Her er Mode Steinkjers favoritter fra sceneåret 2019:
«The Mute»
Stavanger Symfoniorkester
Tidligere Kaizer’s Orchestra-frontmann Janove Ottesen og manusforfatter/skuespiller Christian Eriksens sto for årets mest ambisiøse sceneløft sammen med Stavanger Symfoniorkester. En symfonisk «stumforestilling» som hyller stumfilmens estetikk (med scenografi av Arne Nøst), Buster Keaton og Charlie Chaplin, musikalsk lekenhet og et orkester som blir en skuespiller i seg selv, samt tristessen i kjærligheten slik den slapstickframstilles av eminente skuespillere som Eriksen selv og Nina Ellen Ødegård. En tvers gjennom original, vellykket og oppløftende forestilling fra et sammesatt kraftsentrum i Stavanger, som i 202 gjester Operaen i Oslo under Hedda-dagene i juni.
Les også: «The Mute» vant Hedda-pris – nå ser de mot utlandet
«Raskolnikov»/ «Kven drap far min»
Det Norske Teatret
To ulike stykker med klare fellesnevnere både tematisk og i teknisk utførelse, samt i skuespiller Emil Johnsen. Regissør Kjersti Horn har hatt et rikt år hva gjelder produktivitet, kvalitet og en form for originalitet som har et klart bumerke. «Raskolnikov» er unik, en over fire timer lang lek med teatrets rom og grenser der skuespillerne myldrer seg gjennom feberangsten og kynismen i Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». Hele stykket utspilles i korridor- og kontorlandskapet til Det Norske Teatret (og Hordaland Teater), og videooverføres til salen der publikum følger øksemorderens (Preben Hodneland) angstritt som «TV-teater». Horns utforskning av video i teatret blir med dette kompromissløst til siste trevl.
Video er også et stikkord i «Kven drap far min», Horns tredje oppsetning basert på bøkene til Édouard Louis med Emil Johnsen. I et bekmørkt scenerom framfører Johnsen den sterke teksten som rammer fransk klasseskille og stigmatiseringen av de svakeste. Eneste lys kommer fra hans egen mobiltelefon og av projiseringen av han selv på en gjennomsiktig sceneduk i de lange sekvensene hvor han filmer sin egen monolog, før han trer fram for sluttsatsene. Det er en rystende god tolkning av Louis’ såre og harme tekst.
Les anmeldelsen av Raskolnikov: «Raskolnikov»: Teaterfest som sporer av
Les anmeldelse av «Kven drap far min»: Med helvete i brystet
«Måken»
Torshovteatret
Hanne Tømtas tredje Tsjekhov-oppsetning på Nationaltheatrets scener ble en kraftoppvisning i menneskelig lunefullhet og teatralsk letthet fra et lysende skuespillerensemble i fri dressur på Torshovteatret. Litteratur og kjærlighet er hovedingredienser i «Måken», denne luftige suffleen av giftige anslag og knuste drømmer, men under Tsjekhovs lette slør lodder de menneskelige tragediene langt dypere enn man først ser.
Les anmeldelsen av: «Måken»: De giftige trivialitetene
«Lazarus»
Det Norske Teatret
Da David Bowie døde 10. januar 2016 var det som en av vår tids aller største kunstnere. Musikalen «Lazarus» er basert på romanen «The Man Who Fell To Earth», som også var grunnlaget for filmen fra 1976 med Bowie i hovedrollen. Man kan knapt unngå å se Det Norske Teatrets tolkning av «Lazarus» i lys av David Bowies liv og karriere. En visjon av den storheten det er ment å være, og gjennomgående strømmer David Bowies kunst som en svart stjerne av håp og forsoning.
Les anmeldelsen: «Lazarus»: I lyset av David Bowies stjerner
«Dødsdansen»
Trøndelag Teater
Det er vitterlig «synd om människan» i Trøndelag Teaters oppsetning av August Strindbergs «Dødsdansen», en svir av en tekst om to mennesker som ikke makter annet enn å gjøre hverandre vondt. Regidebuterende Fredrik Longva imponerer med en nyansert framstilling av ekteskapet fra helvete, iblandet svart humor og små ømme anslag. Ekteparet Madeleine Brandtzæg Nilsen og Øyvind Brandtzæg i hovedrollene nagler det hele til perfeksjon.
Les også: Fascinerende og nyskapende «Kristin Lavransdatter»
«Havboka»
Riksteatrets/Nationaltheatret
«Havboka» med Jan Sælid i rollen som ur-monsteret i dypet, er et fascinerende dykk i evolusjon, menneskemakt, miljøødeleggelser og ramsalte fiskeskrøner – det hele i et kos- miskpoetisk spenn fra de ytterste lyskilder i galaksen til de dypeste avgrunnene i det enorme havet, denne dråpen i verdensrommet. Ole Anders Tandberg har skapt en høyst spesiell og egenrådig forestilling basert på Morten Strøksnes bok. Jan Sælid som mann og håkjerring søker ensomt på scenen og uten omsvøp teksten lik en haikjeft søker sitt bytte.
Les anmeldelsen: «Havboka»: Et glefs fra dypet
«Scener fra et ekteskap»
Rogaland Teater
Kjersti Horn igjen. Utover Oslo-scenene satte hun opp den svært gode og tekstorienterte «Kristin Lavransdatter» på Trøndelag Teater, og Ingmar Bergmans «Scener fra et ekteskap» på Rogaland Teater i 2019. I sistnevnte skaper skuespillerne Nina Ellen Ødegård og Anders Dale en intens tolkning av Bergmans fortettede atmosfære, gjennomgående agerende i et glassbur på scenen før hele siste akt foregår i «hytteveggen», live på video. En moderne og nærgående oppsetning av Bergmans klassiker.
Les anmeldelsen: Fra utenforskapet
«Før vi dør»
Antiteatret
«Vi prater og det skjer ingenting. Det er på tide å handle!» sto det i Instagram-posten som er årsaken til at publikum sitter i en villa på beste Vinderen og debatterer miljøkrisen med ukjente. I «Før vi dør» blander ensemblet Antiteatret ekte og spontant engasjement med virkelighetsnært, improvisert teater med en klar agenda. Humoristisk og engasjerende om vakuumet som oppstår generasjonene imellom, og i omgivelsene når enkeltindividet konfronteres med egen utilstrekkelighet.
Les anmeldelsen: Antiteatret: Skrik fra en utbrent ruin
«LIV – et møte med Liv Ullmann»
Riksteatret/Nationaltheatret
Det er plent umulig å lage et destillat av et liv så rikt som Liv Ullmanns i løpet av snaue to timer. Riksteatrets og Nationaltheatrets forestilling «LIV – et møte med Liv Ullmann» er likevel det beste forsøket man kan tenke seg. Et fascinerende og gripende menneskelig portrett, en gjennomgang av en karriere og et personlig engasjement som plasserer skuespilleren, humanisten og menneskerettighetsforkjemperen Liv Ullmann der hun hører hjemme.
Les anmeldelsen: Et helt usedvanlig «LIV»
«Trilogien»
Det Norske Teatret
Urpremieren på Jon Fosses «Trilogien» var selve bærebjelken i Den internasjonale Fossefestivalen. En vakker og kompromissløs fortelling, hvor teksten tar deg i hånden og fører deg lukt inn i et middelaldersk drama hvor det mumles og myrdes, elskes og savnes, og alt er nedskrevet i Ales’ altomsluttende minnevev der hun går rundt og gjenforteller sin egen historie, dens fortid og framtid gjennom flere slektsledd, alt basert på Fosse-bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd». Det veksler mellom det dypeste mørke og det lyseste håpefulle, med Gjertrud Jynge som omviser i sjelens innerste irrganger.
Les anmeldelsen: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering
Her er Inger Marie Kjølstadmyrs scenefavoritter fra 2019:
«Livet er den eneste måten»
Nationaltheatret
Noen dikt egner seg bedre for scenen enn andre, og nobelprisvinner Wislawa Szymborskas dikt viser seg å passe helt ypperlig. Med sitt skarpe og noe uvante blikk på livets små og store ting, er Szymborska en evig kilde til klokskap, og her ivaretas både dette og diktenes inkluderende, humoristiske og varme tone på en svært god måte. En enkel oppsetning med svært gode skuespillere som lar diktene får være forestillingens hovedperson.
Les også: Hatet å få Nobelprisen
«Natta syng sine songar»
Nationaltheatret
En eksperimentell Jon Fosse-oppsetning som omskaper hans tragedie til en nattsvart komedie. For den som kjenner teksten, oppleves den plutselig som ny og uforutsigbar, og karakterene virker fullstendig fremmedgjorte i sine egne liv. I tillegg får scenelyset en sjeldent stor og merkbar rolle i forestillingen, når lyset heves og dempes på underlig vis forestillingen igjennom, som en mulig illustrasjon av de ulike sjatteringene av mørke hovedpersonen går igjennom.
Les også: «Natta syng sine songar»: Depresjonens lysende mørke
«Story, story, die»
Winter Guests/Dansens Hus
Inspirert av våre liv på sosiale medier og vår bruk av diverse digitale plattformer har koreografen Alan Lucien Øyen skapt en forestilling med et skyhøyt teknisk nivå på koreografi og dansere, og en høyst kreativ bruk av lyd – fra filmreplikker til ASMR. Her er det ikke ett kjedelig minutt. En forestilling som berører våre såreste punkter som mennesker og gir en estetisk opplevelse litt utenom det vanlige.
Les anmeldelsen: «Story, story, die»: Når en fremmed hvisker deg i søvn
«Verda er ein skandale»
Haugesund Teater/Riksteatret
Basert på Agnes Ravatns bok. En hysterisk morsom forestilling om å bo på landet, et sted der ingen gjør noe annet enn bo, men der dikteren Einar Økland dukker opp som en god, klok og filosofisk nabo i hovedpersonens susete hverdagskaos. Tre skuespillere ikledd fantasifulle bunadsparodier i et heftig villnis av en scenografi tøyser seg igjennom drømmen om det perfekte liv på landet. Det hele krones med et heftig rapshow signert skuespiller Ane Skumsvoll.
Les også: Her skulle Bok-Norge erobre verden
«Nokon kjem til å kome»
Det Norske Teatret
Tilbake til minimalismen! En Jon Fosse-oppsetning som byr på den klassiske 90-tallsminimalismen mange forbinder ham med. Oppsetningen avslører nye dybder, lag og spørsmål i det avdempede sjalusi- og relasjonsdramaet, og er smidd over et regikonsept der skuespillerne innen visse rammer er frie til å fornye forestillingen hver kveld. Tilbakeskuende og nytenkende på samme tid, altså.
Les også: «Nokon kjem til å kome»: Mørk meditasjon over ensomheten
«Marjorie Prime»
Oslo Nye Teater
En forestilling om det skremmende ved vår raske teknologiske utvikling og om hvordan vi sakte utrydder oss selv og erstatter oss med roboter. Marit Østbye er strålende i rollen som den gamle damen Marjorie som får en nøyaktig robotkopi av sin avdøde mann. Forestillingen tar mange uventede vendinger som gjør at vårt perspektiv på fortellingen stadig endres og spørsmålene blir flere enn svarene. En forestilling som inspirerer til kritisk refleksjon omkring teknologi.
Les anmeldelsen: «Det er ikke den ting man ikke begynner å gruble på etter på ha sett 'Marjorie Prime'»
«Society under Construction (State 2)»
Rimini Protokoll/Nationaltheatret
Gjestespill av velrenommert tysk dokuteatergruppe som gir oss et nytt blikk på både Nationaltheatret, samfunnsstrukturer og narrative grep. Vandreteateret foregår på en konstruert byggeplass på teatrets hovedscene der publikum puljevis beveger seg mellom ulike stasjoner og er med på å skape forestillingens handling. Ved å bevege seg til en ny stasjon får man et nytt blikk både på verden og på ting man har opplevd tidligere i forestillingen. Den politiske brodden er tydelig, og forestillingens fortellerstruktur er resultat av et imponerende logistisk og tidsmessig presisjonsarbeid.
Les også :Anmeldelse: Nattsvart blikk på «Narvik»
«Orbo Novo»
Den Norske Opera og Ballett
En produksjon av Nagelhus Schia Productions med koreografi av Sidi Larbi Cherkaoui. Gjestespill under årets Codafestival. Forestillingen er faktisk ti år gammel, men har på ingen måte mistet sin aktualitet med temaer som frihet, samhold og ensomhet. En sjeldent elegant samtidsdanseforestilling med mye bruk av tekst samt et høyst levende kammerorkester. Samspillet mellom musikk og dans kommer virkelig til sin rett, og både tekst og dans forvandles også til musikk. Dette er samtidsdans på et nivå all samtidsdans burde befinne seg på.
Les også: «Evig søndag»: Et evig aktuelt skrik fra mørket
«Charlie og sjokoladefabrikken»
Det Norske Teatret
En helstøpt familieforestilling som har det meste. Vi får en godtepose full av spreke kostymer og overraskende scenografi, strålende skuespillere, fengende musikk og masse, masse humor. Charlie ble spilt overbevisende av Peter Andreas Moseng på premieren, og jeg lo så jeg gråt av Pål Christian Eggens bestefar Joe. Et stort lyspunkt i høstmørket, og en nyskapende tolkning av Roald Dahls mesterverk for barn.
Les anmeldelsen: «Charlie og sjokoladefabrikken»: Sjokoladefest som smaker av gull
«Kven drap far min»
Det Norske Teatret
Høstens sterkeste monolog med Emil Johnsen i hans og Kjersti Horns tredje iscenesettelse av Edouard Louis bøker. Johnsen formidler kraften i Louis’ sinte og tilspissede tekst om en far som har blitt et offer for franske politikeres reformer og støtte til de rikeste i samfunnet. Med effektfull bruk av kamera-nærbilder og spill foran og bak et halvgjennomsiktig forheng, bygger forestillingen seg gradvis opp mot et klimaks som sitter i meg fortsatt, flere uker etter at jeg så forestillingen.
