Her skulle Bok-Norge erobre verden

FRANKFURT (Dagsavisen) Jeg er helt sikker på at jeg har kommet feil. Foajéen på det svære hotellet Steigenberger Frankfurter Hof ved Frankfurts dyreste handlegate er fullt av pene, velkledde mennesker. Noen røyker, flere drikker vin, alle prater intenst med hverandre, stående eller sittende ved små bord. Her er bartendere og kelnere i strunk uniform, svære lysekroner og fjonge gamle møbler. Det ligner en fest, av den typen man trenger personlig invitasjon til, trykket i gull på eksklusiv kartong.

Jeg har ingen invitasjon, bare pressepass til Frankfurt bokmesse. Kikker meg usikker rundt. Sender melding til Gina Winje, litteraturagent i Winje Agency, om at jeg kanskje har gått feil, men nå står i baren på Steigenberger-hotellet. Hun får øye på meg over den skravlende horden.

– Her borte, nede på terrassen, kom ut hit! Det er her moroa er. Siden messen ikke åpner før i morgen, møtes vi agenter ved dette hotellet i dag. Det er en gammel tradisjon, forklarer hun.

Forfatter Agnes Ravatn dro til Frankfurt for å snakke om tran-søl og rett skrivepapir. Foto: Gerd Elin Stava Sandve

Det er altså ingen vanlig fest likevel, dette. Rundt bordene prates det om litteratur, om bøker som kan være aktuelle for oversetting i andre land. Litteraturagenter som Gina Winje forteller om bøker de har å selge. Representantene for forlag fra store deler av verden lytter, spør og vurderer.

– Jeg har nye møter hver halvtime, med forleggere fra hele verden. Men selve salget foregår sjelden her. Dette er arenaen for pitching, altså presentasjon av bøkene mine, forklarer Winje.

Klokka er over fem. Det betyr at hun allerede har vært i over femten møter denne tirsdagen i oktober, med forleggere fra verden rundt.

– Når hele messa er over har jeg ofte hatt over hundre møter. Ufattelig gøy! Veldig intenst, så klart, men utrolig givende. En stor glede i denne jobben er å lete fram den rette juvelen sammen med redaktørene.

Les også: Norge med poetisk paviljong i Frankfurt: – Vi viser fram landskapene som er inni leserens hode (DA+)

I en annen del av byen, to-tre kilometer unna og et par dager senere, er en norsk redaktør gjenstand for den typen informasjon og innsalg Gina Winje driver med. Redaktør for oversatt litteratur i Cappelen Damm, Dagfinn Møller, har også hatt flere titalls møter hver dag hele messa gjennom, de fleste av dem i det såkalte Literary Agents & Scouts Centre – agent- og speider-senteret – i en av de store hallene på messeområdet. Der er ingen lysekroner som på Steinerberger-hotellet. Pultene er enklere og avdelt med billige skillevegger. Til gjengjeld hvelver taket i det som egentlig er en festsal seg fornemt over de hektisk arbeidende bokmenneskene, som haster forbi på røde løpere mellom hvert møte. Stemningen er hektisk og konsentrert, stemmesurret intenst.

Redaktør for oversatt litteratur i Cappelen Damm, Dagfinn Møller, har hatt flere titalls møter med litterære agenter i messas festsal. Men lunsj rakk han ikke. Ikke i dag heller. Foto: Gerd Elin Stava Sandve

– Mye skjer på relasjonsbasis. Jeg møter mange av de samme personene hvert år. I utgangspunktet vet jeg en del om hva de har å selge, men de presenterer også bøker jeg ikke kjenner, som de tenker kan passe for oss, sier han.

– Av og til blir det heftige budrunder på titler alle vil sikre seg. Men det er sjelden, vanligst innen kjendisbiografier og de mer kommersielle titlene, særlig krim. Ett år var det Bill Gates alle ville sikre seg, et annet var det Michelle Obama. Jeg jobber mest med skjønnlitteratur, der rekker vi å ta med utdrag hjem for å lese og tenke før vi eventuelt bestemmer oss for å kjøpe noe.

Med «vi» mener han aller mest seg selv.

– Jeg leser engelsk, en kollega leser tysk og russisk, og så har vi folk som kan spansk og fransk. Vi diskuterer oss imellom, men det er ikke veldig mange ledd avgjørelsen skal gjennom. Ansvaret for å velge ut en bok framfor en annen for oversettelse til norsk, er mitt, sier han.

For en som er glad i litteratur, lyder det som en drømmejobb. Men også litt skummelt. Hva om Møller har insistert på å kjøpe inn en god, men litt smal kvalitetsroman, og så selger den kun 217 eksemplarer i bokhandelen, langt fra nok til å gi Cappelen Damm fortjeneste?

– Det er jo sånn! Boka du elsker selges i 217 eksemplarer i butikken. Men for det første er det ikke kun min smak som avgjør dette. Jeg vet jo hva forlaget ønsker også av ting som kanskje ikkje er mine favoritter. Og for det andre tenker vi langsiktig. Forleggeri er maraton. Det er god forlagsskikk å følge forfatterskap. Ta for eksempel franske Michel Houellebecq, som vi har gitt ut i mange år. Først med årets roman, «Serotonin», har han hatt et skikkelig gjennombrudd og godt salg, sier Møller.

Les også: Erter på seg Kina i Frankfurt (DA+)

Gina Winje forteller om mye av det samme. Det langsiktige arbeidet. Relasjonene. Dialogen.

– Det er veldig kommunikativt arbeid. Jeg har ark med informasjon om de bøkene jeg vil selge, siden ingen orker å dra på svære kataloger. Så sender jeg en engelsk oversettelse av manus til dem som virker interesserte når jeg kommer hjem. Det magiske er når man kommer inn i en samtale der vi snakker ordentlig om litteratur, sier hun.

Hun startet for seg selv med Winje Agency i 2016. Før det jobbet Gina Winje som agent i Aschehoug, og fem år som direktør i Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet, Norla. Nå representerer Winje Agency kvalitetsforfattere som Jon Fosse, Ruth Lillegraven og Olaug Nilssen. I Frankfurt i år handler mye om Fosses «Septologien», det planlagte sjubindsverket der bind I-II allerede er solgt til tolv utenlandske forlag, inkludert lokomotivmarked som Tyskland, Storbritannia og USA.

– Noen ganger er det full klaff umiddelbart, både jeg og forleggeren vet at dette er rett bok for dette forlaget. Andre ganger er det ikke det. Kanskje liker de boka, men har allerede noe skandinavisk på sin liste, eller noe med lignende tematikk. Det er veldig mye som skal passe. De kanskje beste møtene er når noen sier at «denne boka høres nydelig ut, men jeg syns du skal kontakte dette andre forlaget med dem, tipper de kan være interesserte». Det er konkurranse, men også en form for deling, og det syns jeg er magisk, sier Gina Winje.

I hall etter hall sitter forleggere og agenter sammen og diskuterer hvilke barnebøker, biografier, romaner, diktsamlinger, sakprosa- og lærebøker som skal få nytt liv på nye språk framover. Foto: Gerd Elin Stava Sandve

Bokbransjens magi. I Frankfurt skal den skinne, en uke i oktober hvert år. I år med Norge som hovedland.

Siden det ble bestemt for over tre år siden, i mai 2016, har både godord og kronene sittet løst. «Dette er en av de største satsingene på norsk kultur utenlands i nyere tid, og et springbrett for et langsiktig løft for eksport av et mangfold av norsk kultur» het det i regjeringens pressemelding i 2017, der det ble kjent at hovedlandsatsningen fikk 30 millioner norske kroner av staten. Mest til Norla, som er ansvarlig for planlegging og gjennomføring av prosjektet. Totalbudsjettet er på 55 millioner.

Det ble litt diskusjon. Jan Kjærstad mener vi kunne fått mer igjen for pengene her hjemme. Andre bransjer klaget over at de også kunne tenke seg flere titalls millioner til seg og sitt. Men størsteparten av bok- og kulturbransjen har gledet seg voldsomt til denne uka. Den internasjonale bokverdenens øyne er vendt mot Norge. Nå gjelder det å smi på.

Ikke så uventet er det bøker overalt i messehallene på bokmessa. Sjeldnere er det å se noen faktisk lese dem. For agenter og forleggere er det korte utdrag som gjelder. Foto: Gerd Elin Stava Sandve

I den norske paviljongen lukter det omtrent svidd, så flittig smis det der. Selv om «paviljong» leder tankene mot noe lite og lysthuslignende, har Norge valgt å presentere seg gjennom en stor sal. Der er det lyst og romslig med speilvegg i hver ende av rommet, og naturlig lys inn store vinduer. Scene med minimalistiske møbler i kontrastfarger til alt det hvite.

– Ah! Wie schön! Hier kann man atmen – her kan man puste, stønner en eldre tysk herremann fornøyd idet han trer inn døra.

Det er ikke så rart han synes det. I de fire andre messehallene der forlag fra hele verden er stuet sammen, er det tett og trangt og masse folk, et konstant bombardement av alle sanser. Hvert land, hver region og hver utgiver prøver å gjøre seg lekrere enn naboen. Det er skilt og logoer og pynt og plakater, og bøker oppetter nesten alle veggene. Norges paviljong blir en oase av lys og rom i sammenligning.

Les også: «Alt er mulig på verdens største bokmesse»

På scenen der sitter Åsne Seierstad og snakker om 22. juli-terroristen. Publikum på de vonde trebenkene foran henne lytter konsentrert.

– Ser ut som festivalprogrammet treffer godt, hvisker jeg til en norsk forlagsperson jeg kjenner litt fra før, i et forsøk på høflig småprat.

– Det er ingen festival! Det er faktisk en messe, kommer det biskt i retur.

Ups. Man leker ikke butikk heller, kom ikke her og lat som det er fest og moro. Det jobbes, må vite, selv om man sitter på en benk og hører om terror.

Bak scenen sitter forfatter Agnes Ravatn klar. Sammen med Kjersti Annesdatter Skomsvold er hun neste post. De skal intervjues av forfatterkollega Mikkel Bugge. «Et eget rom», lyder overskriften. Det skal handle om å være mor og forfatter, utdyper programmet. I praksis snakker trioen like mye om andre ting. Om det tran-sølet som gjorde at Agnes Ravatn måtte bli boende på svigerfamiliens gård i stedet for å flytte tilbake til Oslo, for eksempel.

– Fish oil? De tyske tilhørerne ser på hverandre og skjønner lite. De vet ikke at tran er fast morgenrutine i norske hjem. Men Ravatn forklarer at det er helt umulig å få sånt ut av fugene når man har knust en flaske på baderomsgulvet.

Så snakker forfatterne om forskjellen på Østlandet og Vestlandet. Den ligger ikke i naturen, mener Bugge, som selv er nordnorsk, med referanse til Ravatn. Men i språket. I ironien.

– Ja. Etter mange år østpå hadde jeg nesten mista hele ironien. Folk i Oslo er så voldsomt hyggelige. Det er vi ikke der jeg kommer fra. Men nå har jeg funnet den igjen. Nå går det greit, sier Agnes Ravatn.

– Vestlandshumor er så vanskelig! Jeg forstår ingenting av det slektningene mine fra Vestlandet ler av, sier Kjersti Annesdatter Skomsvold, som er født, oppvokst og bosatt i Oslo.

Les også: Norges store litteraturfest i Tyskland er i gang

Mikkel Bugge gjør en nydelig jobb som moderator, med en fin miks av alvorlige og morsomme spørsmål.

– Du, Kjersti, skriver i «Barnet» om hvor viktig det er for deg å finne tid til å skrive. Mens du, Agnes, skriver i «Verda er ein skandale» mer om rett papir, rett penn, om ulike måter å utsette selve skrivingen. Hvorfor? spør han.

– Ehm ... Fordi jeg skriver for hånd, med penn på papir. Bare siste korrektur skjer på data. Kjersti har nok en veldig sterk indre driv mot skriving. Jeg lurer oftere på om dette egentlig er noe for meg, svarer Ravatn, mens publikum humrer velvillig.

Etter scenesamtalen er over, på vei bort til boksigneringsbordet der ferdighetene med den spesielle pennen skal demonstreres, gremmes hun.

– Herlighet! Nå presterte jeg faktisk, ene og alene fordi jeg ble akutt hjernedød og ikke husker en eneste engelsk glose, å få det til å høres ut som jeg ikke bryr meg om skrivingen min, sier hun.

Resonnementet blir avbrutt av signeringskøen. En tysk mann vil ha navnetrekket hennes på en hel haug portrettbilder fra internett som han har skrevet ut på ekte fotopapir. En dame viser uoppfordret fram mappa si med illustrasjoner hun har laget og tatt med seg til Tyskland, i håp om å treffe interesserte forleggere der. Agnes nikker og smiler og er østlandsk vennlighet i to sko. Også overfor de to damene som er i Frankfurt for å representere en norsk interesseorganisasjon for kunstnere. De lurer på om hun har med seg boka si på norsk. Det har hun ikke.

– Hva gjør dere i Frankfurt, om dere ellers driver med kunst, lurer Ravatn.

– Vi driver teambuilding. Går på ting og snakker med folk, svarer damene.

– Aha ... altså networking? Nettverksbygging?

– Jah! Teambuilding!

Agnes og jeg lar være å veksle blikk. Det er ikke pent å le av andres feil. I hvert fall ikke i Frankfurt, som vel er en slags forlengelse av Forlags-Østlandet.

Les også: Nå skriver Karl Ove Knausgård en «apokalyptisk fantasi» (DA+)

Tid for lunsj. Den lille kantina i den norske paviljongen serverer en «norsk spesialitet» – salat med kålrotbiter. Man kan velge mellom norsk og tysk øl. Begge rimeligere enn i Norge. Det er bare lunsj, men Ravatn og jeg gir hverandre lov til å drikke ei lita ei likevel. Siden vi er i Europa. Bordene rundt er fylt av forfattere som kjører samme strategi, og som snakker om mottakelser og fester de skal på i løpet av messa som ikke er en festival.

– Når forfattere møter hverandre på sånne ting som det her, er det eneste vi snakker om at vi har lyst å drikke, flirer Ravatn.

Hun tuller litt, men er litt alvorlig også.

– Det er noe med hele settingen. Ubehaget i å selge seg selv. Det er jo en grunn til at vi skriver bøker. Vi fungerer best alene. Jeg sitter jo der for meg selv og skriver, og snakker knapt med noen på norsk engang. Så skal jeg plutselig sitte her og snakke løst og ledig på engelsk, om en bok jeg skrev for mange år siden. Jeg må jo framstå som komplett hjernedød!

Det stemmer ikke. Hun var morsom, sier jeg, på den hyggelige, uironiske, østlandske måten, selv om vi er vestlendinger begge to. Problemet var vel heller at hun og Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde skrevet nokså ulike bøker, som i ulik grad handlet om å være mor.

– Det er visst en fast regel her at man kun får snakke om den siste boka man har gitt ut på tysk. I mitt tilfelle er det «Verda er ein skandale». Da jeg fikk vite at den skulle komme ut i Tyskland, tenkte jeg bare jaha, ja vel, ok. Det er ikke akkurat den boka jeg tenker på som min mest åpenbare eksportartikkel, sier Ravatn.

På tysk heter den «Ein kleines Buch vom Leben auf dem Land», altså «En liten bok om å leve på landet».

– Det høres ut som jeg skriver om sjølberging og sånt. Kan godt forstå om leserne blir litt forvirra. Jeg ville mye heller fortalt om den nye romanen min, «Dei sju dørene». Den hadde vært mer interessant for alle, tror jeg.

Det tror jeg også. «Verda er ein skandale» er en artig bok, men kanskje aller mest om man allerede kjenner til norske forhold, om man kan litt om kulturen og dialektene og vet om norske helsemyndigheters pushing av tran mot småbarn. «Dei sju dørene», derimot, er en spennende forsvinningsgåte. Den forener psykologi med politikk, ekteskapsdynamikk med litteraturteori. En krimaktig bok med godt driv, som bør kunne fenge lesere ikke minst i Tyskland, så interesserte som de er i Freud og opera og ting Ravatn skriver om.

– Ja ja. Sånne messer som dette handler vel kanskje mest om å vise seg fram. Å vise at man fungerer på en scene, og trygt kan inviteres til en festival eller et bokbad senere. Som en slags muntlig eksamen. I engelsk, sier Ravatn.

Les også: Leder: «Litteratureksport på norsk»

Hun sto. Tross den påståtte hjernedøden.

Messa ruller uansett videre, som den festivalen den ikke er. Et latvisk forlag inviterer til vorspiel for introverte. Det lyder som en såpass dårlig idé at jeg vurderer å stikke innom. Kommer heldigvis på bedre tanker i siste sving. Kanskje heller Hongkongs paviljong, der de inviterer til mottakelse med cocktails? Dessverre er selve invitasjonen altfor glamorøs, på kunstferdig utstanset, eksklusivt utseende glanset papir, til at jeg tør.

Overalt hvor jeg går vrimler det av norske forfattere, norske forlagsfolk, norske kulturarbeidere. Og norske kommunepolitikere.

– Tjue personer fra Oppland fylkeskommune, liksom, jeg må innrømme jeg lurer litt på hva akkurat de gjør her borte, sier Agnes Ravatn.

Noen av dem sitter i hvert fall pal og får med seg det meste som skjer på den norske scenen. Mette-Marit og Haakon Magnus er innom og får med seg at Jon Fosse forteller om «Septologien» og at han på ingen måte har tenkt å slutte å skrive, tvert om er han godt i gang med dramatikk igjen. Karl Ove Knausgård snakker ut om den vonde tida, om skrivesperren han hadde før det løsna så til de grader med mangetusensidersserien «Min kamp» 1–6. Og Jo Nesbø forteller om hvordan han kurerte høydeskrekken sin ved å begynne å klatre.

Publikum sitter tett i tett og følger med. Tyskerne er gode lyttere. Etterpå stimler pressen sammen rundt forfatterne, det lyner i blitzer og dunkes på mikrofoner. Nesbø lener seg mot Marianne Heskes kunstinstallasjon «Wittgensteins båt», som er en eldgammel pram montert opp i mingleområdet bak hovedserien. Bare den ikke velter, tenker jeg, idet han redder seg inn og finner en annen stilling.

Internasjonal presse får knapt nok av Jo Nesbø og hans «Kniv». Her prydelig oppstilt foran Marianne Heskes installasjon «Wittgensteins båt» i den norske paviljongen. Foto: Gerd Elin Stava Sandve

– Er det ikke gøy? Ikke akkurat sånn vi har det hjemme i Norge, stråler infosjefen i forlaget, enda blidere enn sitt vanlige smilende selv. Hun skuer utover de utenlandske mediene som knuffer seg sammen rundt krimforfatteren.

Det stemmer. Målt etter interessen og opplegget på selve messa, virker ikke 30 statlige millioner som noen spesielt høy pris. Det er også Agnes Ravatn og jeg enige om. Norge driver tross alt med verre ting enn litteratureksport.

Norla har tatt jobben med opptelling, og rapporterer i mail etter messa om 7.600 nyhetsartikler, 2.000 artikler på nett, 250 TV-klipp og over 960 radioreportasjer knyttet til Norge som gjesteland i tysktalende medier uka festivalen pågikk.

Les også: Fosse forsvarer Nobelpris til Handke (DA+)

– Vi har aldri hørt om et gjesteland som har fått så store medieoppmerksomhet, og det er ikke minst gledelig at en stor del av oppmerksomheten handlet om norsk litteratur, og vil dermed hjelpe de nye oversettelsene på veien ut i verden til nye lesere, skriver Norla-direktør Margit Walsø i pressemeldingen, vel vitende om at det også ble skrevet en del spaltemeter om hennes kongelige høyhet Mette-Marits gjøren og laden i den tyske byen.

Men mest om bøker. Litteratur. Agent Gina Winje legger vekten samme sted:

– En av grunnene til at jeg ville tilbake til dette, er at man er del av en veldig stor samtale. Jeg blir glad av å dele gode forfatterskap. Lykkelig av tanken på alle de kompetente menneskene som er med på å gi forfatterne stemme i den store verden. Forleggerne, oversetterne, alle sammen. Det er noe helt spesielt. Noe utover det gitte. Det er rett og slett verdt det, så enkelt.

Det er den draumen me ber på, står det på tysk og engelsk over hele Frankfurt hele bokmesseuka. Olav H. Hauges dikt er valgt som tema for Norges satsing som hovedland. Foto: Gerd Elin Stava Sandve