Anmeldelse Mattis Øybø, «Den siste overlevende er død»: Fint om forbindelseslinjer

Roman

Mattis Øybø

«Den siste overlevende er død»

Oktober

«Alt henger sammen med alt», skriver forlaget i sin informasjonstekst om Mattis Øybøs femte roman, som har fått den smarte tittelen «Den siste overlevende er død».

Det er ingen dum oppsummering av boka, kanskje av hele Øybøs forfatterskap. Hvem er vi egentlig, for oss selv og for andre, og hvordan endrer svaret på det spørsmålet seg gjennom tida? Trenger vi kjenne til forbindelseslinjene oss imellom for at de skal bety noe?

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

I «Den siste…» er det den norske jøden Isak Meyer som på ett vis står i midten av romanens handling. Under krigen klarte han å flykte til Sverige, etterpå levde han et isolert liv i Oslo.

Eller gjorde han egentlig det? Hvor isolert kan et menneske bli, når det stadig kommer i kontakt med andres liv? Alle har vi personlig erfaring med hvordan tilsynelatende fremmede mennesker likevel er forbundet. Det klassiske norske festintervjuet der ukjente utforsker hverandres oppvekst, bosteder, skolegang, arbeid og hobbyer handler mye om nettopp det – å finne bindeleddene, folkene som forbinder oss. «Å, der har jeg også bodd, kjenner du den og den?»

Hold deg oppdatert! Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Isak Meyer i romanen fikk en sønn, som igjen fikk en sønn. Sønnesønnen, Jonathan, vet lite om begge forfedrene sine. Han vokste opp med mor og stefar (eller mor og «pappa», hva betyr nyansen?). Minnene om hans biologiske far, Isaks sønn, er få og stort sett vage. Nå skal Jonathan selv bli far, og kjenner en plutselig irritasjon, kanskje til og med sorg, over dette hullet av manglende informasjon. Han vil få egne minner om faren bekreftet, og lære mer om ham.

[ Se! Denne festivalen er ikke avlyst! Og den foregår nå! ]

Menneskers behov for røtter, for tilhørighet og forankring, dukker opp flere steder i «Den siste…». Er det et allmennmenneskelig trekk? Sannsynligvis. Samtidig sliter Jonathan med å forklare dette ønsket for sin gravide kjæreste.

Kanskje fordi de har ulik klassebakgrunn. Jonathan har klassereist. Tidligere har han sett opp til og aspirert mot svigers uanstrengte omgang med tilfeldig og systematisk kunnskap. Plutselig føler han at de poserer. Er ikke denne intellektuelle nysgjerrigheten, som tillater og forventer svar på allslags personlige spørsmål, ganske brutal?

[ Er hun Storbritannias, kanskje Europas, beste forfatter? Vår anmelder tror kanskje det... ]

Denne lydhørheten for nyanser er typisk Mattis Øybø. Han er god på replikker, forstår spennet i det som blir sagt, det som blir tenkt, det som blir tolket. Lar for eksempel et par i parterapi le av og irritere seg over terapispråk. I et annet parforhold forteller hun ham om en skjellsettende opplevelse, men uten å gi ham nok informasjon om hva denne faktisk betydde for henne. «Hun hadde gitt ham metaforen, men ikke hva det var en metafor for». Resultatet er splid dem imellom.

Problemer med å være i et forhold, være et par, diskuteres eksplistitt flere steder i romanen. Folk forandrer seg kanskje, og oppleves ikke lenger som den man en gang ble sammen med. Er det dumt? Fint? Noe midt imellom? «Den siste…» er en bok om hukommelse, og om tolkning. Om minnenes makt, og om mangelen på minner. Og om språket vi har – eller ikke har – for det som hendte.

[ Vi innrømmer det. En del klassikere er litt, eh, kjedelige. Men ikke denne! Den blir faktisk bedre og bedre jo eldre leseren blir.  ]

Jonathans historie er med andre ord bare en av flere i romanen. Sammen viser de hvordan ett liv henger sammen med andre, om så bare løselig, via et fravær.

Et par sliter, og har gjort det lenge. Under oppussing finner de en skatt: En boks full av kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk kvinne, skrevet under krigen. Soldaten, viser det seg, hadde stor og positiv påvirkning på en viss jødisk flyktnings liv. Men han var også soldat for nazistene...

[ Sigrid var motstandskvinne. Det ante ikke familien noe om. Før de åpna safen, og fant skytevåpen... ]

Hvordan vekter man ett liv mot mange andre, individet mot kollektivet? Og hva veier tyngst når man gjør opp dom over et menneske: De uventet gode handlingene, eller de forventede, vonde, som kanskje til og med er et resultat av forventninger, plikter, selve «systemet»? Mattis Øybø svarer ikke, han peker på spørsmålene.

Han viser dessuten hvordan hukommelsen henger sammen med artefaktene, altså tingene. En tidligere filmskaper lokkes tilbake til et tidligere liv, et liv han hadde fortrengt, av kvinnen han en gang elsket. Deler av hukommelsen hans sitter i hendene – i hvordan han behandler filmkameraet, framviseren, klippeutstyret. Andre bruddstykker av liv er festet til fotografier, til brev, til tekster. Men forteller disse tingene den «egentlige» historien?

[ «Eneste mulighet», sier etterkommerne av motstandsmennene i Marte Michelets kritiske bok, idet de varsler søksmål mot henne ]

For hva er vel den egentlige, virkelige historien? Om noe som helst, og særlig om noe så komplekst som et liv – eller en hel krig? I «Den siste…» opplever en kvinne at hennes største livshemmelighet, et seksuelt forhold til en eldre person mens hun selv var under seksuell lavalder, plutselig røpes i en roman. Hvem eier den fortellingen? Journalistene jakter på jenta i boka, men er det «virkeligheten» de eventuelt finner, i den såkalte «virkelighetslitteraturen»? Kvinnen protesterer.

Andre passasjer er del av en tenkt akademisk setting på 2030-tallet, der en foreleser blant annet diskuterer fortellingen om krigen etter at tidsvitnene er døde: «Det er med andre ord først i ettertid vi har språket for det som hendte» er, sier foreleseren. Først i tiårene etter krigen plasserer folkemordet på jødene, holocaust, seg i sentrum av fortellingen om krigen.

[ Tibarnsmora blir kidnappet av maskerte mennesker, i sin egen stue. Etterpå vil ingen hjelpe barna hennes. Hvorfor? ]

Historie tolkes alltid. Av vinnerne, ja, men også ulikt over tid. Med tidsvitnene døde, enten de var «helter» eller «skurker», blir det enklere å fortelle ofrenes historier. Men også vanskeligere, etisk sett. Hvem skal si imot?

«Den siste overlevende er død» er en rik roman. Som alltid har Mattis Øybø stålkontroll på språket, og komposisjonen. Han viser ikke fram alle brikker, alle detaljer, i puslespillet, men stoler på at leseren ser i hvert fall glimt av det større bildet likevel. Resultatet er en god, og klok, roman.