Et himmelsk inferno

Køen inn til Rockefeller i Oslo strekker seg rundt hjørnet og ned gaten. Det er metal-festivalen Inferno sin andre dag.

I køen står to metal-entusiaster. Amerikanske Layton Paris fra Rhode Island, USA og John Barry fra Sydney, Australia. De kjenner hverandre ikke fra før, men har på én kveld i Oslo blitt venner på musikkfestivalen.

– Jeg møtte Layton for to dager siden. Det er en veldig vennlig og imøtekommende gjeng her, og alle er her av én årsak: Metall. Hvis jeg kommer tilbake om et par år kommer jeg sikkert til å møte Layton og si, «hei, deg kjenner jeg jo», sier John.

De bor begge på Clarion Hotel og har vært i Oslo i to dager.

– Det er så stilig å bo der. Plutselig møter du en av heltene dine – jeg har møtt fire allerede, sier Layton.

Inferno-festivalens siste dag: Se bildene og les Dagsavisens rapport her (+)

Gorgoroth

Begge har reist langt for blant annet kveldens band. Begge to gleder seg spesielt til både Carpathian Forest og Gorgoroth. Gårsdagens beste band mener de begge to var Orm, et melodisk black metal-band med norrøn tematikk.

Inne på Rockefeller møter man veldig mye mer enn bare ølkø i baren og en scene.

Man finner platesjappe, salg av band-effekter, salg av kunst og flere tatovører.

En organisasjon ved navn Metalheads against Bullying har også stand på festivalen. I samarbeid med tatoveringsstudioet Symbolic Ink tilbyr de å dekke over arr etter selvskade med tatoveringer, to ganger i året. Det kan virke som det lange, mørke håret og skinnjakkene med pigger i ikke vitner om et fiendtlig klientell på festivalen.

Arthur Brown på Inferno

Så går engelske Arthur Brown på hovedscenen Rockefeller. Han spiller psykedelisk rock som tidvis kan bære preg av både The Doors og Frank Zappa, men med et langt mer rocka preg.

Brown er 81 år gammel, men beveger seg som en danser på scenen. På hodet har han en krone i flammer. Ja – den står faktisk i flammer. Han synger fortsatt med en klokkeren falsett. På et tidspunkt i det imponerende sceneshowet bøyer keyboardisten seg i frykt for Brown, som rett ut av en opera.

Les også: Men er det country? Nei, det er Beyoncé

Utenfor står australieren John Barry og røyker en sigarett.

– Arthur Brown var fantastisk. Jeg visste jeg måtte få med meg ham, sier John.

Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene

Det mørkner

Nede på John Dee har mørket allerede senket seg fortere enn utendørs. Tyske Vorga spiller en form for kosmisk black metal – en neonbelyst futuristisk black metal.

Et pentagram i neon-rødt pryder basstrommen. Gitarene har grønne neonlys som belyser gripebrettene. Scenen ser futuristisk ut. Kvelden kommer, og musikken er i ferd med å bli mørkere.

Etter konserten står kroatiske Boris T. og snakker med noen venner oppe i Rockefeller-lokalet. Han er selv musiker i enmannsprosjektet Tryglav, som har hundretusenvis av avspillinger på Spotify. Han har nylig flyttet til Norge, nærmere bestemt Moss. Også han er klar på hva han gleder seg til i kveld.

– Jeg gleder meg til å se Carpathian Forest og Gorgoroth. I går var både Crypta og Candlemass fantastiske. Dessverre gikk jeg glipp av Kampfar i går, Sier Boris.

Gjentatte ganger nevnes Carpathian Forest og Gorgoroth av festivalgjengerne Dagsavisen snakker med.

På hovedscenen Rockefeller går Vltimas på scenen. Antall publikummere har økt vesentlig, og det blir stadig vanskeligere å komme seg fremover mot scenen. Musikken er betraktelig hardere enn Arthur Brown som sto der før dem. Det mørket som begynte med Vorga i kjelleren ser ut til å ha krøpet opp fra John Dee til etasjen over.

Pulsen stiger, men det er umulig å vite om det faktisk er pulsen eller de doble basstrommene.

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Lærte tidlig at det lønner seg å holde kjeft

Kjærlighet for kunsten

Det virker som om publikum selv har stor kjærlighet til festivalen.

Amerikanske Kai har bodd i Göteborg det siste tiåret, og er imponert over festivalen.

– Dette er en av de bedre festivalene jeg har vært på. Alt av infrastruktur ser ut til å være på plass og de frivillige vet hva de driver med. Hvis du snakker med folk så finner du fort ut at folk kommer tilbake, år etter år. Og artistlista er utvilsomt verdt prisen, sier han.

Det begynner virkelig å tetne til i publikum. Det blir umulig å bevege seg noe sted. I velkjent Rockefeller-stil setter skoene seg fast i gulvet straks du trer av teppet, rett foran miksebordet. Både på grunn av mengden publikum, og det at skoene sitter klistret til det øldekte gulvet.

Carpathian Forest, som har blitt nevnt gjentatte ganger i løpet av kvelden, er i ferd med å gå på.

Det er riktignok en stund siden black metal ble omtalt som noe farlig som på 90-tallet, men la det ikke råde noen tvil: Svartmetallens høyborg befinner seg i kveld i Mariboes gate.

Metallen er like hard. Her er det ingen varme igjen. I denne musikken er det ingen kjærlighet for mennesket. Carpathian Forest lyder som misantropi.

Konserten er allikevel ispedd humor. Vokalisten Nattefrost trakterer i løpet av konserten munnspill, og kubjelle kan også høres i lydbildet.

Les også: Eks-general om Putins krig: – Ukraina kommer til å tape

Bursdagsgave

Amerikanske Sebastian Shriver og Kristin Kusma fra henholdsvis Baltimore og Cleveland er kjempefornøyd med konserten.

– Det var sinnssykt kult og hysterisk morsomt samtidig. Jeg elsker at de ikke tar seg selv så alvorlig, mener Sebastian.

Kristin er enig.

– Det var fantastisk, veldig morsomt. En god miks av humor og kjempebra musikk, sier hun.

Sebastian har overrasket Kristin med billetter til Infernofestivalen i Norge.

– Det var 40-årsdagen hennes for to uker siden. Vi har vært i Oslo før, og vi liker å dra på slike festivaler. I tillegg til det er jo artistlista helt fabelaktig, sier han.

Kristin trives godt i Oslo.

– I tillegg til festivalen ser vi fram til å utforske mer av byen. Vi har allerede funnet et par flotte steder hvor vi kan spise og drikke, og vi ser fram til å utforske noen museer og få til litt sightseeing, sier hun.

Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til

Mørket er her

Publikum ser ut til å bli slitne utover kvelden. Langs alle vegger sitter festivalgjengere og hviler beina før kveldens siste band, Gorgoroth.

Folk kommer seg på beina. Til lyden av en orkestral versjon av Chopins pianosonate nummer 2, tredje sats, ved tittel Gravmarsjen, beveger publikum seg nærmere scenen, før det hele eksploderer i Gorgoroths kompromissløse brutalitet. Begravelsesmarsjen blir til en krigsmarsj, hvor Gorgoroths vokalist spyr vokal råte og auditivt hat inn i mikrofonen.

På utsiden av lokalene tar sikkerhetsvaktene det hele med knusende ro. De vil ikke oppgi navn eller stille med bilde, men de synes publikum har oppført seg, til tross for høy føring av øl.

– En ting vi har lært oss er at det er sjelden trøbbel med slike metall-konserter, sier en av sikkerhetsvaktene.

Les også: Costaricansk inferno kommer «hjem» til Norge

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen