---
5
MUSIKK
Beyoncé
«Cowboy Carter»
Columbia
---
«Genres is a funny concept, isn’t it» sier Linda Martell, en undervurdert pioner i afroamerikansk country and western, et stykke inne i det nye albumet til Beyoncé. Sjangere er et underlig påfunn, som teoretisk sett skal gjøre noe enklere å forstå for folk flest, men som stenger mange artister inne – eller ute. Det hadde vært en overraskelse om Beyoncé hadde gitt ut et countryalbum som høres ut som hva som helst som kommer ut av Nashville nå for tida.
«Act II: Cowboy Carter» av Beyoncé Knowles-Carter er visstnok en del av en trilogi som ble påbegynt i covid-årene, kanskje en utforsking av utbredelsen av svarte musikktradisjoner. Del 1 var «Renaissance» fra 2022, ofte beskrevet som en øvelse i house og disco, men med veldig mye annet kastet inn i miksen. Her kommer altså countryplata (på en måte). Kan vi håpe på reggae neste gang?
Som vi var inne på da Beyoncé ga ut «Texas Hold ‘Em» som singel på forhånd – det er ikke noe nytt at de store artistene innen soul og rhythm and blues lager countryplater. The Supremes på 60-tallet, Tina Turner på 70-tallet, Millie Jackson på 80-tallet. Men Beyoncé gjør noe helt annet.
«Cowboy Carter» begynner med «American Requiem», som høres ut som albumets manifest. Den er ikke noe man ville hørt på «Western saloon» med Vidar Lønn-Arnesen på NRK i gamle dager. «They used to say I spoke too country/then the rejection kings said I wasn’t country enough», synger hun, som en oppsummering av sine egne erfaringer, fra oppveksten i Texas til reaksjonene da hun begynte å flørte med countrymusikken selv.
The Beatles og Bob Dylan
Fra denne går hun videre i en versjon av «Blackbird» av The Beatles, som høres ut som den er spilt inn på verandaen et sted der nede i sør, med flotte vokalharmonier. «Blackbird» er en av sangene til The Beatles som finnes i flest coverversjoner, men den får ny betydning i denne sammenhengen. Paul McCartney skrev den inspirert av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen generelt, og spesielt til ni studenter som til store protester benyttet retten til å begynne på en hvit skole i Arkansas.
«Cowboy Carter» har 27 spor, mange av dem korte «snutter», men albumet varer i nesten 80 minutter. Altfor lenge for de fleste, og jeg tenker uvilkårlig på sist en like legendarisk «Columbia recording artist» brøt med fortid og forventninger og lagde countryplate: Bob Dylan med 27 minutter lange «Nashville Skyline» i 1969. Men albumet til Beyoncé er en utforskning av muligheter, med musikk som en fri flyt av ideer som ikke lar seg definere med et ord eller to. Mens singelen «Texas Hold ‘Em» fikk gå til topps på countrylista i USA er det lite sannsynlig at «Cowboy Carter» får være med på den tilsvarende albumlista. Som hun uttrykte det selv på forhånd, dette er et ikke et countryalbum, det er et Beyoncé-album.

Tidlig på albumet hører vi nostalgisk søking etter radiostasjoner med countryhistorisk sus. Dette ender med Willie Nelsons program «Smoke Hour», som her blir opptakten til «Texas Hold ‘Em», som alle som har en viss interesse for dette sikkert har hørt nå.
Les også anmeldelsen av Gåte på Rockefeller: Ren og skjær urkraft (+)
Dolly Parton og Beyonce
Dolly Parton stikker innom i egen person for å introdusere neste sang med at «Becky with the good hair» (fra Beyoncés utroskapsdrama «Sorry» fra 2016) minner henne om ei dame hun en gang kjente selv. Så kommer selveste «Jolene», som her er arrangert ganske så likt originalen. Men Beyoncé tar seg friheter med teksten. Hun advarer Jolene der Dolly Parton ba på sine knær, for «I’m still a Creole banjee bitch from Louisiana”, så det er bare å passe seg.

«Daughter» fortsetter i samme stil som «Jolene», men med noen operatriller som bare understreker at her er alt lov. For å fortsette sjangerhoppingen er her et spor som heter «Flamenco», som ikke akkurat er flamenco, men som er med på å forsterke mangfoldet. Og slik omfatter dette lange albumet en lang rekke sanger som først og fremst er Beyoncé. Datteren Rumi ber om å få høre den vuggesangen, og «Protector» er både vakker, betryggende og oppbyggende.
Les også anmeldelsen fra «Renaissance Tour» i Stockholm: Beyoncé glitret i spektakulær turnéåpning (+)
Sterke duetter
«Bodyguard» en ren og fengende poplåt, med en referanse til John Wayne som det nærmeste vi kommer western-sjangeren. Men Willie Nelson er tilbake for mer «Smoke Hour», der han forteller at man av og til får høre noe man ikke hadde forventet, og at han tror at hans lyttere vil sette pris på «Just For Fun» med Beyoncé – en duett med Willie Jones, som er en mer ordentlig countrysanger. Linda Martell følger etter, for å introdusere en låt som skal spenne over et bredt spekter av stilarter. Denne er «Ya Ya», som tar utgangspunkt i Nancy Sinatras «These Boots Are Made For Walking», sveiper innom «Good Vibrations» av Beach Boys underveis, og blir et svært fyrrig dansenummer. Kanskje hele albumets høydepunkt.
Her er også et par sterke duetter, med Miley Cyrus i «Most Wanted» og Post Malone i den erotisk utfordrende «Levii’s Jeans». (Det er noen doble i’er i flere av titlene her. Forklaring kommer kanskje?) En kuriøs vri på Chuck Berrys «Oh Louisiana» går over i den noe kjedelige «Desert Eagle», før den mer spenstige «Riiverdance» setter alt på plass igjen.
Ingen steder smelter country og soul sterkere sammen enn i gospelmusikken. Her i avslutningen «Amen», som henter opp «American Requiem»-temaet fra begynnelsen, og ser tilbake på de amerikanske sørstatenes historie, og den tilhørende statuedebatten for noen år siden, med «The statues they made were beautiful/but they were lies of stone». Hele «Cowboy Carter» er et stort politisk utspill, med både musikalsk og samfunnsmessig betydning, i den fortsatte kampen for at alle skal få være seg selv.