«Evig søndag»: Et evig aktuelt skrik fra mørket

5

TEATER

«Evig søndag»

Av Linnéa Myhre

Regi: Kristina Kjeldsberg

Med Stine Robin Eskildsen

Teatret Vårt

MOLDE (Dagsavisen): Hun hater fettet, på beina og i ansiktet, hun hater kroppen sin og hun hater rett og slett å hate. Men om et år er det over, datoen er satt og da skal hun dø. «Lina» i skuespiller Stine Robin Eskildsens skikkelse ligger på gulvet med fingrene innunder bekkenbeina så de stikker ut som spisse piler. Den magre skikkelsen er kledd i blendende hvitt. Papirgulvet hun skriver selvmordsbrevet til mamma på, og hvor hun tegner sitt eget omriss lik et drapsoffer på gaten, er også hvitt. Men det Eskildsen formidler på scenen så hele kroppen revner, er beksvart. Akkurat som selvhatet Linnéa Myhre beskriver i debutboken «Evig søndag». Akkurat som ønsket om å bli så tynn at hjertet nesten stanser.

Les også: Generasjon livredd

Teateroppsetningen «Evig søndag» på Teatret Vårt i Molde i samarbeid med Den Nationale Scene i Bergen, bygger på Linnéa Myhres svært personlige bokdebut fra 2012. Romanen kom ut samtidig som hun la ned bloggen «Alt du vet er feil». Den hadde da gjort henne både berømt og omdiskutert, en «sinnablogger» som ble et mediefenomen nærmest over natten. Romanen gikk dypere inn i deler av det bloggen hennes handlet om, men mellom to permer ble materien med ett mer håndfast også utover bloggsfæren. Kritikkene var blandet, men etterspørselen og det enorme opplaget på boken viste at Myhres beskrivelser av en ung jente med et forvridd selvbilde og spiseforstyrrelser som gjorde hverdagen til et psykisk mareritt, traff en nerve «der ute». Blant annet fikk hun Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse nettopp for måten hun sto fram og ga ord og ansikt til noe av det svarteste som tenkes kan, det å leve med spiseforstyrrelse og depresjoner. Myhre er denne høsten aktuell med sin fjerde bok, og har både gått og danset seg videre. Men «Evig søndag» er dessverre evig aktuell.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Teatret Vårt

Les også: «Tante Ulrikkes vei»: Et lite stykke Norge

Dramatiseringen ved Mari Moen i Kristina Kjeldsbergs regi løsriver seg fra all støyen rundt forfatteren ved å rendyrke den eksistensielle kjernen i jeg-personens fortelling, om et ungt menneske som misliker alt ved seg selv, som er avhengig av å bli sett men som aldri går ut, som drømmer om å sove og drømmer om å dø. Anoreksien og den knugende ensomheten er ikke et livsvalg, men en lidelse. Stine Robin Eskildsen, som til vanlig er på Den Nationale Scene, går inn i rollen med en styrke, en fortvilelse og et sinne man sjelden ser på scenen. Helt «avkledd» griper hun monologen som karves ut av en sykdomsskjebne med en skuespillers rå kraft. Tekstlinjene fra boka, betraktningene, innsikten og de abstrakte, tenkte samtalene med undulaten Twitter, er nennsomt utvalgt og skrellet for staffasje. Det gjør monologen sterkere og nesten renset for naivitet. Selv om teksten i enkelte sekvenser bærer preg av å være «ung» gjør skuespilleren den til autentisk allemannseie, men også hard kost for den enkelte. Teatrets oppføringer av krise- og støttetelefoner i programmet er ikke der for syns skyld.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Les også: «Romeo og Julie»: Forførende, men tannløs Shakespeare

«Evig søndag» er et psykisk og fysisk stormritt mot avgrunnen av en skuespiller som tilsynelatende ikke nøler med å tøye sine egne grenser. Det er i det ene øyeblikket som en stramt koreografert dans, i det neste en oppløst skikkelse som imploderer av dødsangst på randen til sammenbruddet. Eskildsen gir fysikk til en mager, usikker, sinna og sur skikkelse som berører med sin sårbarhet og åpenbart utilsiktede vrangside, alt mens hun stumt skriker på hjelp. Det er godt balansert. Den sparsommelige scenografien (Mari Watn) rommer noen få rekvisittene på scenen, som igjen formes av det store hvite arket, som i et fotostudio.

Her står kameraet hun bruker til å ta mote- og selfiebilder til bloggen. Mac-en er hennes vindu til verden og flere titusen følgere. Her er noen klær, kofferten og parykken som blir reisen hjem til mor. Her er lettbrus og lomper. Det er omtrent det eneste hun lever av, og om alt er nattsvart er scenen der hun har sin tilmålte «lompefest» en ren berg-og-dal-bane av følelser, fra fråtsende glede til bunnløs vond samvittighet. Alt hun ser fram mot er å kunne gi seg selv tillatelse til å spise, og når hun har spist er det fortsatt tre timer igjen til hun kan ta sovepillene for natten. «And I’ve been putting out the fire with gasoline» synger Bowie og «Lina» lar sangen drønne ut over scenen som en del av Andreas Catjars virkningsfulle musikk- og lydlandskap. Slik skaper Stine Robin Eskildsen og staben bak «Evig søndag» en teateroppsetning er like viktig og opplysende som den er vond og truende. Og i bakgrunnen, nesten ute av syne, står mannekengdukkene som syltynne og evige påminnelser om hvilken nådeløs presisjon unge jenter, og gutter, strekker seg syke etter. Igjen og igjen.

Spilles i regi av Teatret Vårt nå og i november, på Nonstop internasjonale teaterfestival 21. september, og på Den Nationale Scene i desember.