Maria Sødahl: – «Håp» handler om livet, ikke døden

– Utgangspunktet var at jeg ikke ønsket å lage en sentimental eller navlebeskuende film, en amerikansk «cancer movie». Jeg syntes det var interessant å se seg tilbake og se hva som faktisk skjedde med meg når jeg visste at jeg skulle dø. For det var virkelig ingen håp. At jeg sitter her i dag er helt utenfor statistikken, sier Maria Sødahl til Dagsavisen.

God kritikk

Hun er filmskaperen bak «Håp», som har premiere fredag. Filmkritikernes dom er klar: Sødahl har laget en svært god film. «Håp» får terningkast 6 i Dagsavisen, 5 i Aftenposten, VG og NRK.

– Det er kjempehyggelig. Samtidig har vi vært mye rundt på forhåndsvisninger med fantastisk respons fra publikum, kanskje det viktigste i denne fasen for meg. Men det skader ikke med fine kritikker. Det hjelper med å få folk inn på kinoene, sier Sødahl.

Livet, ikke døden

Filmens hovedperson er koreografen Anja, som på selveste lille julaften får vite at hun har en kreftsvulst i hjernen. Hovedrollen som Anja spilles i filmen av Andrea Bræin Hovig, ektemannen Tomas av Stellan Skarsgård.

«Håp» viser det som skjer i jule- og nyttårshelga der nyheten om Anjas alvorlige diagnose er fersk og rå. Alt er basert på Maria Sødahls egne erfaringer.

Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård. Foto: SF

– «Håp» handler om det som skjer med livet. Ikke døden. Det er livet som blir så present. De relasjonene som er rundt deg akkurat der og da. Man mister filteret der man beskytter seg mot sannheten og skjønnmaler ting. Alt blir så rått og nakent. Da ser man grumset. Alt som ikke er perfekt. Samtidig som man også ser alt som er vakkert og rent. Det man omgir seg med blir ekstremt intenst, sier Maria Sødahl.

Les også:Norske «Håp» tatt ut til Toronto

Filmkritikerne trekker også fram akkurat det: At «Håp» ikke er en kreftfilm først og fremst. Snarere en film om kjærlighet, og om familie.

– I den pressede situasjonen oppstår det så mange situasjoner som er allmenne, som ikke handler om kreft, men om livet. Om vår moderne tid. Om mine, dine og våre barn. Om hva man tenker er kjærlighet. Er det å være avhengig av noen en svakhet? Det er en historie som handler om to mennesker som idet dommen kommer står et stykke ifra hverandre. Men i løpet av den drøye juleuka oppstår et håp om å oppleve noe de ikke har, sier Sødahl.

Mine, dine, våre barn

Anja og Tomas i filmen har tre barn sammen. Tomas har dessuten tre barn fra tidligere ekteskap. Når Anja blir syk, innrømmer hun at hun er nærere barna hun selv har født, enn barna Tomas har med ekskona.

– Det er kompliserte familiestrukturer vi har for tiden, med mine og dine og våre. I den vanlige tilværelsen, uten krise, klarer vi å håndtere det ganske bra. Å behandle alle likt. Men når dette skjer, skjer det noe med biologien, der den politiske korrektheten du etterstreber ikke gjelder. Ting blir nakent og direkte.

Komplekst forhold

– Det er også noe jeg har tilstrebet i fortellingen, å være usensurert. Ikke være redd for det som er skamfullt. Fordi det er komplisert slik vi lever. Forholdet til ikke-biologiske barn er ikke kjærlighetsløst, det er en annen form for kjærlighet. Jeg tror mange kjenner seg igjen i den kompleksiteten, sier Maria Sødahl.

Les også: Tre store for Andrea Bræin Hovig

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist