6
TEATER
«Måken»
Av Anton Tsjekhov
Regi: Hanne Tømta
Med: Laila Goody, Trond Espen Seim, Hanne Skille Reitan, Kim Haugen, Terje Strømdahl, Ingjerd Egeberg, John Emil Jørgensrud, Nils Johnson, Helene Naustdal Bergsholm, Olav Waastad
Torshovteatret
En komedie med mye prat om litteratur og tonnevis med kjærlighet, det er hva Anton Tsjekhov selv skal ha sagt om «Måken». Hanne Tømtas oppsetning på Nationaltheatrets sidescene Torshovteatret viser at utsagnet er en grov forenkling. Litteratur og kjærlighet er kanskje hovedingrediensene i denne luftige suffleen av giftige anslag og knuste drømmer langt ute på den russiske landsbygda, men under Tsjekhovs lette slør lodder de menneskelige tragediene langt dypere enn man først ser.
Den selvutslettende kjærligheten gjør at noen går til grunne mens andre vokser seg sterke. Sjalusi og hovmod har tilsvarende gode vekstforhold i et mentalt landskap der heller ikke kjærligheten til foreldre blir gjengjeldt med mindre det passer inn i gjerrighetens nådeløse favntak. Hanne Tømta legger så inn den ramme og svarte humoren med kniplingspresisjon, og skaper en perfekt balansert levende og dypt menneskelig tragikomedie.
Anmeldelse av «Evig søndag»: Et evig aktuelt skrik fra mørket
Tømta er utdannet i St. Petersburg, og «Måken» inngår i en trilogi skapt av kjærlighet til så vel Tsjekhov som til den store russiske fortellingen, hvorav de to første var «Tre søstre» og «Kirsebærhagen». Som i de to foregående oppsetningene visker Tømta ut de skarpeste tidsmarkørene og lar scenograf Nora Furuholmen skape intime og nærmest tidløse rom hvor det store ensemblet virkelig får boltreplass.
Torshovteatrets manesje bringer publikum og skuespillerne så tett sammen at man bokstavelig talt føler man er invitert helt inn i familien Sorins dagligstuer denne lumre sommeren da alt settes i spill. Teatrets faste stoler er byttet ut med gammelmodige, sommergrønne spisestuestoler i ringer rundt scenen, og bidrar sammen med den øvrige scenografien til at rommet blir varmt, lett og innbydende.
Skuespillerne menger seg småbelevent med publikum når de med tiltakende styrke nynner en melankolsk russisk folkemelodi som letter stemningen ytterligere. Men skinnet bedrar, for under overflaten ulmer det av personkonflikter, generasjonsfrykt, sjalusi, tapt kjærlighet og brutte forhåpninger på kunstens alter. Den aldrende Peter Sorin (Nils Johnson) forteller at som ung drømte han om to ting. Om å gifte seg og om å bli forfatter. Symptomatisk nok for skikkelsene i stykket ble han ingen av delene.
Les også: 12 gode råd, ett godt show fra Atle Antonsen og Bård Tufte Johansen
Som den døde måken bærer bud om frihet men også ødeleggelse, står Sorins livssukk igjen som et mantra over et menneskelig ødeland. Nevøen Konstantin (John Emil Jørgensrud) deler den samme drømmen. Nabojenta Nina (Hanne Skille Reitan) skal framføre kjæresten Konstantins nyskrevne teaterstykke med denne stolte russiske storfamilien som publikum. Det går akkurat så lukt til helvete som man kunne forutse. Minst to generasjoner og enda flere erkjennelser er på kollisjonskurs når moren med pludrende ondskap tukter sønnens talent verbalt. Samtidig knyttes nye bånd av kjærlighet og avhengighet på tvers av de allerede eksisterende. Det må ende ulykkelig.
Konstantin vil både imponere og opponere, et minefelt i seg selv når moren er den feterte skuespillerstjernen Irina Arkadina (Laila Goody) som tilbringer sommeren på familiegården sammen med kjæresten Trigorin (Trond Espen Seim). Han er berømt forfatter, og sannsynligvis langt større som det enn som menneske, til tross for at han aldri er i nærheten av å skrive en klassiker. Ødelegge kan han imidlertid, om han ikke har noe annet å ta seg til, og dansen mellom han og Nina, som drømmer om å bli skuespiller, blir sammen med den mentalt krakelerte Konstantins forhold til moren «Måken»s sentrale omdreiningspunkt.
Teksten er et festmåltid av litterære dialoger, dulgte kjærlighetsintriger og familiært grums, og Mari V. Kjeldstadlis bearbeidelse er innstrammende samtidig som den åpner for nyanseringer og små moderne justeringer, som et herlig spark til dagens norske teatertrender hvor man enten dramatiserer samtidsromaner eller setter opp «150 år gamle klassikere som skal si noe om livet vi lever i dag». Og «Måken» er tidløs, og skuespillernes frie bruk av egne dialekter understreker både personligheter og avstand, og er med på å gi tolkningen en egen fargepalett.
Med det som utgangspunkt spiller dette samstemt dyktige ensemblet seg så gode i fellesskapet at det formelig gnistrer. Hanne Skille Reitan gjør en kraftprestasjon i spennet mellom det naive og det knuste, og møtene mellom Seim (hans monolog om skrivetrang er mesterlig) og en rivende god Goody gir seg utslag i et par scener som får taket til å lette. Kim Haugen, Ingjerd Egeberg og Terje Strømdahl spiller klokkerent på humornyansene, og Olav Waastad er et underspillets geni når han leverer replikker både fra og på sidelinjen.
Helene Naustdal Bergsholm (som noen husker fra hovedrollen i filmen «Få meg på, for faen») ble uteksaminert av Teaterhøgskolen i vår. Hun formelig lyser i første rolle på Nationaltheatrets scene som den svartkledde, vodkasippende Marsha med snus under leppa og fortvilelsens giftighet pakket inn i kontant Førde-dialekt.
«Måken» er en ny triumf fra Hanne Tømtas regihånd, hvor lettheten utgjør forskjellen og skuespillerme får muligheten til å skinne på egne premisser i Tsjekhovs nådeløse, men ømme favntak.