Bøker

Bokanmeldelse: Lena Andersson: «Datteren»: Solid feste og godt driv

Med nådeløs konsentrasjon hakker Lena Andersson løs på den akademiske forestillingen om at språk skaper folk, ikke omvendt, i sin tørrvittige nye langrenns- og universitetsroman «Datteren».

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Lena Andersson

«Datteren»

Oversatt av Gøril Eldøen

Gyldendal

Svenske Lena Andersson er noe helt for seg selv. De to bøkene om stabeisen Ester Nilssons utfordringer på kjærlighetsfronten, «Rettsstridig forføyning» (2014) og «Uten personlig ansvar» (2015), må allerede regnes som moderne klassikere, originale og universelle på en og samme tid. Nå har hun skrevet to like interessante romaner om den svenske sosialdemokratiske «folkhemmet» – en dissekering av den svenske folkesjela og hvordan den forma og ble forma av det 20. århundrets historiske strømminger.

###

I «Sveas sønn» (2018) handlet det mest om Ragnar Johansson, født i 1932, og hans liv som moderne, framtidsretta, ekte sosialdemokrat, i stadig opposisjon til mora Sveas fattigslig umoderne bondemåter. Svea er også et gammelt navn på Sverige, der folkhemmet fra 1930-tallet og utover skulle bygges, av og for mennesker som Ragnar.

Les anmeldelsen: «Sveas sønn» er morsom og intelligent (D+)

I «Datteren» er Ragnars datter Elsa, født i 1970, hovedpersonen. Hun var sentral også i «Sveas sønn», der Ragnar fulgte opp datteren som langrennsløper og sønnen som syklist, siden sport gir styrke. «Ragnar er overbevist om at et barns karakter må formes for at det skal bli det det er eslet til», skriver Lena Andersson. «Hvis man tenker at ingenting virkelig betyr noe, sier han til datteren, har livet snart rent ut i en løs utflytenhet av unntak og utsatte uvesentligheter». Ragnar hater uoppmerksomhet, det slappe og løse, det slurvete og sjaskete.

Les også: Hun trollbandt Biden, Obama, Oprah og en hel verden. Med dikt, faktisk. På TV

Datteren Elsa overtar hans oppfatning. Med Ragnar som sekundant, blir Elsa i tenåra en dyktig langrennsløper, drevet av egen jernvilje og innlært arbeidsmoral. Dessuten av en godt undertrykt, dypt hemmelig redsel for hva som egentlig skjuler seg i den mørke skogen der treninga foregår. Lena Andersson har fint feste i partiene om toppidrettens vesen, god glid idet hun viser hvordan kropp og vilje kan spille på lag; at aktivitet gir glede, også om man må tidlig opp, kjøre langt, og overnatte i fuktige campinghytter.

Men gleden kan ikke vare. Elsa, som alltid har vært venn med kroppen sin, får beskjed om at hun kan bli enda bedre på ski om hun går ned fem kilo. Det forstyrrer den intuitive balansen, ødelegger hele forholdet hennes til mat. «Datteren» er, blant mye annet, en bok om kropp. Om kroppens forhold til noe Elsa har bestemt seg for at hun ikke har, nemlig sjel. «Slik Elsa ser det, har familien Johansson bare kropper, ikke sjeler. Derfor har de heller ikke angst», tenker hun tidlig. Angst er bare noe forfattere og den slags driver med. Men da Elsa mister toppidrettsutøverkroppen sin, mister hun også følelsen av hvem hun «egentlig» er, og sliter med å finne det igjen på andre vis, argumenter Andersson på og mellom linjene.

Nøyaktig midtveis i «Datteren» begynner Del 2, med en ny fase i Elsas liv, uten ski. Også den har mye å gjøre med hva som «egentlig» fins, og hva dette egentlige eventuelt består i. Elsa tar først et par kjedelige jobber, blant annet fordi hun, slik Andersson så nydelig presist formulerer det, «trenger tid til å omgås sitt ekspanderende indre».

Elsa var flink på skolen. Samtidig er det som hun har et filter mot allmenndannelse og praktisk fornuft. Det andre suger til seg, preller liksom av på henne. Ifølge romanens allvitende, svært ofte tørrvittig morsomme, tredjepersonsforteller er det kanskje fordi Elsa har «en uklok tendens til å vurdere hvert øyeblikk like høyt. Hun klarer ikke å ofre det uviktige hun har framfor seg og vente på et mer storslagent etterpå. Hun ser ikke engang at det er uviktig, for faren hennes har lært henne at alt er viktig, at konsentrasjonen aldri må svekkes».

Siden drar Elsa som au pair til USA. Der starter hun kveldskurs i lingvistikk ved det radikale Berkeley-universitetet nær San Francisco. Der lærer hun kjapt at det hun trodde «skulle handle om språket som noe gitt og uomtvistelig eksisterende, noe som så skulle analyseres», i stedet «handler om språket som fiende og undertrykkelsesverktøy». Hun forstår det ikke, men jobber hardt for å akseptere det. Møter medstudenter som har sett lyset, og erfarer hvordan det gir seg ganske ufine utfall. Som svensk er hun per definisjon en rasistisk undertrykker, forklarer hennes medstudent med Navajo-bakgrunn, selv om identitet og nasjonalitet ikke egentlig fins.

En sylskarp, svært kritisk skildring av de humanistiske fakultetene ved Vestens universiteter i 90-åra følger. Studenter som Elsa – og undertegnede – søkte filosofistudier for å få svar, men lærte bare at slike ikke fins. Meldte oss på litteraturvitenskap fordi vi likte å lese, men lærte bare at forfatteren er død og at et sjokoladepapir uansett er like interessante som Shakespeare. Valgte lingvistikk for å forstå språk, bare for å lære at språk er falskt og undergraver all mening, maktas verktøy som duperer massene.

Kort sagt møtte vi postmodernismen, travelt opptatt med å rive ned modernismens optimistiske framtidstro, og bevise at ingenting egentlig fins på ekte.

Les også: Ben Lerner er også et barn av 90-tallet. I «Topeka-skolen» viser han hvor sinte hvite menn faktisk er

Lena Andersson er tydelig uenig. Studentene hun skisserer er absolutt karikerte, men de illustrerer effektivt forfatterens poenger: Hvordan lukkede meningsfellesskap oppstår og vedlikeholdes med utbredt røkting av «menigheten» og avstandtagen til annerledes tenkende; samtidig som teoriene fjerner seg stadig lenger unna livet vi tross alt lever.

Elsas skepsis vokser også. Hennes løsning blir å søke forbi postmodernismen, bakenfor folkhemmets modernisme, tilbake til «røttene», eksemplifisert ved Sveas kokekunst.

Som alt Lena Andersson skriver, er «Datteren» en roman som er mest opptatt av ideer. Personene skal eksemplifisere noe, noe utover seg selv. En generasjon, klasse, et tankesett. Tese, antitese, syntese. Ragnars generasjon bygger folkhemmet, Elsas generasjon river det ned. Godt hjulpet av modernismen selv, som i seg selv bærer kimen til oppløsning. Dette er dermed en roman man blir gående og tenke på, også om man ikke helt uten videre kjøper alle punktene i Anderssons indirekte kritikk av identitetspolitikk som sådan.

Les også: – Jeg har tålt altfor mye, sier Sumaya Jirde Ali, som ble kalt de avskyeligste ting på nett

Den er dessuten godt skrevet, i Lena Anderssons umiskjennelige, liksom litt filmavisaktige, stil, med en allvitende forteller som innimellom klinker til med perler som denne: «Elsa forstår ikke resonnementet full ut, men legger det til frysetørring i minnearkivet sitt for en dag å helle erfaringens vann over det og få det til å framtre intakt og avklart».

«Datteren» treffer neppe like mange like hardt som kjærlighetsfortellingene om Ester Nilsson. Men det er en svært interessant roman likevel, ikke minst for alle barn av 90-åras universitetsstudier.