Selvbiografi
Vanessa Springora
«Samtykket»
Oversatt av Agnete Øye
Oktober Forlag
Selvbiografi
Camille Kouchner
«Den store familien»
Gyldendal forlag
De er intellektuelle. Kunstnere. Forlagsfolk. Filosofer og andre åndsmennesker. Ministre, organisasjonsledere og direktører. Den kulturelle og politiske makteliten i et land – Frankrike – der slikt virkelig betyr noe.
Alle syntes de at «kjærligheten må være fri». Så fri, faktisk, at voksnes seksuelle overgrep mot tenåringer ble regnet som helt innafor – hvem vil vel være prippen og forknytt, hvem vil vel bremse andres «naturlige» og «frie» seksuelle utfoldelse? Ikke eliten!
I hvert fall ikke før to modige kvinner skrev hver sin selvbiografiske debutroman om hvor vonde følger den franske intellektuelle elitens syn på «fri» seksualitet kan ha for tenåringen som utsettes for denne «friheten» i praksis. Romaner fortalt fra ofrenes ståsted, solide vitnesbyrd om senskader.
Disse to romanene, «Samtykket» av Vanessa Springora» og «Den store familien» av Camille Kouchner», fikk enorm oppmerksomhet i Frankrike da de kom i henholdsvis januar 2020 og januar 2021. De utløste et skred av lignende historier, en flodbølge av opprivende diskusjoner, i et land der de fleste metoo-utspill inntil da hadde prellet av mektige menn. I kjølvannet fulgte en lovendring, og slags oppreisning, om enn for sent.
Nå er begge bøkene ute i gode norske oversettelser, som fint ivaretar den nøkterne, korthogde tonen som driver begge tekstene fram.
I «Samtykket» skildrer Vanessa Springora (f. 1972) hvordan hun som trettenåring ble kurtisert av en mann som da nærmet seg femti. Han var en hyllet forfatter. Hun var et barn som savnet en farsfigur etter at foreldrene ble skilt. Hun liker litteratur. Er nysgjerrig på sex. Higer etter å bli sett. Hun er det perfekte offer.
Forfatteren, som Springora bare kaller «G.», legger merke til henne i et middagsselskap. Etterpå skriver han kjærlighetsbrev til henne. Hun forelsker seg. De to blir raskt elskere, der han tar på seg rollen som læremester i seksualitetens verden.
Skjønt, «elskere». Hun er tretten-fjorten år, langt under den seksuelle lavalderen, som i Frankrike er på femten år. Mora oppdager forholdet, og er i starten veldig lite begeistret. Forfatteren er en kjent pedofil, han har til og med skrevet bøker om sine seksuelle erobringer av mindreårige gutter og jenter i inn- og utland.
Men det er gammeldags og forknytt å begrense kjærligheten mellom to mennesker, blir mora fortalt, av andre forfattere, filosofer, intellektuelle. Blås i aldersforskjellen. Dattera vil jo dette, vil hun ikke? Hun samtykker? Jo…. nøler mora, og nøyer seg med å be forfatteren om å være forsiktig.
For jenta vil det jo. Men hun «vil det» slik tenåringer vil ting, uten forståelse for konsekvensene. Uten å vite hvor ødelagt hun skal komme til å bli psykisk, hvordan hun skal komme til å miste råderetten over ikke bare sin egen kropp, men også sin egen historie, sitt eget selv. Forfatteren er et rovdyr, hun er bare ett av flere bytter han nedlegger.
I «Samtykket» dissekerer Vanessa Springora pedofiliens vanlige mønster: Overgriperen fornekter hvor alvorlig overgrepet er, han later som om dette er et jevnbyrdig kjærlighetsforhold. Offeret skammer seg voldsomt. Hun er blitt vant til fortielse, og føler seg ikke som noe verdig offer siden hun «ba om det selv» i starten. Springora oppsøker nye destruktive forhold, lider av depresjoner og anoreksi. Hun vurderer selvmord.
[ Hun skriver om psykiske problemer i samiske miljøer. For det fikk hun årets tabupris ]
I tillegg til de fysiske overgrepene, viser Springora, oppleves som et like stort overgrep at G. skriver om det seksuelle forholdet deres i flere av bøkene sine. Slik får han definisjonsmakt over henne, hennes seksualitet, hennes innerste rom – og lurer lett leserne sine til å tro at hans versjon av «den lille tøyta» var sannheten. Han voldtok på ny.
Det var derfor Vanessa Springora måtte skrive en roman for å fange ham. Derfor romanen måtte være god. Noe den er. Den lever opp til det forslitte ordet rystende.
Sjokket ligger ikke i eksplisitte detaljer fra senga, men i omgivelsenes fornektelse. Så mange som visste, uten å si noe, uten å bryte inn! Så mange som til og med feiret «forholdet» mellom den o store kunstneren og hans unge muse. Mora, som til og med tar femtiåringens parti mot sin egen, tenårige datter da hun omsider bryter med ham. Hvorfor bryte – forfatteren er jo slik en hensynsfull elsker?
Blind aksept er stikkord også i den andre romanen som har vært med på å røske ordentlig opp i den franske diskusjonen rundt seksuelle overgrep. Der Springora skildrer den kulturelle og intellektuelle eliten, skriver Camille Kouchner (f. 1975) om den øverste politiske eliten – om menn med reell makt – i «Den store familien».
Kouchner innleder romanen med moras død. Hun kunne ikke skrive boka før hun døde. Mora var feminist og kjent akademiker, siden en profilert leder av et direktorat. Som ung hadde hun en romanse med Castro på Cuba. Faren grunnla Leger uten grenser, og ble siden minister i Sarkozys regjering. Kouchner forguder begge foreldrene. Hun er seks år da de skilles, men mora gir henne ikke lov til å savne faren.
Etter skilsmissen får hun en stefar, som overtar farens posisjon som idol. Stefaren og mora omgir seg med et helt hoff av «hele den omskolerte venstresiden» – den såkalt «store familien» i romanens tittel. Hver sommer vrimler det av familiemedlemmer, venner og barn på landstedet deres. Vinen flyter, diskusjonene er høylytte, seksualiteten skal være fri, og «prippenhet» er tabu.
Da Camille er fjorten, forteller tvillingbroren hennes, Victor, at stefaren deres misbruker ham seksuelt. Ifølge fransk lov regnes det som incest også når steforeldre forgriper seg seksuelt på stebarn, man må ikke være biologiske slektninger. Men Victor vil ikke at hun skal si det videre. Camille sliter med moralske kvaler. Burde hun si noe? Nei, konkluderer hun, ikke når Victor ikke ønsker det.
Tausheten slår rot, skriver Kouchner. Det gjør også skyldfølelsen. For unge Camille elsker stefaren sin! Hun trenger stabilitet. Både morfar og mormor har begått selvmord. Mora sørger så intenst over dette at Camille føler at hun mister henne også. Selv er hun bare et irritasjonsmoment i moras liv, føler hun. Dessuten har hun ikke lov å sørge selv over besteforeldrene. Det har mor bestemt.
Camille sliter mer og mer psykisk. Hun sliter med dissosiasjon, altså en slags avkobling fra egne tanker, følelser, minner og identitet. Hemmeligheten er så tung. Hukommelsen føles hullete, ikke til å stole på. Tvillingbror Victor sliter også, men løser alt ved å bygge karriere, familie, være normal.
Helt til heller ikke han klarer å holde tilbake. Victor blir nødt å fortelle kona si, noe han ikke hadde tenkt. Camille forteller ektemannen. Partnerne mener de bør fortelle om incesten. Mora er sammen med en overgriper! Får hun vite det, vil hun vel bryte tvert? Victor tviler.
Han får rett. Deprimerende rett. Mora nekter å innse hvem som er overgriper, hvem som er offer. Stefaren nekter ikke, forklarer hun, «Han angrer, vet du […] Men han har tenkt seg om, og du må jo ha vært over femten år. Dessuten var det ikke analsex involvert. Bare oralsex, og det er tross alt noe ganske annet». Overfor dattera raser hun fordi hun burde ha sagt fra før. Utover det prøver hun å få alle, særlig Camille, til å tie. «Det er jeg som er offeret her», er moras konklusjon.
Camille sørger over tapet av mora. Men hun er blitt voksen. Psykisk skjør. Men også modig. Advokater hun snakker med, gir tvillingene oppreisningen de trenger. «Når en tenåringsgutt sier ja til en foresatt, er det incest. [… ]Han sier ja fordi han har tillit til deg og til den idiotiske oppdragelsen din. Og overgrepet består i å bestemme seg for å utnytte det» forklarer hun, og føyer til straffelovens paragrafer om incest.
Den «store familien» hun var del av som barn, trekker seg imidlertid tilbake. De vil ikke vite, vil ikke høre, vil ikke innrømme at de kunne ha gjort noe, sagt noe, tatt den svakes parti. Nekter å innrømme egne feil.
Det aller mest fascinerende, virkelig rystende, med både «Samtykket» og «Den store familien», er nemlig ikke overgrepene som sådan. De er grufulle på det individuelle planet – både Springora og Kouchner skildrer, svært overbevisende, psykiske senskader som følge av overgrepene. Men begge er enda mer opptatte av samfunnsstrukturene rundt, som gjorde overgrepene mulige.
På slutten av syttitallet, skriver Springora, trykket en rekke franske aviser et opprop tok til orde for å avkriminalisere seksuelle forhold mellom mindreårige og voksne. Det var skrevet av forfatteren hun kaller «G.», men som egentlig heter Gabriel Matzneff.
Blant dem som undertegnet, finner vi store deler av den franske intellektuelle eliten: Roland Barthes, Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre, med mange flere. Blant de få som ikke ville skrive under, var Marguerite Duras, Hélène Cixous og Michel Foucault. I oppropet poengterer de intellektuelle at barna ikke blir påført vold, men tvert om samtykker.
Alle kropper har rett til fri nytelse, var tanken, og å begrense barns seksualitet ble likestilt med sosial undertrykkelse. Kun reaksjonære religiøse pietister protesterte, forklarer Springora, i sin forbilledlig pedagogiske framlegging. I sin iver etter å frigjøre seg fra streng katolsk seksualmoral, havnet de franske intellektuelle i motsatte grøft, der alt var lov og alt var mulig.
Og der ble de liggende lenge. Nå etterforskes imidlertid «G.», alias 84 år gamle Gabriel Matzneff, for seksuelle overgrep mot mindreårige. Camille og Victors stefar, som egentlig heter Olivier Duhamel, har måttet fratre alle sine verv. Mange forteller sine historier om seksuelle overgrep under emneknaggen #metooinceste. Og all seksuell omgang med barn under femten år, anses nå som voldtekt.
