Tre store for Andrea Bræin Hovig

– Det tok litt tid før jeg innså hvor sjeldent og spesielt dette er. Jeg vet ikke om det har skjedd før med noen. Toronto, San Sebastian, Venezia – det er helt vilt, sier Andrea Bræin Hovig.

Tre norske filmer er tatt ut til høstens tre store internasjonale filmfestivaler.

«Barn» (regi: Dag Johan Haugerud) har verdenspremiere på festivalen Venice Days tirsdag. Det er første gang på ti år at en norsk film er tatt ut til denne festivalen.

«Disco» (regi: Jorunn Myklebust Syversen) har verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto (5.-15. september), og er også tatt ut til filmfestivalen i San Sebastian (20.-28. september).

«Håp» (regi: Maria Sødahl) har også premiere på filmfestivalen i Toronto. Toronto regnes som en av de viktigste internasjonale filmfestivalene, og er et sentralt utstillingspunkt for det amerikanske markedet. I «Håp» har Andrea Bræin Hovig hovedrollen og er plakatnavnet sammen med Stellan Skarsgård.

– Ikke bare at det er tre filmer, men akkurat disse tre filmene, med akkurat disse regissørene! Alle tre er hjerteprosjekter fra filmskaperne. At alle de tre velger meg til disse rollene er jeg stolt av, sier Andrea Bræin Hovig.

Etter en 25-årig karriere på teaterne seiler hun denne høsten opp som norsk films nye førstekvinne. Hun hadde sin første større filmrolle i «Tyven tyven» (2002), og gjorde en håndfull film- og tv-roller utover 00-tallet, før den neste store rolleprestasjonen kom med Dag Johan Haugeruds Amanda-nominerte «Som du ser meg» i 2012. Her ble hun nominert til Amanda for beste birolle. I 2016 ble hun igjen Amanda-nominert for beste birolle i dramafilmen «Alt det vakre».

Erotisk thriller

I fjor høst hadde hun den bærende rollen i den erotiske thrilleren «En affære», der hun spilte en lærer på videregående skole som innleder et forhold til en elev.

Les også: Det skal være sexy, men nakenheten er ikke poenget

Fra filmen «En affære». Foto: SF Norge

Samtidig var hun å se i en sentral rolle i TV2-serien «Kielergata», og var også med i NRK TVs «Presten», før hennes store filmhøst nå kommer.

Dag Johan Haugeruds nye drama «Barn» er en av de norske filmene det knytter seg størst forventninger til i høst, også internasjonalt. I går ble det også klart at den er blant de tre filmene på kortlista til norsk Oscar-kandidat.

«Barn» ble spilt inn i 2017, «Disco» sommeren 2018 og «Håp» i vinter. De får premiere i den rekkefølgen de ble spilt inn, også på filmfestivalene. «Disco» og «Håp» får første visning samme dag, lørdag 7. september i Toronto.

– På grunn av jobb vet jeg ikke om jeg får vært med overalt, men Toronto kommer jeg til, smiler Andrea Bræin Hovig.

– Livet løper av gårde, men dette stopper jeg opp og tenker over: Ja, dette er virkelig stort. Og jeg har jobbet hardt for dette, jeg skal være stolt over at dette skjer meg nå i høst.

– At alle disse tre er tatt ut til store internasjonale festivaler sier mye om norsk film. Norsk film er relevant, nyskapende, modig, og gjør seg gjeldende i utlandet, sier Andrea Bræin Hovig, og når hun snakker om norsk film, sier hun gjerne «vi» og «oss».

Les også: Vil du være med på en kulturopplevelse, Carl I. Hagen?

– Vi har vel slitt litt en stund, men i år føles det som en eksplosjon. Det virker som vi har ristet av oss noe gammelt. Norsk film er blitt mer åpen. Båsene er ikke så trange lenger. Flere blir invitert inn. Det er spennende, synes Hovig.

– Disse tre filmene er lagd av filmskapere med helt ulik bakgrunn som alle jobber forskjellig. Dag Johan er også skjønnlitterær forfatter, Jorunn begynte med videokunst.

Dødelig diagnose

Hovig er ansatt ved Nationaltheatret, hvor hun har permisjon ut høsten. Fram til oktober spiller hun inn en ny norsk tv-serie som hun ikke har lov til å si noe særlig om, bortsett fra at den er morsom, og lettere i tonen enn mye av det hun har gjort på skjermen i det siste. Rollene hennes i høstens tre dramafilmer er tildels hardt plagede personer, og i «Håp» har hun en dødelig kreftdiagnose (se under).

Det går an å være bare tv-/film-skuespiller i Norge, konstaterer Bræin Hovig, men hun vil likevel fortsette vekselvirkningen mellom scene og skjerm. Sist hun sto på scenen var i Nationaltheatrets «Cyrano».

Med Bjarte Hjelmeland i Nationaltheatrets «Cyrano» (2018/2019). Foto: Nationaltheatret

– Jeg har ikke lyst til å velge mellom film og teater. Jeg liker å stå på scenen. Å være i samme rom som publikum, det du gjør skjer der og da, så er det borte, du kan ikke fikse på noe etterpå: Det vil jeg ikke gi slipp på, sier Hovig.

– Nå har jeg gjort så mange filmer at jeg ikke føler meg underlegen lenger. Jeg kan i større grad påvirke resultatet. Jeg har selvsikkerhet til å stole på mine egne kunstneriske vurderinger, jeg kan si: «Kan vi ikke prøve denne scenen sånn», der jeg før ville tenkt: Jaja, de andre på settet vet best.

– I billedkunsten snakker man om arbeider. Jeg skulle ønske vi skuespillere også kunne snakke om det vi gjør som kunst. I høst har jeg gjort tre arbeider i norsk film. I diskusjonen om vi er håndverkere eller kunstnere står jeg på at vi er kunstnere. Skuespillere er medskapende.

Les også: Filmhøsten 2019 - Norske storfilmer i kø

Etter tv-serieinnspillingen er ferdig vet ikke Hovig hva hun skal gjøre fram til jul. Selv om hun er en av landets mest bejublede teater- og filmskuespillere og kan velge og vrake, vil hun ikke pakke kalenderen for full.

– Jeg liker ikke å gjøre mer enn en ting om gangen. Jeg blir ulykkelig av å være dårlig forberedt.

Med en film i Venezia og to i Toronto kan det gi muligheter for internasjonale roller for Hovig. I Toronto er det allerede noen «my people will talk to your people»-avtaler på gang.

– Det med internasjonale jobber er ikke noe jeg tenker mye på. Det har aldri vært min drøm. Jeg blir fort engstelig når jeg er utenfor Oslo.

– Men jeg har ambisiøse agenter, og jeg skal møte noen amerikanske agenter i Toronto. Jeg er mer sånn: OK. Vi får se. Jeg kjenner folk som har gjort den greia, du risikerer å sitte tre måneder i en trailer og vente på å komme inn og si «Here are your keys, sir». Da vil jeg heller jobbe med gode prosjekter i Skandinavia.

Andrea Bræin Hovig om filmene:

«Barn»

Regi: Dag Johan Haugerud. Norsk premiere 13. september. Følger to familier i etterdønningene av en ulykke på skolen der en 13-årig jente forårsaker en medelevs død. I hovedrollen er Henriette Steenstrup, moren til offeret. Andrea Bræin Hovig spiller Eva, moren til den overlevende jenta.

– Dag Johan har jeg kjent i mange år. Vi har laget fire filmer sammen. I dette filmuniverset gjelder det å finne sin plass i et stort persongalleri. Sammenlignet med de to andre filmene jeg spiller i denne høsten, handler det her litt om å holde igjen og la fortellingen være hovedpersonen.

Les også: «Det er meg du vil ha» - Overgrep eller gjensidig kjærlighet? 

– Det handler om hvordan vi voksne takler denne tragedien. Eva er pragmatisk, hun går ikke i kjelleren, hun tenker framover. Som mor hadde nok jeg reagert helt annerledes, jeg ville blitt helt knust, og slitt med å tenke konstruktivt. Eva er mer sånn: Skjedd er skjedd, hvordan kan datteren vår leve videre med dette? Hun har jo kunstneriske talenter, og kunstnere har ofte grusomme livserfaringer – kan hun i framtiden bruke dette i sin kunst? Det er jo utrolig drøyt å tenke på den måten, men det er også en livskraft i det.

«Disco»

Regi: Jorunn Myklebust Syversen. Norsk premiere 4. oktober. I hovedrollen er Josefine Frida Pettersen, i sin første rolle etter «Skam». Hovedpersonen er en 19-årig jente som satser på freestyledans på høyt nivå. Hun er stedatter til en pastor i en frikirkemenighet og opplever konflikter mellom tro, familie og dansedrømmen. I filmens klimaks kommer hun til en kristen sommerleir der Andrea Bræin Hovig spiller ungdomslederen Birgitta, som bruker harde midler for å vinne ungdom for Jesus.

– Min karakter i filmen jobber med barn og unge i en frikirkelig menighet. Her gjorde jeg mye research, dette er miljøer jeg har lite erfaring med. Jeg gikk i frikirkegudstjenester, snakket med folk, så predikantvideoer på YouTube.

– Disse miljøene er så store, mye større enn jeg ante, og vi vi vet så lite om dem. Det sier litt om hvor lukket disse miljøene er. Selv om jeg er troende visste jeg ikke at disse menighetene finnes.

– Barbara gjør fæle ting, men hun er et menneske hun også, en fundamentalist som mangler grenser. For at hun ikke skal fremstå sprø, måtte jeg som skuespiller jobbe for å forsvare henne og det hun står for. Men jeg syns hun er veldig skummel. Barbara er så overbevist i sin tro at hun utøver vold mot andre, både psykisk og fysisk. All sånn skråsikkerhet er farlig.

– Jeg leste boka til Anders Torp, «Jesussoldaten», og sommerleiren jeg leder er konkret inspirert av Anders Torps erfaringer. Barn ble holdt under vann og fikk stappet munnen full av sand. Det kaller jeg vold. Anders forteller om dette i boka.

«Håp»

Regi: Maria Sødahl. «Basert på en sann historie», heter det om denne dels selvbiografiske filmen. Dette er regissør Maria Sødahls første film på ni år, etter at hun selv var døden nær av kreft, og gjennomgikk langvarig behandling. Andrea Bræin Hovig spiller hovedrollen som Anja, koreografen med stor familie som får beskjed lille julaften om at hun har fått kreft. Stellan Skarsgård spiller Hovigs ektemann i filmen. Norsk premiere 22. november.

– Det er den tøffeste, vondeste filmen jeg har vært med på noen gang. Alle scenene er så på liv og død, helt konkret. De månedene med innspilling var ekstremsport. Det var i overkant.

Les også: Flest kvinner på regi

– Men vi hadde det så gøy, Stellan og jeg! Vi kjente hverandre ikke fra før, men vi fikk fantastisk god kjemi med en gang. Vi har noe av samme innstillingen til jobben. Vi trenger begge å tøyse og tulle etter en alvorlig tagning. Der er skuespillere veldig forskjellige. Jeg må opp og trekke luft mellom tagningene.

– I forarbeidet pratet jeg mye med Maria om hele hennes historie, også ting hun har utelatt i filmen. Jeg ville vite mest mulig.

– Siden dette er en fortelling om ting regissøren selv hadde opplevd, skapte det noen spørsmål: Det kan bli vanskelig å diskutere kunsteriske valg, om mine forslag hver gang kunne bli trumfet av regissøren: «Det var ikke sånn det var i virkeligheten». Men vi støtte ikke på det problemet en eneste gang. Maria klarte å frigjøre seg, så jeg følte aldri at jeg spilte Maria. Det gjør jeg jo heller ikke. Jeg spiller ut noen av hennes erfaringer og opplevelser.

Regissørene om Andrea:

Dag Johan Haugerud («Barn»)

– Andrea er en skuespiller som angriper karakterarbeid med stor grad av menneskelig innsikt og varme. Hun er lyttende og ujålete og kommer alltid med gode innspill til manus. Noe jeg setter stor pris på.
– Men først og fremst føles det som vi har god kjemi, og det er for meg alltid det viktigste når man skal jobbe sammen.

Jorunn Myklebust Syversen («Disco»)

– Jeg tenkte på Andrea da jeg skrev manus til «Disco», fordi jeg syntes hun hadde en rå og ekte varhet over seg som ville kle rollen.
– Hun er en imponerende dyktig skuespiller med stor lidenskap for faget sitt. Birgitta i filmen er en kompleks og mangefasettert rolle som Andrea utfører med presisjon, autentisitet og nerve.

Maria Sødahl («Håp»)
– I rollen til å spille Anja lette jeg etter en modig skuespiller med et stort register – en som kunne være både rørende, morsom, sårbar, urimelig og som hadde brodd. Kort sagt en kompleks karakter med dybde. I tillegg skulle hun være en fysisk skuespiller, med troverdighet i rollen som koreograf. Og takk og pris, her kom Andrea inn i bildet!
– Det har uten tvil vært en krevende rolle for henne og jeg er utrolig takknemlig over hvor mye hun har budt på seg selv. Jeg er også stolt over hva vi har fått til sammen i «Håp».