Når folkerettsbrudd fremstilles som selvforsvar
Medienes framstilling av Israels angrep på Iran avslører en farlig unnfallenhet.
Annonse
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Israels angrep på Iran 13. juni er et brudd på folkeretten. Likevel har mediedekningen i stor grad vært preget av unnvikende språk og ukritisk videreformidling av israelske narrativer snarere enn etterrettelig, kritisk journalistikk.
«Israel bomber atter en gang en suveren stat i regionen. Angrepene mot Iran er et brudd på folkeretten. Enhver overskrift eller nyhetssak som ikke tydelig formidler dette faktum, er propaganda – ikke journalistikk», skrev forskeren Assal Rad på X. Hun har rett.
Ifølge FN-pakten kan stater kun bruke militærmakt i selvforsvar etter et væpnet angrep, eller med godkjenning fra FNs sikkerhetsråd. Ingen av disse vilkårene var oppfylt da Israel angrep Iran. Angrep må derfor omtales som det det er: Et folkerettsbrudd.
Annonse
Når norske medier videreformidler israelske narrativer – som henvisning til Irans påståtte atomvåpenambisjoner – uten kritisk kontekstualisering, undergraves hele det rettslige rammeverket som skal hindre vilkårlig voldsbruk mellom stater.
Når påstander om at «Iran bærer et stort ansvar» videreformidles uten innsigelser, bidrar pressen til å normalisere brudd på internasjonal rett og svikter sitt grunnleggende samfunnsansvar.
Pressens oppgave er ikke å gjenta, men å granske.
Iran har undertegnet ikkespredningsavtalen (NPT), har underlagt seg internasjonal inspeksjon og besitter ikke atomvåpen. Israel, derimot, har aldri sluttet seg til avtalen og anslås å ha mellom 75 og 200 atomvåpen.
Likevel pekes Iran konsekvent ut som den største regionale trusselen i dekningen. Dette også til tross for at Israel har angrepet nesten alle sine naboland.
Annonse
Denne asymmetrien forsvant i store deler av dekningen etter angrepet. Hva som løftes frem og hva som utelates former publikums oppfatning av virkeligheten. Redaksjonelle prioriteringer er aldri nøytrale. De er premissgivende.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har brukt samme retorikk i over to tiår – blant annet da han forsvarte invasjonen av Irak på 2000-tallet med henvisning til masseødeleggelsesvåpen som aldri fantes.
Den gang ble mediene talerør for en krigsretorikk som kostet hundretusenvis av liv. I dag ser vi det samme mønsteret. Dagens presse burde ha lært.
Når folkerettsbrudd omtales som «selvforsvar», har vi trådt inn i en moralsk og språklig blindgate. Å sitere statsledere som etterforskes for krigsforbrytelser ukritisk, er ikke nøytralitet – det er medskyldighet.
Annonse
Når folkeretten svekkes, øker behovet for en kritisk presse som ikke bare gjensiterer makthavere, men holder dem til ansvar.
Som nettstedet The Onion treffende formulerte det: «Netanyahu kaller angrepene nødvendige for å forhindre en krig han selv nettopp startet». I det ligger en realitet vi ikke har råd til å ignorere.
Israels angrep på Iran skjedde like etter Israel bombet telekommunikasjonsinfrastruktur i Gaza og dermed kuttet palestinernes kontakt med omverden. Samtidig har Israel beleiret hele Vestbredden og erklært den som en lukket militærsone.
Det er nærliggende å spørre om angrepet på Iran er ment å avlede oppmerksomheten fra Israels folkemord på palestinerne.
Annonse
Journalisten Wadeaa Abu al-Saoud uttrykte det slik: «Okkupasjonsmakten kutter kommunikasjonen og internettforbindelsen vår for at bildene av de grusomme massakrene mot barn, kvinner, eldre og sivile ikke skal nå ut til omverden».
Utslettelsen av Palestina fortsetter selv når kameraene er rettet mot Israel og Iran. Den selektive medieoppmerksomheten skaper blindsoner hvor overgrep kan pågå uforstyrret.
Journalistikk handler ikke om å speile makthavernes versjon av virkeligheten, men å avsløre sannheten. Når folkeretten brytes, skal det ikke bortforklares – det skal fastslås.
Pressens oppgave er ikke å gjenta, men å granske. Å holde makten til ansvar er ikke valgfritt – det er selve kjernen i god journalistikk. Passiv gjengivelse er ikke journalistikk.
