Lars von Trier åpner porten til helvete og «Riket» på nytt

---

6

TV-SERIE

«Riket Exodus»

Regi: Lars Von Trier

Viaplay, 2022

---

Lars von Triers TV-serie «Riket» kan trygt kalles en av TV-historiens mest innflytelsesrike serier. 25 år etter at vi forlot Riket sist er han tilbake med en sesong tre, hvor han på sitt helt egenartede vis ser seg selv i bakspeilet samtidig som han tar verden av i dag på sarkastisk alvor. Føler man seg truffet av noe som blir sagt eller gjort, skal vi ifølge seriens fortellerstemme, «i mangel av andre unnskyldninger enn å være Lars von Trier», være beredt til å ta det gode med det onde. Med det som utgangspunkt lugger han i alt fra metoo til Sverige-patriotisme, kjønnsidentitetspolitikk og en god dose satanisme. Han lar så et dansk og svensk stjernelag av skuespillere myldre gjennom «Riket Exodus»s ganger, alt mens porten under den fuktige myra det danske rikshospitalet er bygd på, igjen begynner å åpne seg så ondskapen tyter ut av sprekkene. Det er bokstavelig talt fryktelig morsomt.

De fire episodene som utgjorde den første «Riket»-sesongen i 1994, satte det meste annet på vent de kveldene den ble vist på det som da kun var lineær TV. Tre år senere fulgte Von Trier opp med fire episoder til i «Riket 2», regissert sammen med Morten Arnfred, og galskapen ble ikke akkurat dempet når denne blandingen av beksvart, absurd komedie og spøkelsesfortelling med innslag av det overnaturlige gikk fra høygir til spinnvilt. 9. oktober kommer endelig en tredje sesong da på Viaplay. Da kan du strømme den når du selv vil, formatet og bildet er førsteklasses, men innholdet er akkurat så ruglete, kornete og fandenivoldsk som man kunne håpe på. Samtidig trodde vi aldri helt at dette skulle bli noe av, særlig ettersom flere av de opprinnelige skuespillerne fra serien gikk bort, og Lars von Trier selv prioriterte andre ting – i den grad han var i stand til det.

Han var virkelig på et mørkt sted da han likevel gikk i kast med «Riket Exodus», som han selv har uttalt at var en ren og skjær glede å skrive. Å returnere til noe kjent og bygge videre på universet som utspiller seg i de lange og intrikate korridorene og i kjelleren på «Riget» – eller Rigshospitalet i København – var åpenbart medisin for en fra før frynsete filmskaper med fobier for alt som har med sykdom og gjøre. Siden han lagde ferdig «Riket Exodus» er han tragisk nok blitt diagnostisert med Parkinsons.

Det å bli trukket inn i denne kanskje ikke akkurat helsebringende serien som publikummer, er en fest det også. De to timelange episodene av i alt fem som pressen har tilgang til i forkant av strømmepremieren på Viaplay, er så lovende for resten av sesongen som de bare kan få blitt. Von Trier, medregissør Arnfred og medforfatter Niels Vørsel, lar oss ikke glemme at dette er en fortsettelse på to tidligere sesonger. Metagrepet er nydelig, og så vel sykehuset som «Riket»-serien selv blir medspillere. Uhyggelige begge to. For eksempel spiller Nicolas Bro Balder, som blir kalt Bulder fordi han «ligner en som har vært på TV».

Persongalleriet er om mulig blitt større, men tempoet er til gjengjeld mindre hektisk enn for 25 år siden. Von Trier er blitt eldre, men på ingen måte saktmodig. Om mystikken og til dels humoren trenger mer tid under utfoldelsen, blir den til gjengjeld hårreisende komisk poengtert og spøkelsesaktig mytebyggende når det begynner å rulle for alvor.

[ Filmen om Ennio Morricone: En maestro verdig ]

Noen av de fremste personlighetene fra de første sesongene er døde, blant dem Ernst-Hugo Järegård som spilte den svenske overlegen Helmer, Kirsten Rolffes som spilte den nysgjerrige fru Drusse, Jens Okking, som spilte Drusses nevnte portør Bulder, og Mosjøen-fødte Baard Owe, som spilte Bondo. Von Trier har ikke forsøkt å direkte erstatte dem, men har på finurlig vis innlemmet mange av de samme funksjonene til nye skuespillere som definitivt får sette preg på «Riket Exodus». Bro er nevnt. Bodil Jørgensen spiller søvngjengeren Karen, en eldre dame av det spirituelle og svært nysgjerrige slaget som trekkes mot de underjordiske kreftene som gjør Riket ufriskt. Hun er «Drusse»-arvtakeren i «Exodus», og legger seg inn på Nevrokirurgisk avdeling for å avdekke hva som er galt med Riket. Bokstavelig talt en drømmerolle av det marerittaktige slaget.

Fremst blant de nye skuespillerne er likevel den skandaliserte svensken Mikael Persbrandt, en nær venn av von Trier gjennom mange år, som i rollen som Helmer Jr. (også infamt kalt Halmer, som i en halv Helmer) har kommet til Riket som ny overlege og operasjonslege fra sitt elskede Karolinska for å søke spor etter faren han aldri hadde noe forhold til. Det er neppe tilfeldig at von Trier rent utseendemessig har formet Helmer Jr. som en ung David Lynch, men uansett er Persbrandt en sviende infam svensk surgubbe som hater alt dansk og som holder alt som er svensk hellig. Danmark eller ikke, her går det i Volvo og Ikea, og Järegårds kraftuttrykk «danskjävlar» får fornyet kraft fra mannen som skal lede nevrokirurgisk sammen med den noe eksentriske Pontopidan (et genipåfunn av en navnereferanse), spilt av Lars Mikkelsen. Som om ikke sistnevnte er nok, er den utålmodig ærgjerrige kirurgen Naver (Nikolaj Lie Kaas) et formidabelt nav i historien som utspiller seg. I en kjent funksjon finner vi dessuten Jesper Sørensen, som har overtatt rollen som det kommenterende «koret» i oppvasken sammen med en robot som vil få AI-forskere il å jubile.

[ Inn i marerittet med Marilyn Monroe  ]

De første to sesongene av «Riket» skulle få stor betydning for Lars Von Triers øvrige filmkarriere og måten han brukte det visuelle fingeravtrykket fra serien i filmene som skulle følge etterpå, og som førte til at han ble en av verdens fremste regissører. Han lagde gjennombruddsfilmen «Breaking The Waves» (1996) mellom de to første sesongene, men allerede i «Forbrytelsens element» (1984) så man kimen til den kornete stilen, det visuelt falmende, som fra gamle polaroidfotografier.

Stilen «Riket» representerte dannet skole, den ble starten på dogmefilmen og etter hvert perfeksjonert gjennom de aller fleste av filmene til Von Trier, inkludert «Idiotene», «Nymphomaniac» og hans siste, «The House That Jack Built». Når han nå returnerer til «Riket» er det med den samme estetiske «nostalgien» ivaretatt. Teknisk er det eminent og nåtidig, men visuelt like rått og ufiltrert som i de første sesongene, noe som gjør at scenene i de nye episodene, enten de foregår i møterommene, pasientværelsene, i drømmekorridorene eller utenfor Rikets «porter», fester seg på netthinnen som tistler til ull.

Så blir det selvsagt et spørsmål om i hvor stor grad Von Trier stoler på at alle kjenner «Riket»-mytologien. Han er kompromissløs i måten han binder båndene mellom den nye serier og de to foregående sesongene, som er digitalt oppgradert og lansert på nytt på Viaplay de også. Mange av referansene i den nye sesongen stammer herfra. Ser man episode 1–8 først gir det merverdi for den nye serien, i tillegg til at de selvsagt inngår i listen over serier man «må» ha sett.

[ Ane Dahl Torp storspiller i filmen «Storm», om en opprivende tragedie som rammer en allerede sårbar familie (+) ]

I sesong tre mønstrer Lars Von Trier det meste han har av overskudd både i manus og måten han psykologisk skrur historien på, med Bodil Jørgensens «Karen» som en makaber Miss Marple som omdreiningspunkt. Legg til, blant svært mange andre, Alexander Skarsgård som svensk bistandsadvokat, Tuva Novotny, Ida Engvoll, norske Verk Produksjoners svenske Anders Mossling, Søren Pilmark og den alltid fantastiske Ghita Nørby, en av veteranene fra de første episodene som hjemsøker «Riket» som en heisplager av første grad. Og bli ikke overrasket om Willem Dafoe og Udo Kier dukker opp i kobbelet av skuespillere som kan kalle seg gode gamle venner av Lars von Trier.

Vi skal være forberedt på å ta det gode med det onde, skal vi tro Lars von Trier. Han er aldri til å stole på, han er aldri entydig og vi vet ikke hvor vi har han. Vi skal krølle oss sammen mens vi skoggerler av Persbrandt som bærer på Volvohjulkapsler, krympe oss av Navers feiloperasjoner, applaudere Jørgensens dedikasjon til rollen langt inn i Rikets svelg og vurdere om opphavsmannen går for langt – altså lure på hvor hans trang til å utfordre det politisk korrekte ikke begynner, men slutter.

[ Dramaserien «Fenris» går rett i strupen på rovdyrdebatten i Norge ]

Med sesong tre av «Riket» ser vi hvor langt forut Lars von Trier var for alt det vi diskuterer i dag, ofte provoserende til stede, uten å ta stilling eller side, verken den gang eller nå. Men denne gangen er smilet gjemt bak en gardin, eller er det et forfengelighetens fyrverkeri av en salutt han er i ferd med å fyre av på det vi frykter er tampen av en helt usedvanlig filmkarriere. Uansett er det plent umulig å tenke seg at «Riket Exodus» skal falle sammen etter de to første episodene. Til det har von Trier lagt for mye energi, fantasi og uselvisk fortellerglede i den nye sesongen. Men vi kan jo selvfølgelig ta feil og ende opp på båren til Balder vi også, den mildeste av gudene, han som ifølge Snorre nesten var for god for denne verden. Og da er det jo ute med oss, siden mye tyder på at Balder på ingen måte er Lars von Triers alter ego i denne sagaen. Til det har helvetes porter åpnet seg for mye, og noe satanistisk har rukket å slite seg løs fra festene i avgrunnen som en annen fenrisulv som har fått ferten av hovmod og stormannsgalskap.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene som strømmes på Viaplay fra 9. oktober. Nye episoder slippes fortløpende hver søndag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen