariba mistenker at Rebekka bruker 22. juli for å få oppmerksomhet, men det er feil. Rebekka trenger en avslutning, en konklusjon. Et hvorfor. Hun bare vet ikke hvor hun skal finne det. For hvem gjør vel det.

Tung materie, nennsomt behandlet av Nora Dåsnes. «Ubesvart anrop» er nydelig tegnet, med musikalsk utnyttelse av tegneserie som medium, idet hun bytter mellom tette ruter med forholdsvis mange replikker, dobbeltsidige oppslag som viser stemning og handling uten ord, og veksling mellom nære tablåer og oversiktsbilder.

Tilbakeblikk er tegnet i rødt, nåtid i blått, mareritt i svart. Enkelt og effektivt. Så også bruken av historisk dokumentasjon, av TV-overføringer av kongens og statsministerens taler, sendinger fra rettssaken – tekst og bilder som gir autentisitet, og forankrer handlingen i tid og sted.

Nora Dåsnes byr til og med på håp. Ikke bare har hun gitt plass til en søt kjærlighetsfortelling, og et glimt inn i mulig bedring i familiesituasjonen for Rebekka i tida framover. Forfatteren har til og med et forslag til hva som virker – hva mennesker virkelig trenger – i møtet med uforklarlig vondskap, når vi kjenner på skjør, ensom utrygghet.

Spoiler: Vi trenger hverandre. Og vi trenger å snakke sammen. Alt blir ikke automatisk bra av det. Men det kan bli bedre.

«Ubesvart anrop» byr på tårer og smil, sorg og håp, og anbefales.


Nyeste fra Dagsavisen.no: