Stor og vakker tristesse

---

5

Ary

«For evig»

Ary

---

Selv om Ary har gitt sitt etterlengtede debutalbum en norsk tittel, «For evig», betyr ikke det at hun har endret språkuttrykk siden vi hørte henne sist. Det er forresten en god stund siden. Da hun entret den store Sirkus-scenen på Øyafestivalen i 2016 som 21-åring, var hun et av de store lovende navnene. Livegjennombruddet ble blant annet fulgt opp med konsert på Roskilde i 2017, tung radiorotasjon og lovord i internasjonal musikkpresse. Siden har det vært stille, men nå er Trondheimsartisten tilbake med sitt første hele album og sanger som sikkert gir svar på noen av grunnene til at et av norsk pops mest fremsnakkede navn trakk seg tilbake til skyggene. Det er på alle vis en ny begynnelse, også musikalsk og uttrykksmessig.

Den enkle tittelen «For evig» er litt misvisende rent språklig, for det går fortsatt i engelsk, men tittelen er til gjengjeld treffende når det gjelder meningen bak. «Det vanskeligste med sorgen er å akseptere at den skal vare evig», sier Ary, eller Ariadne Loinsworth Jenssen som hun egentlig heter, i pressemeldingen. Dermed går hun rett til kjernen av materialet på «For evig». Det handler om sorg, om et ufattelig tap, i dette tilfellet av tvillingbroren Andreas. Hans bortgang har hun snakket om i intervjuer siden hun kom tilbake med ny musikk og låta «Oh my God» for to år siden. Men den låta er i likhet med hennes første gjennombruddsanger imidlertid ikke å finne på «For evig».

[ Hannah Storm (22) i full fart oppover: – Jeg blir emosjonell av å tenke på at jeg fikk det til ]

I stedet er albumet en manifestasjon av egen vilje og valget om å gjøre alt selv, fra komposisjon til produksjon, i tillegg til at hun spiller alt selv med utgangspunktet lydmalende tangenter. Musikken kan fortsatt karakteriseres som elektropop, men «For evig» er langt mer kompleks og gjennomarbeidet enn det sjangeren ofte antyder. Nå skjønner vi hva hun mislikte med de tidligere sangene og en produksjon som absolutt ikke var hennes. «For evig» er nærmere kunstpop, med refrenger som smitter raskt og effektivt. Som en litt dempet Aurora eller en lik en Susanne Sundfør på sitt mest eteriske, er Ary her på vei mot noe stort, og det er åpenbart et skritt hun hadde behov for å ta helt på egen hånd. En låt som «Stargazer», en av de sterkeste på albumet, viser hvordan hun fortsatt vil komme til å lokke publikum til dansegulvene selv om melankolien ligger som en disig morgentåke over halvmørket.

Låter som «The Sky Was Forever» og «Hurt You», hvor Emilie Nicolas gjester med storslagen vokal, har en helt egen puls. Gjennomgående er anslagene tyngre og produksjonen mektigere enn forventet med tanke på hva hun har gjort tidligere, og innimellom er det så knugende og nedstrippet «stille» at den sterke stemmen hennes får bære det hele med tekster som er alt annet enn konstruerte og tilpassede fraser. Det svir i refrenger som dette, på den nydelige og lett fengende sangen «New Low», forrettet med en vokal som er like innholdsmettet som den er lys og lokkende:

«A new low tonight

My true opposite polar

I don’t want to die

But I wish it was over»

Ary er en av flere unge artister den siste tida som ikke skjuler de mørkere sidene ved livet. Temaer som sorg, melankoli og skjøre følelser fargelegger ytterligere de mørke tekstene og skaper et spenn mellom lyse rytmer og fine, melodiøse og lette refrenger. Noen av albumets beste låter er likevel overstrødd med håp over den litt dystre klangbunnen i det generelle lydbildet. Som i «Angels» og «My Awe Sustans», hvor det også ligger antydninger til oppbrudd og oppgjør, om ikke fullt opprør.

[ To grupper med bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole kan bli sentrale navn i norsk pop våren 2022 ]

Dette er sanger som først og fremst smyger seg inn i bevisstheten gjennom en stille og naturlig insistering, men det er slett ikke utenkelig at noen av dem vil kunne bli favoritter i trange klubblokaler. Det lett slentrende lydbildet på «My Awe Sustans» skjuler ikke de dirrende og såre følelsene som ligger i den vakre vokalen, lik en glohet, tyngende stein:

«Wouldn’t make this shit up, reality’s hard

I was not a bad motherfucker like you, dad, higher than god

Hey, If I did it to myself, bad, would I be loved

One of these days I’ll be bad like you, one of these days I’ll be bad like

«One of these says I’ll be bad like you»

[ Med sitt nye album «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige (+) ]

Styrken til Ary slik hun framstår på «For evig», er at hun ikke lenger gjør noen forsøk på å skjule seg for omverdenen. Hun gjør akkurat som hun selv vil, som når hun brer tittelkuttet ut som et nattsvart og enkelt instrumentalt synthteppe av stemninger, som ekko av fjerne minner. En annen produsent kunne lett foreslått å si nei til et slikt låtvalg, men her passer komposisjonen inn som en understrekning av albumets kjerne av sårbarhet. Ary blottlegger de antatt skjøre sidene, og hun unnskylder verken tristheten eller ambisjonene hun legger for dagen. I de sterkeste låtene blir dette kvaliteter som lover godt for framtida. Og denne gangen kan det gjerne være for evig.