Mellom det ville og det vakre

Ah, for en duo. Hver for seg er pianist Sylvie Courvoisier og gitarist Mary Halvorson to ypperlige musikere, blant de mest særegne stemmene på den amerikanske jazzscenen. Sammen har de skapt et unikt musikalsk univers, med en konstellasjon som ikke er blant de hyppigste i jazzen. Jazzhistorien er riktignok ikke blottet for gitar og piano-duoer. Jim Hall og Bill Evans, med albumklassikeren «Undercurrent», er et vellykket eksempel. Et annet er det langt nyere samarbeidet mellom Fred Hersch og Julian Lage, og deres livealbum «Free Flying» fra 2013.

Courvoisier og Halvorson har holdt det gående en stund som duo. De steg inn på jazzscenen sammen med albumet «Crop Circles» tilbake i 2017 og fulgte fire år senere opp med «Searching for the Disappeared Hour». «Bone Bells» er duoens tredje og etter mitt syn det sterkeste så langt. At det låter unikt når de to setter seg ned sammen, er ikke overraskende. Her snakker vi to sterke stemmer, med ulik musikalsk bakgrunn, ulike uttrykk, som har funnet hverandre i en åpen og kreativ tilnærming til musikken. Ingen av dem er fremmed for å utfordre musikalske konvensjoner. Tvert imot.

Her er det all grunn til også å sjekke ut andre prosjekter fra de to. Courvoisier er aktuell med et riktig så fint duoalbum med den sveitsiske saksofonisten Marc Stucki. Halvorson, med sin karakteristiske tone, har flere sterke album bak seg, inkludert fjorårets «Cloudward», med samme sekstett som på kritikerroste «Amaryllis».