Kultur

Antiteatret: Skrik fra en utbrent ruin

Med «Før vi dør» inviterer Antiteatret til smart, sårt og humoristisk virkelighetsteater i en villa på Oslos vestkant.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Før vi dør»

Av Even Torgan, Even Standal Vesterhus, Fanny Vaager og Tine Skjold

Regi: Even Torgan og Even Standal Vesterhus

Med Sjur Vatne Brean, Tora Dietrichson, Nils Bendik Kvissel, Sindre Hansen, Camilla Klaudiussen, Rebekka Jynge, m.fl.

Antiteatret

«Vi prater og det skjer ingenting. Det er på tide å handle!» sto det i Instagram-posten Sjur (Sjur Vatne Brean) la ut, og som visstnok er årsaken til at vi sitter i sokkelesten i en villa på beste Vinderen og debatterer miljøkrisen med folk vi aldri har møtt før. For å presisere er vi her egentlig fordi Antiteatrets forestilling «Før vi dør» går for full stue kveld etter kveld, lagt opp som et møte i grasrotbevegelsen «Miljø for alle» som Sjur altså har tatt initiativ til sammen med en liten håndfull venner.

Les også: «Tschick – adjø, Berlin»: En plutselig frigjørende reise

Det er ikke første gang Antiteatret flytter «scenen» inn til de stedsspesifikke omgivelsene et stykket er skrevet med utgangspunkt i, og det er langt fra første gang et teaterkompani inviterer publikum «hjem» til en leilighet hvor de mer eller mindre blir en del av helheten. Når «Før vi dør» fungerer bedre enn det meste innen «sjangeren» og på sine egne premisser, er det fordi det store ensemblet skuespillere samhandler nesten sømløst med et uforutsigbart publikum som trolig agerer svært forskjellig fra kveld til kveld. I løpet av de snaut to timene det varer blandes ekte og spontant engasjement med virkelighetsnært, improvisert teater som forholder seg til en stram idé om undertekst og et klart handlingsforløp, og gjennomfører deretter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sjur Vatne Brean i rollen som Sjur (stående i midten) er drivende god når det langsomt glipper for han som møteleder i bevegelsen «Miljø for alle», som inviterer teaterpublikum til en villa i Lønnhaugen allé. FOTO: JOHN ANDRESEN

Sjur (stående i midten) leder møtet i "Miljø for alle". Foto: John Andresen

Les også: Frogner kino har gjenoppstått – nå ser den ut som i 1926

Grunnleggende for «Før vi dør» er Antiteatrets klare dogmeregler om vesentlighet, en gitt målgruppe og Oslo som større ramme. Etter siste års ubehagskrypende minimalistiske kammerspill «After The End», er de nå tilbake i det maksimalistiske. Høstens stykke, som er nummer 18 i rekken, er definitivt relevant for samfunnet vi lever i, men resultatet strekker seg langt utover teatrets definerte målgruppe 16–30 år. Regissør og Antiteater-grunnlegger Even Torgan har skrevet manus sammen med blant andre medregissør Even Standal Vesterhus, eller snarere består dramaet av en serie punkter og skuespillerinstruksjoner som bestemmer kontinuitet og sceneinnhold. Over disse improviseres så handlingen fram.

Tematisk handler det om hvordan generasjonene før oss har levd over evne, og hvordan dette påvirker vår samvittighet og ikke minst evne til å handle annerledes. «Et lys blir slukt i farmors hus, et barnebarn skal fødes på en utbrent ruin», heter det i sangen som framføres mot slutten av stykket, som påpeker hvordan den utdøende generasjonen må forholde seg til beskyldningene om at de har levd feil, at klimakrisen er deres skyld. Den dårlige samvittigheten forplanter seg til etterkommerne, blant dem Sjur. Han vil så gjerne, men har han forutsetningene som skal til for å utgjøre en forskjell?

Artikkelen fortsetter under bildet.

Før det går til hælvette med oss alle sammen har Sjur bestemt seg for å invitere folk hjem til farmoren sin for å fikse klimakrisen.
I FØR VI DØR følger vi Sjur og noen av instagram-følgerne hans i planleggingen av et klimavennlig rave. 

Sammen med Oslos fresheste skuespillergjeng vil vi gi deg en opplevelse du sent vil glemme. Alt i et hus på Vinderen – selvfølgelig i kjent Antiteateretstil.

Jakob og Sjur. Foto: John Andresen

Les også: Siste dans for frie kompanier: – Vi er bekymret for framtida

«Før vi dør» ønsker velkommen via en vaskekjeller og inn i et rotete kjellerlokale der gamle kulturaviser og teatertidsskrifter ligger strødd. Farmoren (Elisabeth Heradstveit) står i trappen og forteller hvordan hun og mannen kjøpte tomta og bygget huset. De har hatt det fint her, snart med barn og barnebarn. Sjur kommer inn og han og farmoren krangler over at hun igjen har dratt utover det han har ryddet. Så forflytter vi oss opp i stua der det er «møte». Sjur passer huset alene nå, farmor er på sykehuset men har gitt sitt samtykke til at han kan arrangere møter i hennes romslige stue. Han ønsker velkommen og introduserer vennene Camilla (Camilla Klaudiussen) og vennen Jakob (Jakob Larsen Fort), og sistnevnte foretar en meningsmåling blant de frammøtte med håndsopprekning som utgangspunkt for en debatt der publikum inviteres til å delta. Er man for eksempel villig til å senke levestandarden for å redde miljøet? Diskusjonen brer seg. Noen blir motvillig med, andre blir overivrige og kommenterer i hytt og vær.

Les også: «Alice i Vidunderland»: En sprikende vill drøm

At det i starten kan være vanskelig å vite hvem som er skuespillere og hvem som er publikum, sier noe om hvilket hett debattklima vi lever i om dagen, men etter hvert tegner det seg mønstre og figurer blant de frammøtte. Her er han som bare ble med fordi han er i slekt med Sjur. Her er møteplageren, den maktsøkende og den overfladiske, alle kjente personligheter fra hvilken som helst sammenslutning. Den uforutsigbare debatten og formen gjør handlingen dagsaktuell, med Greta Thunberg, bompengedebatt og Amazonas blant ingrediensene. Tora (Tora Dietrichson) foreslår at de skal lage en fest, et klima-rave, og får motbør som hun tar svært personlig.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Før det går til hælvette med oss alle sammen har Sjur bestemt seg for å invitere folk hjem til farmoren sin for å fikse klimakrisen.
I FØR VI DØR følger vi Sjur og noen av instagram-følgerne hans i planleggingen av et klimavennlig rave. 

Sammen med Oslos fresheste skuespillergjeng vil vi gi deg en opplevelse du sent vil glemme. Alt i et hus på Vinderen – selvfølgelig i kjent Antiteateretstil.

Tora (nummer to fra høyre) møter motbør for sin klimarave-idé. Foto: John Andresen

Sjur er selvsikker og tent, men skal etter hvert når møtene blir flere og motsetningene og symbolmarkeringene sterkere, etterlates ansikt til ansikt med sin egen usikkerhet og manglende ideologisk retningssans. Et av stykkets fortrinn er hvordan nyansene i klimadebatten løftes til overflaten uten at de planlagte parodiene og klisjeene tar overhånd, samtidig som det uplanlagte fascinerer. Det er lett å mistenke at spilletiden varierer noe ut fra publikums impulsivitet. Møtedelene stykkes opp av musikk, Mathias Langhold Lundgrens fine bruk av lyssetting og mer konkrete sidehandlinger, da uten publikums involvering. I tillegg til at dette utvider stykkets «kampsone», bidrar det også til å justere retning og temperatur.

Les også: Fascinerende og nyskapende «Kristin Lavransdatter»

Sjur Vatne Brean («Ut og stjæle hester») er drivende god når det langsomt glipper, og fint troverdig som ivrig og noe naiv ung «gründer» i klimaaktivismens tjeneste. I et jevnt sterkt ensemble der alle bærer sitt eget navn framstår særlig Klaudiussen (for tida aktuell med «Nudes») og Rebekka Jynge (snart å se i Nationaltheatret-aktuelle «Harper Reagan») som fint tegnede personligheter og som nøkkelspillere i samhandlingene med publikum. Med Sjur som omdreiningspunkt skaper Antiteatret med «Før vi dør» en humoristisk, engasjerende og ikke minst sår opplevelse av det vakuumet som oppstår generasjonene imellom, men også i omgivelsene når enkeltindividet konfronteres med egen utilstrekkelighet. Publikumsinvolvering kan ofte oppleves som ubehagelig, men det er ingenting i veien for at man her bare kan være en flue på veggen. Likevel er det nettopp i improvisasjonen og i virkelighetstilnærmingen at «Før vi dør» presenterer oss for de viktigste problemstillingene rundt levestandard og ikke minst vår generasjons evne til å ta innover seg en eskalerende katastrofe. Kanskje er det farmor som også denne gangen får siste ordet, slik hun siteres av sitt barnebarn: «Ta det med ro, det ordner seg. Aldri».