Gitarjazz på nytt nivå

---

Mary Halvorson

Amaryllis + Belladonna

Nonesuch

---

«Ho er ein del av ein spennande ny generasjon musikarar i USA, og bestemde seg tidleg for at ho ikkje late seg omgje av musikalske båsar. Ho spelar alt frå rock til streit jazz», skrev denne spaltens grunnlegger Roald Helgheim fra Moldejazz i 2009.

13 år senere kom Mary Halvorson med to album i fjor, de ganske forskjellige «Amaryllis» og «Belladonna», som i jazzkretser var gjengangere på lister over de beste utgivelsene fra 2022. Dette får bli en slags «husk hvor du leste det sist»-anmeldelse. Men torsdag 16. mars spiller Mary Halvorson på Nasjonal Jazzscene i Oslo, og dagen etter i Bergen. Det er bandet fra «Amaryllis» hun turnerer med nå: Patricia Brennan (vibrafon), Nick Dunston (bass), Tomas Fujiwara (trommer), Jacob Garchik (trombone) og Adam O’Farrill (trompet).

[ Den store Jimi Hendrix-sommeren i 1967 ]

Mary Halvorson begynte opprinnelig å spille fiolin, men kom snart på andre tanker. Hun fortalte Roald Helgheim at Jimi Hendrix var hennes første store åpenbaring. Dette har hun gjentatt i alle år, spesielt med tanke på Hendrix’ mer lyriske sider som «The Wind Cries Mary». Den kunne vært skrevet til henne, med de skakke soloene og de skjøre akkordene. Halvorson begynte å studere jazz, fikk Anthony Braxton som lærer, og utviklet sin egen stil, med et bredt spekter av påvirkning fra andre eldre gitarhelter, fra den en gang så populære Wes Montgomery, til den langt mer spesielle Derek Bailey.

[ Paal Nilssen-Love: Gongenes herre er tilbake ]

På «Amarylis» spiller Halvorson og gruppa hennes som et ensemble i sin beste form. Albumet beskrives som en suite på seks låter. På de tre siste sporene er også strykekvartetten Mivos med. Noen av disse låtene er skamløst fengende i sin oppbygning og sitt driv, mens andre slipper seg løs i en langt friere retning. «Amarylis» er ingen utpreget gitarplate, selv om vi høres Halvorsons distinkte stil hver gang det er hennes tur å stå i sentrum.

«Belladonna» er i sin helhet spilt inn med strykekvartetten Mivos, og ganske annerledes – med det særegne gitarspillet sterkere i sentrum. Hør gjerne den fullstendig bedårende «Moonburn» som en inngang til Mary Halvorsons vidunderlige verden. Hun er noe helt for seg selv.

[ Jon Eberson: Gitarhelt i 50 år ]