Anmeldelse av «Håp»: Sødahl finner lys i mørket

6

Drama

«Håp»

Regi: Maria Sødahl

Norge, 2019

Temaet kunne knapt vært tyngre, men det er ikke tittelen «Håp» alene som gjør at strimer av lys løfter denne filmen fra sin helt spesielle opprinnelse og opp i erkjennelser som vil føles vesentlig for alle, uansett ståsted.

Mange kjenner etter hvert regissør og manusforfatter Maria Sødahls egen historie. Som filmskaper gjorde hun seg bemerket med flere kortfilmer før hun endelig spillefilmdebuterte med «Limbo» i 2010. Den førte til at Sødahl ble spådd en lysende framtid i en norsk filmbransje hvor ektemannen Hans Petter Moland lenge hadde vært og fortsatt er et kraftsentrum. «Limbo» varslet at nå var det hennes tur. Så forsvant hun inn i skyggen igjen, og årsaken var brutal.

Les også: Tre store for Andrea Bræin Hovig

Sødahl har selv har fortalt om hvordan hun etter behandling av lungekreft fikk spredning til hjernen, en såkalt hjernemetastase som hun fikk vite var uhelbredelig. Hun ble forespeilet tre måneder igjen å leve. Sju år senere har hun avstand nok til å fortelle historien «slik hun husker den». Det har resultert i «Håp», en råsterk, gripende og allmennmenneskelig film som i tid strekker seg over en jule- og nyttårshelg, men som rommer noe langt mer enn den umiddelbare tsunamien etter en dødsdom.

Elli Rhiannon Müller Osbourne og Andrea Bræin Hovig.

Film om traumatiserende sykdom og kreft spesielt er nærmest en sjanger i seg selv, med gode eksempler som «Me and Earl and the Dying Girl», «50/50» og norske «Kule kidz gråter ikke». Maria Sødahls «Håp» har et dypere perspektiv. Den er et nærgående portrett av en krise i dens mange fasetter. Filmen er svært personlig uten å bli privat, den er også blottstillende uten å bli utleverende all den tid den legger seg nært opp til virkeligheten. Løsrivelsen ligger i vissheten om at Sødahls gjennomgripende og dypt menneskelige manus benytter fiksjonen som verktøy i et studium av et skrantende forhold mellom to mennesker og dynamikken i familien rundt dem.

Selv om det i et uttalt utgangspunkt handler om Maria Sødahl og Hans Petter Moland og de seks barna, formes filmens hovedpersoner av skuespillerne Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård uten å miste det personlige i historien. Hovig har en sjelden tilstedeværelse i Sødahls direkte, men også følsomme formidling av et sjokk, et indre opprør og en kamp for ikke bare livet, men også for det som skal bli igjen av det. Og tross alt, etter å ha laget fem filmer sammen med Moland er det få som kjenner denne familien, Sødahls historie og karakteren han spiller bedre enn Stellan Skarsgård.

Han mestrer den med både fravær og intens tilstedeværelse, og har knapt vært bedre noensinne enn i enkelte scener i «Håp». Han og Andrea Bræin Hovig utgjør en sjeldent troverdig enhet. De er motvillige, knuget og filleristet, men gir også paret en naturlig rytme som bare kan bli til over år og gjennom gjensidig varme og humor. Sødahl skildrer historien, familien og forholdet med selvsikkerhet og fin nærhet, hvor den myldrende storfamilien blir et bilde på så vel indre kaos som en velfungerende enhet av samstemmighet.

Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård.

I filmen heter hovedpersonen Anja (Andrea Bræin Hovig). Anja er ikke filmskaper men koreograf. Hun kommer hjem fra sin første utenlandsforestilling til sin store familie med mannen Tomas (Stellan Skarsgård) og seks barn, tre er hennes egne og tre er Tomas’ fra hans tidligere ekteskap. Hun har vedvarende kraftig hodepine og synet er i ulage. Etter besøket hos fastlegen lille juleaften er krisen et faktum. Metastase i hjernen er ikke mulig å kurere, men ytterligere prøver vil vise om svulsten lar seg operere. For Anja og Tomas blir det å finne fakta om behandling, den beste kirurgen og i utgangspunktet noe så enkelt som en omsorgsperson som kan hjelpe dem med å fortelle det til barna, bokstavelig talt en kamp mot klokka mens Norge lukker ned for høytiden.

Hendelsesforløpet de neste dagene, juleaften, familietid, venner og besøk samtidig som hun og Tomas oppsøker spesialister, MR-skanning og sykehusprest, formidles som en øm thriller i seg selv, men den virkelige spenningen ligger på et dypere plan. Den rystende diagnosen får Anja og Tomas til å se på forholdet dem imellom med nye øyne. Det som knapt er eksisterende på et annet nivå enn at de bor sammen og med barna, må revurderes i lys av det skjebnesvangre som står foran dem. Og nå er det dem, riktignok et skjørt «dem». Anja sier det tidlig, at de aldri har vært flinke til å stå sammen i kriser. Håpet tittelen inneholder er med andre ord ikke relatert utelukkende til en dødsdoms statistiske feilmargin, men til et forholds evne til konsolideres gjennom en krise.

Sødahls måte å nærme seg historiens kjernepunkter på er gjenkjennelig fra «Limbo». Som det å stole på scenenes evne til å bære sin egen intensitet og utstråling. Eller at den naturlige flyten i det være seg fargerike og energiske scener fra et skarpt og litt selvransakende kulturelt borgerskap, eller nærgående tosomhetsscener preget av et utrent følelsesregister, er blottet for sentimentalitet. Hun forstørrer innblikket i helhetsbildet gjennom en nydelig og virkelighetsnær dialog og et spill på fortellingens randsoner som forsterker søkelyset på Anja og Tomas. Som for eksempel når Tomas beste venn Frans (Johannes Joner) holder en tale og Sødahl snur fokus mot de voksne barnas veksling av blikk.

Usikkerheten og forlegenheten andre føler i møte med en situasjon der ord blir meningsløse eller kommer ut feil, er nydelig framstilt. Sirkelen utvides gjennom fine og tydeliggjørende birolleprestasjoner fra blant andre Gjertrud Jynge som Anjas venninne og Elli Rhiannon Müller Osbourne («Utøya 22. juli», «Psychobitch») som datteren Julie. Men mest av alt hviler «Håp» i Maria Sødahls åpenbare trygge forvissning om at historien hun forteller er større enn henne selv og familien, og slik blir også selve filmen en dypt menneskelig mønstring av kreftene hver og en av oss besitter.