«Havboka»: Et glefs fra dypet

5

TEATER

«Havboka»

Av Morten Strøksnes

Dramatisert av Ole Anders Tandberg

Regi: Ole Anders Tandberg

Med Jan Sælid

Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret

«Vi haier vinner ikke popularitetskonkurranser», slår Håkjerringa tørt fast. Men denne haien kan fort gjøre sin egen påstand til skamme. Riksteatrets «Havboka» med Jan Sælid i rollen som ur-monsteret i dypet er blitt et fascinerende dykk i evolusjon, menneskemakt, miljøødeleggelser og ramsalte fiskeskrøner – det hele i et kosmiskpoetisk spenn fra de ytterste lyskilder i galaksen til de dypeste avgrunnene i det enorme havet, denne dråpen i verdensrommet.

Morten Strøksnes «Havboka» vant Brageprisen og begeistret både kritikere og lesere da den kom ut i 2015, og årets oppsetning er allerede den andre dramatiseringen av boken. Anders T. Andersen gjorde en første sceneversjon på Hålogaland Teater med sang, fotografier og tekstutdrag. «Er det virkelig nødvendig å lage teater av noe som står så godt på egne bein?», skrev Dagsavisens anmelder etter Andersens versjon. «Havboka» på Riksteatret er noe helt annerledes, og resultatet berettiger i høy grad dramatiseringen. Ole Anders Tandberg satte sist opp Karl Ove Knausgårds «Min kamp» for Riksteatret, og det er fristende å si at det er en lignende søken etter det eksistensielle og sannheten som utgjør kjernen i hans versjon av «Havboka».

Les også: Haien kommer til et teater nær deg

Han har langt på vei skrellet bort bokens premiss om forfatteren Morten og hans venn Hugo som gjennom årstidene forsøker å lure håkjerringa på kroken, denne enorme haien som kan bli 7–8 meter og veie over et tonn. I århundrer har den blitt fisket for tranens skyld, og dels for kjøttet om det behandles riktig. Og «Havboka» som i bokform rommer oseaner av fakta og fantasidrevet fortellerglede, beretter også i sceneversjonen selv om sannhetene og mytene som omgir denne kjøtteteren, full av gift, tenner, tagger og sluhet, en skapning som kunne gjøre folk haifulle om de spiste ubearbeidet kjøtt som i beste fall hadde samme virkning som fuselsprit. Og havgudene skal vite at det er nok sprit i den haien vi møter på scenen også, selv om det kanskje ikke er den, men havet i seg selv som er stykkets egentlige «hovedperson».

Les også: «Oslo»: Fortettet politisk teater

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Erik Berg

Dypt der nede i mørket utenfor Skrova i Lofoten svømmer Håkjerringa rundt. Men under havoverflaten i Riksteatrets oppsetning har den tatt menneskelig form, dels ren upolert råskap, dels poet der han sitter i en lenestol mens det lyser blodrødt fra haikjeften og mer eller mindre tomme spritflasker ligger strødd rundt han. En flere hundre millioner år gammel fest kan nærme seg slutten for arten, under en masseødeleggelse større og verre enn noen av de foregående, de som utryddet dinosaurene, men ikke haiene. Havets betydning for mennesket, særlig her i nord, men enda mer menneskets svært negative betydning for havet, blir forestillingens miljøpolitiske ramme. For denne håkjerringa spesifikt er det kanskje nachspiel på tampen av en levealder på inntil 500 år som gjør seg gjeldende. Så gamle kan de bli. Han super sprit der nede på mudderbunnen, og ser på TV der de to fiskerne i boken er blitt til en, en allvitende leksikalsk oppramser som formidler menneskets lære om haien og om havet.

Les også: «Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi

Den gamle håkjerringa flirer rått, gulper, tygger, bukter og vrir seg så det knaker som i et morkent gammelt skipsvrak. Joel Sahlins lyddesign forsterker Tandbergs enkle scenografiske løsninger som skaper et inntrykk av å sitte i dykkerklokken og kikke ut på en smått absurd scene der håkjerringa og fiskeren utkjemper en så vel intellektuell som fysisk kamp. Både fiskeren og håkjerringa spilles av Jan Sælid. Hans lurvet dresskledde monsterfisk irettesetter og korrigerer mannen på havoverflaten, og med fysisk bravur skaper Sælid et kroppslig inntrykk av den farlige, mytiske, halvblinde og stinkende fisken, full av livserfaring, dynket i forakt og svart humor. Som når han i en fantastisk scene åpner en pose gullfisk-snacks som han knaser mellom tennene før de tillegges en langt videre metaforisk betydning.

Atikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Erik Berg

Les også: «De urørlige»: Feelgood-teater som flyter på sjarmen

Mellom flaskene fisker den ensomme skapningen, han som ikke har noen annen funksjon enn å leve fra det ene byttet til det andre, fram en annen viten, den emosjonelle evighetsfortellingen om havet selv, den som har vært forsøkt fanget i litterære verk som «Odysseen», «Moby Dick», forestillingene om Draugen, beskrivelsene i Olaus Magnus Carta Marina fra 1539 om hai- og blekksprutmonstrene som levde under havoverflaten, rede til å sluke fiskere og mannskap. Sælid er som fisken han spiller tung og doven i det ene øyeblikket, uforutsigbar lynrask og vektløs i det neste, dansende på havbunnen i fryd over et råttent agn. Strøksnes’ tekst ligger som et dramatisk slør over det hele, nærmere bestemt et fint og klokt valgt ekstrakt, bearbeidet av Tandberg. I regien vektlegger han Sælids enorme rekkevidde som skuespiller så vel fysisk som verbalt, og historien formidles som i en dans med lysstrimene som brytes i havoverflaten. Det er en høyst spesiell og egenrådig forestilling som skaper en illusjon av en verden av noe annet, av hav og store universelle sprang. En mann ensom på scenen som uten omsvøp søker teksten lik en haikjeft i det mørke dypet som søker sitt bytte, likegyldig til hvorvidt det sitter på en krok eller ikke.

På turné over hele landet i vår, settes opp på Nationaltheatret i Oslo til høsten.