Danser med drager

---

5

TV-SERIE

«House of the Dragon»

Sesong 1, 10 episoder

HBO Max

---

Klar for en ny dose avhengighetsskapende fantasy fra Westeroos? HBO Max har spent dragevingene til bristepunktet i oppfølgeren til «Game of Thrones» (GoT), og mellom de giftige spissene, innpakket i blod, sex og visuelt slående tablåer, gjør de plass for et politisk og personlig renkespill som får selv tradisjonsrike politiske partier til å framstå som tafatte borettslagsstyrer. Det vi har fått se av den ti episoder lange førstesesongen innfrir og vel så det. Det er kvalmende vold innpakket i fløyel, og dragene, de flyr til manges lettelse allerede fra de første scenene. Likevel er det dialogen og de mange og saftige intrigene som er selve kjernen i «House of the Dragon».

Den nye serien fra GoT-universet lanseres akkurat idet konkurransen i strømmemarkedet tilspisser seg. Ikke bare serie mot serie, som mellom denne og den kommende «The Lord of the Rings»-serien, men også kanalene imellom hvor etablerte strukturer står for fall og nye konstellasjoner ser dagens lys. HBO Max og Discovery+ skal bli ett rike, men med «House of the Dragon» har de nå trolig en gullbillett som utløser både lojalitet og betalingsvilje blant fansen.

[ Netflix-serien «The Sandman» er gruoppvekkende og eventyrlig vakker ]

«House of the Dragon» er en forløper snarere enn en oppfølger, med en handling lagt knappe 200 år forut for begivenhetene som gjorde GoT til en av verdens største dramaserier. Og noen små «spoilere» må til for å avklare hva og hvem dette egentlig dreier seg om. Targaryen-slekten er på sitt mektigste, og kong Viserys I Targaryen regjerer over de sju rikene fra jerntronen. Men arverekken er truet. Kongeparet har en datter, den egenrådige Rhaenyra, men etter flere forsøk håper nå alle at dronningen skal føde en sønn. I en av seriens første virkelige gruoppvekkende scener skjønner vi fort at det håpet ikke skal innfris, og Viserys bryter tradisjonen ved å utpeke datteren til sin tronarving.

[ Royalteen: – Det er inspirert av Mette-Marit og Haakon, men handler ikke om dem ]

Rhaenyra vil bli den første kvinnen på jerntronen, om hun overlever så lenge vel å merke. For med Rhaenyra som foretrukken arving, skyves kongens bror, med det velvalgte navnet Daemon, ut i kulden. Samtidig starter kongens rådgivere og offiserer sitt renkespill, alle med gifteferdige døtre (datteren til Lord Corlys Velaryon, kongens svoger, er tross alt 12 år). Det er duket for en seig, kynisk og nådeløs maktkamp om posisjonering, Targaryen-klanens gunst og i siste rekke selve tronen.

Mens GoT utviklet seg både dramaturgisk og ikke minst visuelt fra sesong til sesong ettersom budsjettene bare ble større, er «House of the Dragon» nærmest fullbrakt fra starten av. Den er visuelt imponerende, som en mellomting av illustrasjonene til Arthur Rackham, Kay Nielsen og Frank Frazetta, og GoT på sitt mest slående. Enkelte scener er komponert som vakre stillbilder, som Goya på sitt mest makabre. For dette er gotisk rått og brutalt, og de som hadde «fryktet» at «House of the Dragon» ville bli en mer politisk korrekt serie, kan puste lettet ut på dette punktet. At serien er skrevet med større fokus på mangfold og likestilling løfter den atskillige hakk rent kvalitetsmessig, men alt er relativt. Det skal mer til enn en GoT-spin-off for at de stivnede kjønnsrollemønstrene i denne sjangeren skal oppløses mer enn høyst nødvendig.

[ De beste TV-seriene for late sommerdager ]

Serieskaper Ryan J. Condal og forfatter George R.R. Martin, kreditert som medskaper ved siden av at «House of the Dragon» er basert på hans «Ild og blod»-bøker, vet dessuten at dette ikke vil fungere uten at den svarte humoren ligger latent, at sex, orgier og forførerisk spill må inneholde mange nyanser av retusjert eventyrlighet, at kostymene er like overdrevne som handlingen i seg selv, og at personlighetene er som irriterende blekkflekker som er umulig å vaske bort når man først han begynt å se nærmere på dem.

Skuespillerne gjør dessuten rått parti. Den litt keitete og veike Kong Viserys spilles av Paddy Considine, som heldigvis også her agerer som han fortsatt har bakrus etter «24 Hour Party People». Hans smått dysfunksjonelle forhold til datteren Rhaenyra, fint spilt som ung av Milly Alcock, skaper flere intense scener, men snakker vi først om intensitet er det Matt Smith (prins Philip i «The Crown») som stjeler showet i rollen som ondskapen selv, den livsfarlige og oppmerksomhetssyke Deamon.

[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]

Han er bare en av flere virkelig gode skuespillere som her får vist at en stiv overleppe er den beste taktikken for å stjele roller som egentlig er så påtatte og fjollete at de ville ramlet som et korthus om castingen ble feil.

At den tvert imot er helt riktig, blir klart når to av Englands fineste setter seg ved kongens bord, Rhys Ifans som rådgiver og renkesmed Otto Hightower, og Steve Toussaint som nevnte Velaryon. For ikke å glemme Emma D’Arcy og Olivia Cooke som kommer inn som eldre utgaver av da godt etablerte roller midtveis i sesongen. «House of the Dragon» vil bli en serie hvor skuespillerne kan risikere å få skinne så sterkt at det meste de gjør siden vil bli forbundet med disse rollene, og heldigvis har de mer enn sverd og forførerisk list å tygge på. «House of the Dragon» er «Succession» og (av andre årsaker skandaliserte) «House of Cards» paret med «The Crown», og så framstilt for seerne i lånte fjær fra «Game of Thrones». Stort bedre kan ikke en underholdningsmaskin skrus sammen på dette nivået.

Anmeldelsen er basert på seks tilsendte episoder av totalt 10 i det som utgjør sesong 1.