Skrev bok om livet som fattig: – Ordskiftet om fattigdom kan være vanvittig krevende å stå i

– Livet har gjort meg streetsmart og seig og gitt meg en kompetanse man ikke fører på CV-en, sier Hansen-Suckow til Dagsavisen.

Tirsdag la Statistisk sentralbyrå (SSB) fram rapporten «Måling av barnefattigdom: Utredning av supplerende fattigdomsmål», som er ment å gi et mer helhetlig bilde av situasjonen til barn i fattige familier.

– Vi mener rapporten gir utfyllende informasjon som ikke har kommet veldig godt fram tidligere, forteller forsker Audun Langørgen til Dagsavisen.

Kaisa Hansen-Suckow kommer fra en oppvekst under fattigdomsgrensa med moren sin på Sørlandet. I boka «Oss mot verden» fra 2022, også utgitt som lydbok, forteller Kaisa Hansen-Suckow rått og selvbiografisk om å være fattig i dagens Norge.

– Jeg lærte jo tidlig at det lønner seg å holde kjeft om hvor mye man har på konto, noe jeg fikk bekreftet som voksen, forteller hun om oppveksten og starten på voksenlivet.

----

Fattige i Norge

• Fattigdom deles i kategoriene absolutt og relativ, der relativ fattigdom gjerne regnes som mest relevant i Norge og der såkalt vedvarende lavinntekt er en ofte brukt hovedindikator blant flere faktorer som spiller inn.
• Relativ fattigdom er å ha økonomi og levekår som er dårligere enn det som anses som vanlig eller nødvendig i samfunnet man lever i – altså sammenlignet med andre.
• EU har satt fattigdomsgrensa til 60 prosent av medianinntekten for husholdninger, en definisjon som også Statistisk sentralbyrå (SSB) oftest bruker for å definere lavinntekt.
• 582.100 personer ekskludert studenter, dvs. 10,9 prosent, hadde lavinntekt i Norge i 2022 ved bruk av EU-skalaen. Da var medianinntekten 441.400 kroner og lavinntektsgrensa 60 prosent av denne, dvs. 264.800 kroner.
• I perioden 2020–2022 hadde 9,5 prosent av den norske befolkningen det som kalles vedvarende lavinntekt (inntil 60 prosent av medianinntekten i tre år).
• Mer enn 10 prosent av barn i Norge lever i en fattig familie, oppgir Redd Barna. Det betyr at mer enn hvert tiende barn, eller i gjennomsnitt to til tre elever i hvert klasserom vokser opp i en familie med dårlig råd. Totalt utgjør dette over 102.600 barn.

Kilder: SSB, NDLA og Redd Barna

----

Men så – etter å ha startet på en klassereise hun mener hun ennå ikke har fullført – ville hun ikke holde kjeft lenger. Så hun ble forfatter. Om sitt eget vanskelige liv.

– Jeg har vært samfunnsengasjert hele livet og kommer fra en samfunnsengasjert familie. Jeg hadde lyst til å kommentere samfunnssamtalen om hva fattigdom er, og kjente meg ikke igjen i beskrivelsen av hvem de fattige er. På samme tid var det et regjeringsparti som framstilte «navere» som tjukke folk som lå på sofaen med den ene hånda i potetgullposen. Men jeg kjenner ingen sånne, påpeker forfatteren.

At hun gjennom boka meldte seg på i samfunnsdebatten ga henne blant annet plass i panelet da fattigdom og arbeidslinja ble debattert under Arendalsuka i fjor – sammen med stortingsrepresentanter, barneombudet, Nav, Røde Kors og en ekspertforsker.

Mange har også lest: Marianne går ikke på ski: – Jeg føler at Marka ikke lenger er for alle

– Følte meg rik

Hun hadde ikke egentlig planer om å skrive bok. Ett av livets definerende øyeblikk ga henne behovet for å uttrykke seg. Hun sendte opprinnelig en kort novelle til forlaget Manifest.

– Den handlet om da mannen min og jeg hentet en kasse med mat, om den opplevelsen og folk vi møtte. Novellen gikk gjennom hos forlaget, som etterpå heller ville ha en bok, forteller Hansen-Suckow, som da hadde sett en utvei for første gang.

– Livet mitt fikk en fullstendig omveltning etter den matkassa i desember 2019. Da fikk jeg i tillegg halv skatt på lønna, og kunne starte betalingsordninger med inkassoselskaper for regninger som hadde tatt fyr på grunn av renter. Vi hadde startet brannslokkinga og vi satte oss et hårete mål om å ha en bufferkonto med 10.000 kroner på. Da vi klarte det, følte jeg meg rik for første gang. Da fikk jeg igjen sove om natta, klarte å være til stede i leken med barna og i leksearbeidet ved kjøkkenbordet, forteller hun.

I forlagets beskrivelse av «Oss mot verden», heter det: «En historie om kredittkortgjeld, sult og krangler med Nav, og om hvordan bekymringen for å få hverdagen til å gå rundt, kan ta pusten fra deg. Men det er også en historie om kjærlighet, vennskap og en lang kamp for verdighet – for Kaisa og alle som har vokst opp som henne».

– Heldigvis vokste jeg opp i et nærmiljø hvor folk hadde ulik sosioøkonomisk tilhørighet og var et stort mangfold av etnisiteter. Det er jeg vanvittig glad for. Vi hadde også fantastiske lærere, som var bevisste på disse ulikhetene og som jeg tror har jobbet mye i det skjulte for å tilrettelegge, forteller hun, og gir et lite bilde på hva kampen for verdighet består i:

– Jeg kan godt forstå hvorfor journalister kan streve tungt med å få tak i folk som lever under fattigdomsgrensa for å fronte fattigdom. Det er bare å ta en rask titt i ulike kommentarfelt, hvor det er mange «smarte» folk med kjappe og enkle løsninger. Ordskiftet kan være vanvittig krevende å stå i, og i alle fall med navn og bilde. Det er mange som ikke skjønner at fattigdom er en omfattende utfordring for hele systemet, som krever at mange tiltak fungerer godt og samtidig for at en svært vanskelig livssituasjon skal få en varig endring.

Utenforskap, angst og tannverk

Foruten å tilbringe jula i en campingvogn, ha 18 kroner på konto og det å lete etter mat i søppelkonteinere, er det tre ord som dypest i Hansen-Suckows minne beskriver fattigdommen hun levde i: Utenforskap, angst og tannverk.

– Da jeg levde under fattigdomsgrensa, opplevde jeg stor grad av ensomhet. Ingen tok del i den kampen med meg. Jeg hadde hele tiden følelsen av å stå på utsiden og se inn – til der ingen er trygge nok til å snakke om hvorfor. Den følelsen kjenner jeg ennå igjen, da jeg fortsatt kan komme inn i et rom eller steder som er for alle og likevel føle at det ikke er for meg. Klassereisen min er på den måten ikke fullført, selv om jeg nå har fast jobb, inntekt og bolig, forteller hun.

– Det er en iboende følelse av ikke å høre til, noe som andre med lignende erfaring som meg beskriver ganske likt. Det er vondt, men det ligger også en stor trass i det, så lenge jeg har noen gode allierte, mener Hansen-Suckow.

Livet som fattig forbinder hun også i stor grad med å ha angst.

– Angst vil jeg beskrive som kronisk hjertebank. Jeg opplever at vi er et samfunn med systematisk sterke fordommer mot folk som lever under fattigdomsgrensa, og derfor er ikke det en situasjon man er åpen om at man er i. Jeg har selv hatt en form for forakt for denne gruppa og samtidig ikke klart å identifisere meg med den. Den konstante faren for å bli gjennomskuet som fattig, oppleves som livsfarlig, og av det kommer angsten, forklarer hun og påpeker følgende:

– Typiske fordommer mot en person som lever under fattigdomsgrensa, er at det er en dårlig omsorgsperson, som gjerne strever med rus og enten utøver vold eller blir utsatt for vold. I tillegg regnes personen som dum og lat, i verdens rikeste land. Da er det lett å klandre seg selv om man er fattig.

Også fysisk fikk hun dårligere helse som følge av fattigdommen. For Hansen-Suckow var det munnhelsa som pekte seg ut.

– Jeg har dratt ut tenner på kjæresten og stukket hull på verkebyller i egen munn. Jeg sitter igjen med et sterkt minne om det å ha tannverk, som er en dunkende tilstedeværelse av smerte i hele ansiktet og i alle situasjoner du er i.

Les også: Sanna Sarromaa: – Den norske skolen har et problem med vold og trusler

Kritikerrost

For boka «Oss mot verden» ble forfatteren tildelt Sørlandets litteraturpris i 2023. Boka ble i tillegg beskrevet som både god og viktig i en rekke medieanmeldelser.

«Helt nødvendig lesning for alle som ønsker at Norge skal være et godt land å leve i – for alle», beskrev Joanna Rzadkowska i Morgenbladets presentasjon av bokkritikernes favoritter i utgivelsesåret.

Anja Bakken Riise i Klassekampen trakk fram fortellingen om kampen mot systemet:

«Boka er på sitt beste i partier hvor Hansen-Suckow tålmodig og detaljert maler opp konkrete hendelser, den repeterende dialogen med et nytt menneske hos Nav som stiller de samme spørsmålene hvorpå hun gir de samme svarene. Igjen og igjen».

Morgenbladets Carina Beddari ber politikerne anse boka som pensum for seg selv.

«Oss mot verden hører til blant bøkene det er fristende å erklære at norske politikere bør lese», skrev Beddari.

Hjelp oss å bli bedre. Delta i vår spørreundersøkelse

En uvanlig stekt pizza

Forfatteren selv har sine tidligste minner fra oppveksten i fattigdom fra hun var helt liten – fra tiden før hun forsto at det var forskjell på henne og mange av vennene hennes.

«Allerede da vi tok på oss regntøyet og støvlene for å leke ute i barnehagen, var stiene våre til dels tråkka opp. Jeg visste ikke at jeg tilhørte statistikken over barnefattigdom i Norge, og at vennene mine ikke gjorde det. At vi kom til å møte voksenlivet med ulike forutsetninger for å leve et godt liv», skriver Hansen-Suckow i forordet til boka.

– Jeg vet ikke hvor stor jeg var da jeg visste at forskjellen på meg og andre barn handlet om inntekt direkte. Men jeg forsto tidlig på barneskolen at det var en forskjell og at jeg for eksempel bodde annerledes. Mamma og jeg bodde i kollektiv og stekte pizza i wokpanne på komfyren, for vi kunne ikke kjøpe ny stekeovn. Mammas liste over ting vi måtte skaffe var en annen indikator. Hadde jeg hatt med gave i bursdag, kan jeg huske at jeg hadde stort behov for å fortelle mamma at bursdagsbarnet ble veldig glad for gaven, beskriver Hansen-Suckow til Dagsavisen, og fortsetter:

– Ting som andre tok for gitt, var ikke en selvfølge for oss. Som ung voksen oppdaget jeg at jeg hadde kunnskapshull om elementære sider ved det å være en selvstendig voksen, da andre rundt meg bare visste disse tingene. Jeg oppdaget også at mine valg fikk større konsekvenser enn for andre. For meg var ikke utdanning bare nødvendig, men livsviktig. Så jeg ble voksen litt raskt.

– Hvilke sider ved deg selv og valg du har gjort tenker du at er direkte konsekvens av at du så deg selv og familien som fattig eller annerledes?

– Jeg har kjempet mye for ting andre tar for gitt, og det gjør nok at jeg ser på meg selv som ressurssterk. Jeg har også kjent på en sterk følelse av mistillit mot systemet, og er ekstremt rask til å lese folk og plassere dem i klasse ut ifra hvordan de snakker. Det tar meg noen sekunder. Livet har gjort meg streetsmart og seig, noe jeg tror er en fellesnevner for mange av oss som har levd under fattigdomsgrensa, slutter hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

(+) Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge

Leses av mange: Han tok ett blikk på meg og sa: «Jeg er alkoholiker, og det tror jeg du også er»