Helgens låter: ARY strekker seg mot toppen og Hkeem er mer enn helt OK

Musikk-Norge eksploderer som pollen denne uka, men heldigvis er det svært lite som gir allergiske reaksjoner. Fra helgens store bunke velger vi ARY, Hkeem & Blackie, INGEBORG, Han Herman, Synne Sørgjerd, Vreid, Anna Kajander, Ludvig The Band, Yeisy Rojas, Lokøy og Ludvig The Band.

ARY

---

5

LÅT

ARY

«Himalayan Road»

---

ARY fikk spellemannpris i kategorien Elektronika for albumet «For evig», som hadde alle kvalitetene som skulle til for å gi det innpass både på klubbene og i sinnet med sine nattsvarte synthtepper av stemninger. «Ekko av fjerne minner», som vi skrev her i Dagsavisen. «Himalayan Road» er det første vi hører fra neste kapittel, og det er fortsatt sorg og minner etter å ha mistet tvillingbroren som preger musikken til Ariadne Loinsworth Jenssen, eller ARY.

La meg heles og jeg blir god som ny, synger hun på denne sangen, som igjen er som et ekko, men denne gangen av vissheten om at selv det som varer evig vil nyansenes etter hvert. Dette er på en måte lysere, men ikke mindre substansielt av den grunn. En sfærisk, dyptloddende og nydelig elektropopperle av en sang med et nesten lett synthbeat som ikke slipper melankolien. Den legger seg som vakkert slør over virkeligheten og strekker seg mot de høyeste vokale toppen. Dette er blant det aller beste ARY har laget, om ikke det beste, og det peker både fram om opp.

[ Loaded - stor stemning på liten festival (+) ]

Han Herman

---

5

LÅT

Han Herman

«Easy To Get»

---

Det Han Herman byr på er nærmest blitt omtalt som norsk musikks lovede land. Supplementene har vært store og sammenligningene med blant andre Harry Styles blitt klebende ved Herman Grindahl, som han egentlig heter. Stemmemessig er han der oppe, med et potensial som kan bringe han så langt som helst. Med gitaren og evnen til å skrive energiske poprocklåter skaper han liv og røre, men virker fortsatt å holde seg i det trygge hjørnet.

«Easy To Get» er imidlertid et skritt videre inn i åttitallsland, og i likhet med forrige singel er den produsert av Christopher «Dosser» Brandt. Med ståsted i det psykedeliske gladrockbandet Disaster In The Universe setter Brandt sitt preg på denne låten. Den har et fargerikt og høyt elektropop-tempo og et karakteristisk gitarspill i det smittsomme refrenget som synges som gull av Han Hermans sølvstemme. Vil passe inn i enhver strandfestsammenheng, men aller først blir den nok å høre på Piknik i Parken der han spiller på festivalens første dag.

[ Se bildene fra Musikkfest Oslo ]

Anna Kajander

---

5

LÅT

Anna Kajander

«Et siste kyss»

---

Den bittersøte inderligheten slår ut i full blomst på «Et siste kyss», og her snakker vi bokstavelig talt om tulipaner. Dette er en eterisk, svevende og rytmisk sval sang om et forhold som visner, sunget med slentrende innlevelse av Anna Kajander som til fulle har kontroll på sin særpregede, smådrømmende vokal. Det lille ekstra trøkket som ligger i Lofoten-dialekten selv når hun synger om noe så skjørt som det hun gjør på denne låten, gir noe ekstra til teksten og komposisjonen som hun selv selvsagt står bak.

Kajander etterlater deg aldri i tvil om at «Et siste kyss» er en del av et prosjekt hvor hun har bukta og begge endene, selv om sangen i likhet med både «Æra» og «Hybelkanina» som har kommet tidligere i år, er produsert sammen med Jonas Kroon. De er for all del også gode, men særlig her framstår Kajander og produsenten som en helt perfekt match.

[ Nye låter: ISÁK gir seg på toppen og Elsie Bay og Daniel Kvammen danser inn sommeren (+) ]

Synne Sørgjerd

---

5

LÅT

Synne Sørgjerd

«Maggio»

---

Synne Sørgjerd seiler opp som denne sommerens store nye profil, og «Maggio» befester denne mistanken. For noen uker siden ga hun ut «Det alle har», som vi beskrev som en lett blanding av Kaja Gunnufsen og No. 4, bare med litt mer fandenivoldsk Ida Maria-trøkk i musikken. Nå kan vi legge til en annen referanse, og den ligger åpent i tittelen. «Alle kan’ke være Maggio» synger hun, og stuper lakonisk inn i en tekst om dårlige selvbilder og jage klikk og aksept.

Kolbotn-artisten legger seg selv på blokka på ironisk vis, og synger om at hun skal bli det neste nye store, og det ligger både sunn fornuft og en aldri så liten tristesse i et refreng som «vil du ha meg om jeg ikke gjør historie». Den svale popteften til en Veronica Maggio kan man lett finne i Synne Sørgjerds nye låt, og den føyer seg inn i en fin trend av ikke-sutrende sanger denne sommeren som går livet i møte med pågangsmot, store trommer, et heftig smittsomt beat og tekster som løftes av ironisk lekenhet.

[ Helgens låter: Ane Brun, Marte Eberson, Kamelen, Thomas Dybdahl med flere (+) ]

INGEBORG

---

4

LÅT

INGEBORG

«Femhundertusen»

---

Ingeborg med store bokstaver, eller Ingeborg Walther som de fleste husker henne som etter «Stjernekamp» og diverse andre TV-øyeblikk. De siste årene har hun laget musikk på egen hånd og med et forkortet artistnavn slik at også hun i likhet med ørten andre norske kvinnelige artister nå lyder bare fornavnet. Men stemmen er gjenkjennelig og her skaper hun fengende pop som kan legges i den kommersielle bagen, med en tekst om sjalusi og en kjæreste «Femhundretusen» meter borte.

Særpreget til den opprinnelige Sarpsborg-artisten ligger i vokalen og presisjonen, men utover det er låten – skrevet sammen med Jim Bergsted og Helge Reinsnes Moen samt Anders Kjær – en «popbanger» i kjent stil. Kjær har også produsert sammen med Sivert Hjeltnes Hagtvet, men denne gangen kunne de med fordel gitt en fra før framoverlent låt litt skarpere kanter.

[ Nye låter: Jonas Benyoub drar på tur og Gåte tyr til svartekunstner (+) ]

Hkeem & Blackie

---

5

LÅT

Hkeem & Blackie

«Hjertet mitt er helt OK»

---

Det er bare Hkeem som kan skrive låttitler som «Hjertet mitt er helt OK» og komme unna med det. Stovner-rapperen synger ut nok en sang om såre følelser som om han aldri skulle gjort annet, og igjen er det som om han rister det av seg. Groruddalens fineste stemme fungerer overraskende harmonisk sammen med bidragene til Blackie fra Beathoven, og det halvakustiske akkompagnementet understreker stemninger og nyanser i teksten.

Hkeem har selv vunnet mange hjerter denne våren i forestillingen «Abdul = Hkeem» på Det Norske Teatret/Rommen Scene, hvor omkvedet hans er «Ja, jeg smiler. For den vakreste kurven på min kropp er smilet mitt. Men allikevel har jeg en tung smak i kjeften. Det smaker som bly». Litt sånn er denne låten også, sagt med et smil, men bak ligger det noe tyngre. Helt ok, sier han selv, mer enn det tenker vi.

[ Møt Miniøyas festivalsjefer ]

---

5

LÅT

Vreid

«Flammen»

---

Et av Norges mest egenrådige metalband, i sjangeren sognametal, slipper en frittstående singel i forkant av konserten på årets Tons of Rock, der for øvrig bassist og låtskriver/tekstforfatter Jarle Kvåle er bookingboss. Som Vreid kan bandet snart feire 20-årsjubileum, men røttene går lenger tilbake. De het Windir fram til 2004, da grunnlegger Terje «Valfar» Bakken tragisk døde og de øvrige medlemmene bestemte seg for å føre flammen videre under nytt navn. Og «Flammen» er nettopp en låt som handler om å gå videre.

Det er like melodisk som det er forrykt, og med en tekst og en musikalsk kjerne som understreker bandets røtter i svartmetallen: «Synda sine flekkar vil alltid hefta/Hendene blir træla av jord/Heller urein og fallen/Enn syndbunden av skriftas ord». Starter i det enkle og rå hjørnet, men vokser i kompleksitet, gjennomgående tungt, skittent og tett produsert med vokalen glefsende foran resten av kobbelet. Gleder meg til å høre denne live i sommer!

[ Guns N’ Roses, Iggy Pop og restene av Sex Pistols klare for Tons of Rock ]

---

5

LÅT

Lokøy

«Stuck On An Island»/«Croque Madame»

---

Lasse Lokøy het han da han var med i punkbandet Sløtface fra Stavanger, men som Lokoy eller Lokøy med Los Angeles som base, lager han alt annet enn kjappfordøyelig musikk, knallhard eller ikke. To år etter soloalbumet «Badminton» slipper han to singler på samme uke. Begge er skrevet sammen med Mikhael Paskalev og sprer seg symptomatisk bredt når det gjelder sjangre og intuitive oppbygninger rundt skiftende temaer. «Stuck On An Island» er med søkende vokal og abstrakte arrangementer en lengsel etter noe annet, skapt som en feberhet illusjon rundt noe omskiftelig. Produksjonen er alt annet enn umiddelbar, men den vokser med blant annet bratsj i finurlige stilskifter sammen med vokalvariasjonen.

«Croque Madame» handler om et møte med en annerledes sjel, en poprockperle med takknemlig dissonans, konkrete og store vers og refrenger, fin koring og underbyggende elektroniske detaljer. Lokoy har en vokal som vokser, og det gjør også komposisjonene hans og historiefortellingen som på «Croque Madame» både handler om lunsjretten og hun som ikke engang liker musikken hans.

Eva Weel Skram

---

5

LÅT

Eva Weel Skram

«La meg være»

---

Det går etter alle solemerker til helvete i parforholdet Eva Weel Skrams skildrer i sin nye sang. Det bedyres i pressemeldingen som følger med at det ikke er hennes egen skilsmisse som er under oppseiling, men hun setter uansett ord på den ene partens meninger. Sist vi hørte fra henne var med albumet «Sleppe tak», som vi her i avisen mente var en «understreking av en artist som for alvor har funnet hjem».

Gitarist og ektemann Thomas Stenersen har også tatt på seg produsentrollen på «La meg være», og de to har skrevet låten sammen. Det låter friskere og mer framoverlent enn ved siste korsvei. Gitardrevet, kjapp og akustisk rytmisk sprer den energi og sunn gi faen-holdning. Angivelig ble sangen til under en studioøkt for Skrams kommende juleplate. For paret i «La meg være» blir det nok en heller stusslig jul, men alle andre kan i det minste nyte sommeren med den.

Yeisy Rojas

---

5

LÅT

Yeisy Rojas

«Mama Ines»

---

Sjangerspredningen i ukas singelbunke blir komplett med Yeisy Rojas nye låt «Mama Ines», som er en rytmeeksplosjon som forener jazz med cubansk tradisjonsmusikk, guaracha og sons i en produksjon av Gaston Joya (Chucho Valdes, Omara Portuondo m.fl.). Torbjørn Kvamme spiller tangenter, mens Rojas selv, uten fiolinen, synger og danser den livsbejaende låten som bygger på et antirasistisk dikt fra 1930-tallets Cuba. Trompetisten Julito Padron gjester med musikalsk råskap og sin levende og improviserende stemme.

Yeisy Rojas er fra Cuba og var ansatt som fiolinist i Operaen og Nasjonalballetten i Havanna. Videoen til den nye låten er muligens inspirert fra sistnevnte. For sju år siden kom hun til Norge og studerte jazzfiolin på konservatoriet i Agder, og siden har hun vært her. Mange har nok hørt Rojas i ulike sammenhenger og på festivaler uten kanskje å vite hvem hun er, men dette fyrverkeriet av en låt er et kick vi på alle vis trenger her og nå.

Ludvig The Band

---

4

LÅT

Ludvig The Band

«Nikolai»

---

Xylofon er et undervurdert instrument i rocken. Men hos Ludvig The Band, eller Truls Ludvig Johnsen, er den en helt naturlig bestanddel sammen med fiolin og et fyldig band. «Nikolai» er en psykedelisk poplåt av klassisk format som i sin kompleksitet vil glede de som liker denne artisten fra før av.

Refrenget er vakkert og ambisiøst nynnbart i en produksjon som oser av Brian Wilson-takter og gamle vinylbunker. Bare råere og med en mer moderne tilnærming til bruken av lydkulisser, dobbeltstemmer, fuzzforvrengt vokal og et villnis av instrumenter. Bandet er stort, og kalles et musikkollektiv hvor det finnes musikere som har spilt eller spiller i band som Posterboys, Mall Girl og Das Body, men det er liten tvil om at det er Ludvig i bandet som legger premissene for hvordan det skal låte, i denne sammenhengen sammen med medprodusent Hans Andreas Horntveth Jahnsen.