Kultur

Loaded: Stor stemning på liten festival

Loaded er langt fra den største festivalen denne sommeren, men den er den første, og tar opp konkurransen med de beste.

Dagsavisen anmelder

---

FESTIVAL

Loaded

Kontraskjæret, Oslo

---

Loaded-festivalen er bare inne i sitt andre år, men begynner fort å finne formen, med en rekke kred-artister som akkurat mange nok har lyst til å se, uten at det blir den begivenheten som tiltrekker seg det store «se-og-bli-sett-og-rope-høyt-til-hverandre-samtidig»-segmentet. Jo flere festivaler og andre utendørs show jeg har vært på, jo mer sikker er jeg på at det ikke er størrelsen det kommer an på, men stemningen. Der scorer Loaded høyt nå. Men det kan jo også ha noe med temperaturen i lufta å gjøre, like mye som den varme og gode musikken. At det er et godt voksent publikum som har funnet veien til Kontraskjæret denne dagen hjelper også på sakligheten.

Loaded Festival, Kontraskjæret

Det vil være synd å si at det var mange til stede til å begynne med onsdag. Dette er en vanlig arbeidsdag, og 14.30 er lovlig tidlig å sette i gang med sånt. Men de som sitter i gresset foran den minste scenen, kalt Rådhuset, er kommet for å høre musikk – dessverre ikke selvsagt på musikkfestivaler i det 21. århundret. Selma French er kjent fra gruppene Morgonrode og Masåva, men kom med et nydelig soloalbum i høst. «Changes Like The Weather In The Mountain» het dette, men sangene er like fine i stabilt festivalvær i hovedstadens sentrum. Selma French nærmer seg slutten av settet sitt med åpningssporet fra albumet, «Around». Det er nesten synd å si det til alle som ikke var stede, men med denne er kanskje den fineste sangen i hele festivalsommeren spilt allerede.

En time senere fortsetter den gode stemningen på den samme scenen med Live Miranda Solberg, bedre kjent under artistnavnet Louien. Mens Selma French spiller mer britisk orientert folkpop på nylonstrenger kommer Louien med stålstrenger, litt mer orientert mot americana-sjangeren. Også hun får folk til å sitte ganske stille og høre etter. Så stille at hun kan spille «I Follow You» fra sitt 2019-album helt alene, med trikken som kjører forbi som eneste forstyrrende innslag.

Franske Jehnny Beth var det nye store i rocken for ti år siden, året etter at de spilte på Øyafestivalen, da hun sto i spissen for gruppa Savage. Dette eventyret tok slutt litt for fort. Som soloartist kommer hun med en trio, med bass og elektronikk i tillegg til seg selv. Dette er mørkere rock som kanskje ikke trives best i solskinnet, men skitt, det er effektivt nok.

Loaded Festival, Kontraskjæret

Å spille for noen hundre mennesker foran den store hovedscenen, Pipervika, kan være en utfordring, men Jehenny Beth tar fatt på oppgaven med godt humør, og jobber sammen med publikum. – Er ikke dere på arbeid, spør hun folk der i tretida. – Hjemmekontor, svarer en. – Beste kontoret ever, svarer artisten, og fortsetter å bevise det. Det kan forresten hende at mange av de tilstedeværende på Loaded er pensjonister.

Etter alderen på publikum å dømme er det mange som har kommet til Loaded torsdag for å høre John Cale (81). Veteranen fra Velvet Underground, gruppa som lagde albumet som het «Loaded» – riktignok etter at Cale hadde fått sparken. Han begynner med «Jumbo In The Modernworld» en frittstående singel fra 2006, men hovedtyngden i timen hans er fra det nye albumet «Mercy», med noen av de fineste sangene derfra. Spesielt «Moonstruck», med undertittelen «Nicos Song», til minne om den tyske sangeren han spilte så tett samen med i mange år. Også «Noise Of You» viser fram Cale fra en av hans beste side, som den følsomme crooneren.

John Cale har vel aldri vært en stor scenepersonlighet, han står der rolig bak tangentene sine, med tekstark eller noter eller begge deler, men han er legendarisk nok til at det er godt å se ham igjen. Et høydepunkt er der han tar på seg gitaren, og spiller skurrende elektriske «Cable Houge».

Loaded Festival, Kontraskjæret

Cale og bandet hans spiller tettere og tøffere utover i settet. Han går tilbake til ungdommen med Velvet Undergrounds «I’m Waiting For My Man, i lang og passelig brutal versjon. Men den blir litt forstyrret av at en hjelper må ordne opp i papirene på notestativet – man skulle tro at Cale kunne «I’m Waiting For My Man» utenat etter alle disse årene, selv om det var Lou Reed som skrev den. I alle fall kan vi tolke innslaget som en slags forsoning med hans gamle venn og fiende. Konserten slutter med «Villa Albani», som blir dobbel så lang som opprinnelig, mens vi heller kunne tenkt oss én sang til fra hans store, lange historie. For eksempel én fra 50-årsjubilanten «Paris 1919».

Loaded Festival, Kontraskjæret

The War On Drugs, som ikke må forveksles med den ikke like suksessrike krigen mot narkotikaen, er et amerikansk band som har blitt store, mot alle odds, med sine lange, ofte jammeaktige låter. Det kommer litt overraskende å oppdage at det er ni år siden de slo igjennom, med albumet «Lost In The Dream», kåret til årets aller beste av det norske kritikerkorpset. Siden den gangen har gruppa til Adam Granduciel bare gitt ut to album til. Og attpåtil gjentatt seg selv i litt for stor grad. For dem som har likt alt dette må imidlertid konserten være en festaften. De holder på i nærmere to timer, som er raust til festival å være.

Loaded

Det er fascinerende å se hvor mye sceneriggene har vokst fra konsert til konsert denne dagen. Publikum har til slutt vokst til over 3.500. Gjennomsnittsalderen har sunket omvendt proporsjonalt fram mot kvelden, selv om The War On Drugs også er et band som lever på gamle rocknroll-drømmer. De kommer altså hit med stor stadionlyd, litt for stor for sitt eget beste, siden nyansene i spillet til det egentlige fine bandet forsvinner, og det sjelden er mulig å oppfatte et ord av hva Granduciel synger.

Frontmannen er i det rause hjørnet, og hyller mange av dem som har spilt før dem denne dagen, John Cale, Chuck Prophet og svenske Amason. Sangene kommer og kommer, og varer og varer. Det gjelder å komme inn stemningen deres for å få den gode varmen i kroppen, men det begynner å bli kaldt ute.

Adam Granduciel takker for en nydelig dag, «selv om det teknisk sett er natt». «I Don’t Live Here Anymore» kommer etterpå som en påminnelse om sanger som er så gode at det hadde gjort seg med noen flere av dem. The War On Drugs sier takk for seg med «Occasional Rain», og da er det lett å si seg enig i at det alt i alt ble en nydelig dag på Loaded.