Bøker

Om sorgen som ble dikt

– Som samiskspråklig forfatter blir man ikke bortskjemt med mye oppmerksomhet, sier lyrikeren og billedkunstneren Synnøve Persen.

Publisert Sist oppdatert

Bare noen få kan lese og vurdere samiske bøker på originalspråket. Nomineringen betyr oppmerksomhet omkring det at det faktisk skrives skjønnlitteratur på samisk. Dessuten er det spennende å delta i en konkurranse om en pris som henger så høyt og som har slikt renommé.

Sorgen

Synnøve Persens dikt beskriver en sorgprosess og hvordan det er mulig å komme ut av den. Hun forteller til Dagsavisen at hun selv opplevde det verste. Å miste et barn.

– Det vondeste et menneske kan oppleve, sier hun. – Man dør inni seg. Jeg ble levende igjen gjennom skriveprosessen og utformingen til bok. Så dramatisk var det.

– Det begynte med at jeg skrev små huskelapper til meg selv. Smerten truet med å vaske bort hukommelsen, jeg ville huske hvordan det var, jeg prøvde å nå fram til minnet om min datter, samtidig ville jeg glemme fordi det var så vondt å huske. Jeg tenkte ikke jeg skulle lage bok av mine huskelapper. Jeg hadde nok med å komme gjennom dagene.

Åtte år

Etter åtte års huskelappskriving så jeg at jeg hadde materiale til en diktbok, boken kom i løpet av noen måneder.

– Kan ord hjelpe et sorgtynget menneske fram mot nytt livsmot?

– Ord gir sorgen form. Hjelper en til å se seg selv utenfra. Sorg er et følelsesmessig kaos, ting blir snudd opp ned, mister sin vante orden. Det som var viktig før har plutselig ingen mening. Man får de store livsspørsmålene i fanget. Livsmotet henger i en tynn tråd. Det er viktig for ens liv videre å våge å gå inn i kaoset. Man blir sterk av det. Å formulere blir forsøk på å få orden i kaoset. Men derfra å bestemme seg for å utgi bok om emnet er en ganske annen prosess. For meg var det definitivt en vei å nærme meg min egen sorg på.

En samisk verden

– Er det billedkunsten eller ordkunsten som er dine viktigste uttrykksmidler?

– De oppfyller to sider av meg selv. Jeg er maler etter en vestlig, europeisk kunsttradisjon, der kjenner jeg meg hjemme, der ligger mine billedkunstrøtter. Som forfatter beveger jeg meg inn i den samiske verdenen, begrepsforståelse, måter å uttrykke seg på. Da er jeg langt borte fra den vestlige verden, da får jeg kjenne etter hele min base, det jeg står på, det som er mitt grunnlag som individ. Det er en høyst fruktbar kombinasjon.

– Det samiske språket er et fantastisk redskap for poesi, sier Persen.

– Er den samiske kulturen du er en del av viktigere for ditt lyriske jeg enn den norske kulturen?

– Siden jeg skriver på samisk er språket og derigjennom kulturen viktige faktorer. Samisk er mitt morsmål, i det ligger hele min assosiasjonsverden, mine begreper om følelser, min forståelse av sammenhenger, forståelsen av meg selv som individ og sosialt vesen, mitt innerste rom. Norsk er et tillært språk, det samfunnet jeg vokste opp i behersket ikke norsk. Gjennom skolegang og utdannelse har jeg lært den norske kulturen grundig, jeg kjenner meg hjemme i den, men jeg kan ikke skrive poesi på norsk. Da overtar den samiske verdenen, det er den jeg oppfatter som grenseløs.

Syr samekofter

– Hva gjør du når du ikke skriver eller maler?

– Kunstnerisk arbeid er ensomt, krevende. Da gjelder det å gjøre andre ting innimellom. Jeg syr f.eks. samekofter, kvinnedrakten fra mitt distrikt, til familie, slekt, venner og en og annen bestilling. Jeg lærte koftesøm av min mormor. Den kunnskapen er jeg stolt over å ha fått. Jeg har også holdt kurs, det er viktig at kunnskapen føres videre. Nå har jeg nettopp sydd ferdig en kofte til min guddatter i Karasjok, den skal hun ha på seg i sin storebrors konfirmasjon på palmesøndag.

Powered by Labrador CMS