Kultur

Helgens låter: Jonas Benyoub drar på tur og Gåte tyr til svartekunstner

Denne helga myldrer av talent kombinert med litt mer etablerte ringrever. Vi anmelder Jonas Benyoub, Sara Wolff, Gåte, Makosir med Arif, Slopes, TwoMinutesHate og Emma Steinbakken.

Dagsavisen anmelder

Jonas Benyoub, Bylarm


---

5

EP

Jonas Benyoub

«Takket være livet»

---

Jonas Benyoub slipper fire nye låter med EP-en «Takket være livet». Det er ikke lenge siden det siste årets fremste norske gjennombruddsartist om man tenker samlet fartstid, albumdebuterte med «ZeroLove Deluxe», et resultat av en tidskapsel hvor han både fanget øyeblikket der og da og dokumenterte en tid som hadde gått. Nå starter et nytt kapittel hvor «rappernes rapper» har hentet energi av å tre ut av skyggene og inn i blant annet samarbeid med Karpe og andre som har den egenskapen at de gjør hverandre gode. Men familie og opprinnelse er på ingen måte lagt til side. Sammen med produsentene i Kastel tro han til Marokko. «Det startet med et besøk hos bestemoren min før turen gikk videre til Taghazout hvor vi slo leir og startet på prosjektet. Jeg har alltid vært nysgjerrig på mange typer musikk, og har på dette prosjektet latt meg inspirere av flere genre, og har fått vist bredden min på en vakker, kunstnerisk måte», sier han selv i presseinformasjonen, og vi skal ikke protestere verken på sjangermangfold eller at dette er vakkert.

Jonas Benyouv

«Takket være livet» åpner med den fine «Ma Vie», en lun og sval start på det som tegner å bli et riktig så sommerlig og varmt knippe låter. Særlig «555» viser nye takter ved å gå inn i et utvidet lydbilde der impulsene finnes i alt fra marokkansk musikk til sammenflettede vokaler mellom hans egen vakre og følsomme rapping og sang, og noen slående vers levert av Marstein fra Undergrunn. En saksofon bryter den rytmiske illusjonen og sender oss på hodet inn i en annen sfære, en hvor man hører inspirerende røtter og en utvidelse av den musikalske horisonten. Gjennomgående er dette sol og varme, Marokko eller Oslo, kort sagt verden og livet og et svært velkomment soundtrack til sommeren vi er på vei inn i uansett hvor man måtte befinne seg. Omar Mohammed og Håkon Brevig Ingvaldsen har bidratt på låtskriversiden.

Gåte med Gunnhild Sundli i front. Foto: Sebastian Ludvigsen


---

5

LÅT

Gåte

«Svarteboka»

---

Det spares ikke på noe når to av Norges beste vokalister innen rocken gir seg magien i vold. Gunnhild Sundli og Gåte sammen med Agnete Kjølsrud fra Djerv kan ikke bli annet enn stort på alle vis. Låten som slår an tonen for et nytt kapittel i Gåtes fascinerende karriere, er noe helt annet enn de akustiskdempede folkemusikkinspirerte låten fra forrige korsvei. Nå er de tungt tilbake i det mørke, tunge og knallharde landskapet som kjennetegnet dem da de startet på begynnelsen av 2000-tallet, hvor de raskt ble et av landets største band før de valgte å legge opp. Det endelige comebacket kom i 2017, med konserter og foreløpig to album, «Svevn» og «Nord».

Gåte

Med «Svarteboka» fortsetter det med tordenakkompagnement og Sveinung Sundlis listige fele supplert med Sturla Eides hardingfele under trolldomsteksten, skrevet av Nora Eklo Sundli og Kjølsrud. Gunnhild Sundli forretter det hele med sin store stemme mens Kjølsrud hvisker og hveser under før også hun skrur opp volumet. Det er to vokalister som stemmer fandenivoldsk overens, og en låt som vokser og eser som ut av de svarte boksidene de henter inspirasjon fra.

Agnete Kjølsrud


Ukas


---

5

EP

Sara Wolff

«Magic Hour»

---

Sara Wolff er utflytter til Liverpool fra Bergen, men den første låten som ble sluppet fra EP-en «Magic Hour» indikerer at hun innimellom er «Homesick». Nå samles den og fire låter til på det som er Sara Wollfs andre EP-utgivelse og et langt skritt i retning et helhetlig og originalt personlig lydbilde som dels er inspirert av britisk folk- og middelaldermusikk, dels av kunstpop, akustisk initiert gitarrock og artister fra det alternative sjiktet. This Is The Kit og Rozi Plain er to artister hun også selv har nevnt som en del av det som nå kommer ut fra Liverpool og miljøet hun er en del av. Selv havnet Wolff i Liverpool for å studere på LIPA for sju år siden, og ble værende der. Det har trolig vært et avgjørende valg for å skape musikk som både dyrker det fremmedartede og som er undrende og spørrende i et tekstgrunnlag som avslører stor fascinasjon for historiefortelling.

Ukas

«Magic Hour» er en viltvoksende EP, røff og positivt smårar i kantene, men samtidig smart produsert av henne selv sammen med Adam Rothchild, med mye fin vokal og lagvise instrumenter som skaper både friksjon og harmonier. Den særegne vokalen utvider uttrykket, mens tempoet innimellom gjør det livsbejaende på en smått mørk måte, som på den rocksmittede «Second To Noe». Et annet eksempel er den skjøre, atmosfæriske og i utgangspunktet halvakustiske «Polystyrene», en fantastisk låt som smyger seg inn mellom klassiske popvyer og et landskap PJ Harvey ville kunne følt seg hjemme i om hun var i det rolige hjørnet.


Slopes


---

4

LÅT

Slopes

«Still Miss You»/«Bad Dancer EP»

---

Med tanke på musikken han lager tror vi ikke helt på at Dag Holtan-Hartwig fra Kolbotn til vanlig er en «Bad Dancer». Men det er uansett tittelen på EP-en han nå utgir som soloartisten Slopes. Vanligvis kjenner vi han som den ene av de to i det uhemmet suksessfylte duoprosjektet Skinny Days, som sørger for låter som gir rotasjon til artister som Ava Max, Alan Walker, Astrid S og Tïesto. Men dette er noe annet.

Slopes

Soloprosjektet bygger på tekster som åpenbart er mer personlige, og musikalsk er det sartere, sårere og sløyere enn mange av låtene han skriver for andre i kompaniskap med Halvor Folstad. Han har en stemme som kler den lette melankolien og det akustisk initierte luftige og elektroniske lydbildet. Den nye singelen «Still Miss You» framstår som en av de mer dansbare låtene på EP-en som også består av tidligere utgitte låter som «Nervous» og «Puppet Master». Gode og underfundig rytmiske baktepper skaper atmosfærisk og fin bakgrunn for tekster og vokal som er på den sårere siden av skalaen.


Ukas


---

5

LÅT

TwoMinutesHate

«SMR»

---

Korken jekkes og så er vi i gang. Sist vi hørte fra Oslobandet TwoMinutesHate var det med antijulesangen «fuXmas». Nå lander poppunk-kvartetten blant oss på ny med sommerlåten «SMR», en fjollete og uhøytidelig punkpille som på ingen måte er anti. Snarere tvert imot er dette sol, sommer, lunka øl, skateboard og generell avkobling. Bandet som består av Sama A. Miserée (vokal/gitar), Sondre L. Paulsen (trommer), Helene C. Kunz (bass/vokal) og Øystein H. Gravdahl (gitar) har ikke mange utgivelsene bak seg, men greide å bli herostratisk berømte i det små med låten «Cock Blocked By Tights», som også ble med i filmen «Jentetur».

Ukas

«SMR» er en garantert hit for den som er svak for skranglete allsangpunk, store doser glimt i øyet og kilevinkene fra band som NOFX og Blink 182, sjikt TwoMinutesHate ikke skjuler at de har hørt mye på. Sommerens morsomste energiutblåsning i sin sjanger, og mer alvor enn det behøver man ikke når sola steker.

Emma Steinbakken


---

4

LÅT

Emma Steinbakken

«Used To Love You»

---

Emma Steinbakken girer opp mot sommeren med enda en kraftpakke av en melodramatisk popsang med store refrenger og vindmaskinen skrudd til elleve. «Used To Love You» gir seg selv rent tematisk ut fra tittelen, altså nok en sang om de store følelsene fra en av norsk pops beste nye stemmer, og her skaper hun oppdrift for triste tanker i møte med et arrangement som garantert vil virvle opp støvet på årets festivalturné. Produsert av og skrevet med Carl-Viktor Guttormsen, som hun har arbeidet med på flere av låtene som begynner å ta form av et album i ikke alt for fjern framtid.

Emma Steinbakken

Med som låtskrivere på «Used To Love You» er også duoen Skinny Days, som sikkert bidrar til at festbremsen løsnes betraktelig på denne utgivelsen. Kommer hakk i hæl med «Home», men mangler noe av meloditeften og originaliteten som preget den. Fest og rasende trist dans det blir garantert uansett.


Makosir og Arif: «Litt for sent»


---

4

LÅT

Makosir

«Litt for seint»

---

Følelsen av å tråkke feil er utgangspunktet for «Litt for seint», den nye låten til Makosir, eller Patrick Makosir fra Holmlia. 21-åringen har den siste tida stått fram som en av de nye profilene fra et Oslo-miljø som ikke minst består av bestekompis og kollega Filip Bargee og William Gamborg. Nå har han fått med seg Arif, en veteran i denne sammenhengen, som er med og løfter «Litt for seint» ikke bare vokalt, men også som låtskriver sammen med Makosir selv og Axel Lindroth og Håvard Sundland. De to sistnevnte har også produsert.

Makosir og Arif: «Litt for sent»

En vakker og blåbetont beat bygger under to stemmer som på ypperlig vis utfyller hverandre og harmonerer med tekstens litt triste og reflekterende budskap. Om mangel på grenser og det å vokse opp uten «rollemodeller i kjærligheten», som det heter i linja som Arif framfører, Han er et storfint besøk på en låt som smyger seg inn med en melankolsk tone om hvorvidt ting er for seint, eller om det er mulig å gjøre noe med det. Om det er for seint for det Makosir og Arif rapper og synger om, er det i hvert fall ikke for seint for dette prosjektet her. Det kommer akkurat i tide, rett etter at Makosir selv bidro på Filip Bargees «Madame», og på terskelen til noe vi gjerne hører mer av.