Kultur

En sjelden hyllest til NAV- og NAVs brukere

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det dukker stadig opp artikler og kommentarer om menneskers situasjon i dagens jobbmarked. Om økenende antall arbeidsledige og nyutdannede studenter som sliter med å skaffe seg den første jobben. Jeg leser om personer som har mistet jobbene sine grunnet nedbemmanninger. Og om flere som må registrere seg hos NAV for bistand i en utfordrende arbeidsløs situasjon. Jeg er også en av de.

En uke før jul stod jeg selv i køutende lukkede dørene til mitt lokale NAV-kontor. Jeg var ikke alene – heldigvis for meg som trengte å ikke føle meg alene i verden der og da, og dessverre for alle rundt meg som stod i samme eller lignende situasjon og ventet på å få sin sak behandlet.

Jeg hadde ingen kjennskap til NAV før jeg stod der i kø den kalde desembermorgenen. Det vil si, selvfølgelig hadde jeg hørt om NAV og ikke minst «naverne»; de late, de som utnytter staten, de som ikke gidder, de som bare tar og ikke gir. Mitt inntrykk av brukere av NAV var også preget av slike tanker. Og mitt inntrykk av NAV som institusjon var preget av medias fremstilling av NAV som et lite brukvennlig og tungt byråkratisk organ. Jeg hadde ikke en eneste positiv følelse i kroppen der jeg stod og ventet, og følte meg bitte liten. Det var tungt å stå der og føle på at dette var «the ultimate low».

Fem års utdannelse, gode karakterer, frivillig arbeid, flytende i et fremmedspråk og internasjonalt arbeid stod bak meg – jeg trodde jeg mer eller mindre hadde fulgt oppskriften fra arbeidsgivere, slik jeg hadde lest i flere artikler gjennom hele studietiden, om hvordan en kan gjøre seg attraktiv på arbeidsmarkedet. Det er litt av en merittliste man skal ha bak seg for å skille seg ut for en arbeidsgiver slik samfunnet er blitt i dag. Mine foreldre, og ikke minst min bestemor tror at min bakgrunn er helt unik fordi jeg har evnet å gjøreså mye i løpet av min studietid. Det ville nok vært det på deres tid, men ikke nå lenger. Min bakgrunn skiller seg ikke betydelig ut i en bunke av svært karrierebevisste og ambisiøse unge arbeidssøkere som har tatt enda flere riktige valg på veienenn hva jeg har gjort.

Uansett, dette var det det skulle komme til. At jeg måtte krype til korset og trygle om penger hos NAV, for det var slik jeg følte det. Og at alle rundt meg så på meg, himlet med øynene og tenkte at jeg var lat. Det var derfor jeg den mandagsmorgenen hadde kledd meg som om jeg skulle på jobbintervju. Rett fra nattevakt hadde jeg tatt på meg den nystrøkne skjorta mi og pusset støvlettene mine, sminket meg fint og bar med meg dokumentmappen min medalledokumentene jeg trodde jeg kom til å trenge. Jeg tenkte at jeg ikke skulle tillate de som jobber innenfor de dørene å dømme meg som lat, men se meg som nyutdannet og ambisiøs men med veldig dårig timing. Jeg ante ikke hva jeg skulle møte innenfor de dørene. Men jeg var forberedt på en kundebehandling som til og med de kjipeste dørvaktene et utested ville utklassert. For det var det jeg hadde hørt og lest om, og som mine forestillinger av NAV bar så tydelig preg av.

Men jeg kom inn og ble møtt med en hjelpsomhet jeg aldri hadde forestilt meg. Jeg ble hørt, papirene mine ble lest, og saken min ble satt til behandling. I tillegg til en kraftig bonus av motiverende ord og klapp på skulderen. Og jeg følte meg så innmari lettet. Og så takknemlig for at jeg bor i et land med et velferdssystem som fungerer og er tilgjengelig for meg.

Derfor mener jeg det er på sin plass å snakke opp NAV. Min opplevelse av NAV og tankene rundt NAV og navere er mine egne subjektive opplevelser og tanker. Men nå har jeg lest og hørt så mye negativt om NAV at jeg ønsker å dele min erfaring.

Etter denne opplevelsen har jeg bestemt meg for å på min måte bidra til å snu det negative stempelet NAV og NAVs brukere preges av. Og jeg tenker, dersom jeg syns det var vanskelig å stille meg utenfor NAV sine kontorer den mandags morgenen, og føle meg så mislykket og nede, og som om hele samfunnet dømte meg sønder og ned - hva da med alle de som har et så utrolig dårligere utgangspunkt enn meg til å frigjøre seg fra å være bruker av dette systemet? Å nave er ikke synonymt med latskap, å ikke gidde, å bare ta og ikke gi noe tilbake. Å nave er nok for mange synonymt med et hverdagsslit jeg ikke engang kan sette meg inn i. Jeg vil ikke tro noe annet enn at de aller fleste jobber beinhardt i hver sine individuelle situasjoner for å kunne leve sine liv verdige og overleve de situasjonene de befinner seg i. Og ikke alle er like priveligert til å kunne det uten litt bistand.

Og når det gjelder de få som kanskje ikke gidder. Vi kan ikke la de prege hvordan du og jeg føler oss, eller hvordan vi ser på andre, når vi eller noen vi vet om havneren vanskeligsituasjonog trengerlitt hjelp fra NAV. Det vil alltid finnes noen som utnytter seg av slike goder, akkurat som det finnes noen som utnytter og misbruker forsikringsselskaper, regler og lover, og til og med menneskers godhet. Det faller inn under den generelle samfunnsdiskursjen i dag om at et fåtall enkeltindividers handlinger ikke skal få definisjonsmakt over andre mennesker.

Jeg personlig syns ikke det er et problematisk å sende meldekortet i riktig tid – det skulle da bare mangle. Jeg forstår at jeg ikke kan bli med venner ut å spise når som helst – det gir seg selv når jeg ikke har jobb. Men jeg bor i et land som tilbyr et velferdssystem som kan hjelpe meg å overleve og som kan gi meg tiltakene jeg trenger for å få meg i riktig retning. Det er det verdt å sette stor pris på.

Powered by Labrador CMS