Steenstrup etter Pørni-suksessen: – Jeg syns livet sjøl er morsomt nok

– Jeg er jo så stolt av den serien, og ikke minst av alle ungdommene som er med. Det er så mye talent der. Det var viktig for meg å lage barnekarakterer som er hele mennesker, sier Henriette «Pørni» Steenstrup. Vi sitter på kjøkkenet hennes i familiens hus på Sogn, og har akkurat støtt på bonussønnen Andreas (11), som ser ut til å ha hjemmeskole.

– Jeg er jo veldig glad i tenåringer, jeg syns de er rørende og fine folk. Det var viktig for meg å ikke drite dem ut, sier Steenstrup, som blir mer og mer fraværende i stemmen mens hun snakker.

– Sorry, jeg bare bestiller noen bordtennisracketer! sier hun unnskyldende, og tapper videre på mobilen der på andre siden av bordet. Akkurat i det øyeblikket føles det litt som å være med i en episode av «Pørni». Der ser man gjerne den travle barnevernspedagogen og alenemammaen Pørni holde opp til flere samtaler gående, mens det samtidig tikker inn tekstmeldinger fra litt for unge kjærester og rasende mødre som hater barnevernet og truer med å skjære henne opp.

– Ja, dette er multitasking! Andreas, vil du sette deg inn der så vi ikke forstyrrer deg? Sånn, nå er de bestilt! Nå er jeg klar, sier hun, og legger vekk mobilen.

Det velkjente gummiansiktet sprekker opp i et stort smil.

Blir det en sesong to?

Men i motsetning til Pørnis folksomme hus, er det relativt stille i huset på Sogn denne formiddagen. Steenstrups to barn og ektemann er på skole og jobb, og selv er hun ganske redusert etter et opptak som varte til klokka tre i natt. (Hun sto likevel opp klokka sju for å få av gårde ungene). Hm, har det vært opptak av nye episoder av «Pørni», kanskje? Serien har satt strømmerekorder hos Viaplay, og produksjonsselskapet har nylig søkt etter statister til sesong to. På tidspunktet for intervjuet kunne Steenstrup ennå ikke bekrefte at det blir flere seonger.

Så hva har hun gjort natt-opptak til, hva har hun på gang etter dette?

– Det er no` hemmelig. Kan ikke si no`, sier Steenstrup, med trykk på hver stavelse, og ser unnskyldende på oss.

– Dette intervjuet begynner egentlig ikke så bra?

– Det begynte så bra, men så gikk det åt skogen. Hæhæhæ! Trenger du hjelp, Andreas? Nei? Ok.

For få episoder

Ett av få ankepunkt i kommentarene til Steenstrups «Pørni»-serie på sosiale medier de siste par ukene, er at det er laget altfor få episoder. Mange har for lengst sett alle de første seks episodene som ble sluppet på Viaplay 2. mai, og siden har det bare vært godord om serien om den fiktive barnevernspedagogen, som bor sammen med to barn og en aldrende far. «Sympatisk og sorgmuntert portrett av en fabelaktig kvinne», skrev Aftenbladet. «Henriette Steenstrup skriver seg rett inn i strømmetjenestenes eliteserie med lettbente og vellagde Pørni», mente Aftenposten. «Den er morsom, sår, medrivende, modig, smart og veldig underholdende», skrev TV2.no, mens Dagsavisen konkluderte med at «Pørni» er «TV-vårens sjarmbombe». Anmelderen la likevel til at serien er så feelgood at «det kan ende i smilekramper». «Nyskapende TV er det ikke. Men ikke alt trenger å være det. Noen ganger er koselig nok», mente VG.

«Du burde skrive»

Steenstrup innrømmer at det betyr mye å få gode anmeldelser. Etter mange år med skuespill og humor på teater, TV og film, er det tross alt første gang hun har skrevet og skapt en serie alene.

– Det var vel noe i meg som har lyst til å utfordre meg selv, sier hun, og hevder at ikke er sikkert hun hadde gått i gang med «Pørni», hadde det ikke vært for produsent Bård Fjulsrud. Han var også produsenten hennes i årene med «Torsdag kveld fra Nydalen», da hun blant annet skapte karakteren «Edel», og kom med elleville parodier på Bettan og Liv Signe Navarsete. Senere har hun laget show og humorserier med flere av kollegene derfra, som Else Kåss Furuseth, Sigrid Bonde Tusvik, og Jon Brungot.

– Det var Bård som trodde på at jeg burde skrive noe. Hadde ikke han insistert på det, så hadde jeg kanskje ikke gjort det. Han var veldig tydelig på det: «Du burde skrive. Gjør det. Og send det til meg». Han har holdt meg i hånda hele veien. Jeg sendte ham først et A4-ark i 2017, var det vel, sier Steenstrup, som forteller at hun siden har skrevet på serien «innimellom» alt annet hun har hatt å gjøre.

– Jeg har skrevet i Odda mens jeg spilte inn «Ragnarok», jeg har skrevet om morgenen før opptak, og i perioder har jeg skrevet på heltid. Det har vært mye jobb, så det er klart anmeldelser betyr ganske mye, jeg må innrømme det. Det er jo noen skuespillere som sier at de aldri leser anmeldelser. Jeg skjønner ikke det, jeg! Hvordan er det mulig å la være?! Du har lagt lever og nyrer på bordet: «Vær så god! Slakt i vei!»

– Hvordan hadde du taklet det om ikke «alle» hadde likt «Pørni»?

– Jeg blir jo veldig lei meg av dårlige kritikker. Men hvis jeg er enig, blir jeg ikke så lei meg. Hvis jeg er veldig uenig, så tenker jeg: «Unnskyld meg, men SÅ dårlig er ikke dette». Men jeg blir jo lei meg. Jeg vil jo at alle skal elske meg, hæhæ! Noen sier jo sånn: «Alle kan ikke elske deg. Man kan ikke please alle». Jeg – vil gjerne det. Sorry! Jeg er 46 år, men der er jeg åtte.

Du har lagt lever og nyrer på bordet: «Vær så god! Slakt i vei!»

—  Henriette Steenstrup

Et livsverk

Da serien kom, sto det på NTB at Steenstrup omtalte «Pørni» som sitt livsverk, sitt «magnum opus».

– «Magnum opus», ja, det var vel egentlig han presseansvarlige i Viaplay som kom med den formuleringen. Jeg sa: «Det er det mest pretensiøse jeg noensinne har hørt!», men at jeg godt kunne si det. Men da måtte jeg få legge til: «Det er det jeg håper står igjen etter meg når jeg legger på røret», sier Steenstrup.

– Jeg har jo aldri skrevet noe helt aleine før. Jeg har bare skrevet sammen med andre, eller så har jeg skrevet bare tull og tøys. Men altså, «livsverk», jeg har jo dytta inn alt jeg kan og alt jeg gjerne vil lære meg i den serien. Jeg bruker jo masse av min skuespillererfaring når jeg skriver manus, for jeg har jo ikke manusforfatterutdannelse. Men jeg har lest mye manus, da, og jeg tror jeg kan skrive en bra dialog, sier Steenstrup, som har laget en serie hun kunne tenkt selv kunne tenkt seg å se.

– Jeg er ikke så glad i sånn oppkonstruerte komedie der man tenker: «Hæh, dette kunne jo aldri ha skjedd?» Jeg syns livet sjøl er morsomt nok. Kall meg romantisk, men jeg elsker jo sånt sjøl, serier der man både ler og gråter samtidig. Jeg prøver å finne den der fine balansen mellom humor og alvor. Den våte drømmen er jo at folk skal se «Pørni»-serien som en hyllest til livet sjøl, så skakkjørt som det enn er.

I spagaten

I mellomtiden har vi flyttet ut på terrassen, der Steenstrup liker å sitte – akkurat som Pørni. Steenstrup liker også å sitte i bilen, og har den som sitt fristed når det blir litt mye – akkurat som Pørni. Steenstrup anslår generelt at likheten mellom henne og Pørni ligger rundt 50–50. Inspirasjonen til barnevernspedagogen kommer delvis fra søsteren Kathinka, som har arbeidet i barnevernet, men hun har også snakket med andre i barnevernsbransjen. Noe av det vi ser i serien, som at Pørnis kneoperasjon blir utført av den legen som vurderes som for ustabil til å ta seg av barna sine, er basert på en sann historie, men skrevet om slik at det ikke skal være gjenkjennelig.

– Men det er jo mange forskjeller på Pørni og meg. Jeg har jo en fungerende pappa til barna mine, for eksempel! Det har jo ikke Pørni, sier Steenstrup, og viser til eksmannen, den ikke ukjente skuespilleren Fridtjov Såheim.

– Men jeg kjenner meg jo igjen i den følelsen av å stå i spagat hele tiden, det kan gå kjapt her hjemme. Harald Eia fikk se serien tidlig, og han sa han ikke har sett et så raskt tempo i en serie siden «West Wing». Det var jo et veldig bra kompliment, da! Du trenger ikke være på Statsministerens kontor for å kjenne at det kommer mange tennisballer mot deg, som du hele tida må slå tilbake, sier Steenstrup, som tydelig fortsatt har de bordtennisracketene i bakhodet.

– Pørni er uansett mye mer hverdagshelt enn meg. Vi kan si hun er en bedre versjon av meg! Hun er også veldig åpen og direkte med barna sine. Det kan jeg være også, men jeg er nok generelt mer konfliktsky. Og så er hun nok litt mer hissig. Jeg har bedre kontroll på temperamentet mitt, tror Steenstrup.

Sorg og glede

Steenstrup har også hentet inspirasjon fra eget liv som forelder, og fra folk hun kjenner.

– Det å være forelder er krevende for alle. Mange jeg kjenner som står i mye. Men selv om man står i store kriser, må hverdagslivet fortsatt gå videre. Man må sette på oppvaskmaskinen og ungene skal ha turdag, selv om man som Pørni har mistet en vegg i livet sitt, søstera si. Sorg og glede går parallelt. Pørni er jo også litt ensom, hun har ikke et voksent menneske hun kan lene seg på. Hun har ingen steder å være ærlig, det er derfor hun legger igjen beskjeder på telefonsvareren til den avdøde søstera. Faren hennes er en sånn sekstiåtterfyr som er ganske selvopptatt! Men han er jo også i sorg. Men som det blir sagt i serien, «man skal ikke sutte på sorgens drops», sier Steenstrup, som forteller at hun og Nils Ole Oftebro, som spiller den selvopptatte sekstiåtterfyren, faktisk har spilt far og datter før også, i en novellefilm på NRK da hun var barn. Hun var dessuten bestevenninne med datteren hans da de gikk i barnehagen, og de fikk være med på teateret når han skulle ha forestilling.

– Vi lå under bordet på Torshovteatret og så ham i «Trafford Tanzi». «Herregud for et rått opplegg, voksne folk som oppfører seg sånn!» tenkte jeg. Jeg kan ikke huske noe annet enn at jeg ville bli skuespiller.

Et liv på audition

Men selv om hun tidlig fikk starte som «barnestjerne» i NRK-serien «Kroppen», «Skomakergata», «Halvsju» og senere «Kykelikokos», tok det noen år å komme inn på Teaterhøgskolen. Eller, det tok ganske mange år.

– Var det fire ganger du søkte før du kom inn?

– Det var seks, ja! flirer Steenstrup, som gjerne har brukt dette som en slags artig anekdote i diverse talkshow. Da kommer hun med høylytte «hæhæhæ»-latteren sin og det hele virker bare festlig.

– Altså, det er jo ikke den gøyeste norgesrekorden å ha! Men nå er det visst ikke rekord lenger, det er noen som har søkt flere ganger etter meg og har kommet inn. Dette betyr jo ikke noe nå, som jeg sitter på den grønne gren og til og med kan si nei til ting, men da betydde det mye. Uffa meg, 20-åra, altså. De er tøffe. Jeg vil si det bare har gått oppover etter det! Livet er jo tøft, og det er greit å kunne tåle noen slag. Man vil jo ikke det, man vil jo at alt skal gå smooth smoothesen, men sånn er det bare ikke. Man tror jo også at når man endelig er kommet inn på teaterskolen, så er det gjort, men det er jo da det begynner. Et liv på audition! Hvem drømmer om det? Da er du sjuk i huet, da! hevder Steenstrup, som legger til:

– Dette er jo verdens dummeste jobb. Det handler om å bli sett, og du blir masse avvist, får mye nei. Jeg tåler det ganske godt, jeg er litt sånn opp som en løve og ned som en skinnfell og blir kjempelei meg, men jeg blir også fort ferdig med det. Ellers er jeg jo en nevrotiker som er veldig opptatt av at ting skal bli bra. Jeg vil nok si at jeg er følsom for stress, ja. Jeg syns sjøl jeg er veldig god å håndtere det, men det blir jo litt «søvnløs.no» innimellom.

– Dette er jo verdens dummeste jobb.

—  Henriette Steenstrup

– Prøve det meste

Men skal Steenstrup summere opp karrieren hittil, må hun si seg fornøyd. TV, film, teater, humorshow, nå en serieskaper som blir kalt «genial», «klok» og «varm».

– Jeg har vært heldig, og fått gjort mye forskjellig. Jeg har jo sagt at jeg har lyst til å bli den kvinnelige ekvivalenten til Sven Nordin. Han er ikke fremmed for noe! «Mot i brøstet», seriøst skuespill. Det syns jeg er en gøyal ting i arbeidslivet, at man får prøve det meste. Jeg har vært kjempeheldig og har lite å klage på, føler jeg. Ja: Jeg vil være hun som ikke er fremmed for noe.