Kultur

Josef, drømmetyderen

Josef kan fungere som en viktig brobygger mellom stridbare religionssamfunn.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De tre abrahamiske religionene kommer ofte i strid med hverandre. Ulikhetene kommer gjerne mer i fokus enn de ganske iøynefallende fellestrekk. Hvor mange er egentlig klar over at de mest framstående profetene i Koranen er Abraham, Moses, Jesus og Muhammed eller at Koranen har en egen versjon av historien om Josef og brødrene? Både jøder, kristne og muslimer regner seg som åndelige etterkommere av Abraham. Det er kanskje mindre kjent at de også har en spesiell felles arv fra Abrahams oldebarn, Josef. Hans eventyrlige og symboltunge historie har en sentral plass i hver av de tre religionene.

En kan undre seg over de litterære kvaliteter som vi finner i den hebraiske bibelen, Tanakh. Historier som David og Goliat, Edens Hage og Noas Ark er blitt en del av vår felles kulturarv som har slått rot langt ut over de religiøse samfunn. Dette gjelder også historien om Josef og brødrene som opprinnelig ble nedskrevet for om lag 2.500 år siden. Med sine 14 kapitler er den blant Bibelens lengste beretninger. Koranen gir i sitt kap. 12, «Yusuf», en nyfortelling av historien gjennom 111 vers. Fortellerstilen er her enda knappere enn i den hebraiske versjonen, men innholdet er i all hovedsak det samme.

Den opprinnelige beretningen om Josef spenner over en rekke ulike temaer. Konflikten mellom brødrene står som et hovedtema i historien. Fra å ha en begunstiget tilværelse som farens yndling, blir Josef nesten slått i hjel av sine eldre brødre. De besinner seg og selger ham til en omreisende karavane som bringer ham til Egypt. Der blir han kjøpt som husslave av faraos hoffmann, Potifar. Det fortelles så hvordan Josef gjennom sin rettskaffenhet, sin evne til drømmetydning og sine administrative evner til slutt oppnår å få fyrstelig rang nest etter farao. En egen sekvens handler om Potifars hustru og hennes forsøk på å forføre Josef. Josefs moralske styrke blir her satt på prøve, men han overvinner fristelsen. På grunn av hungersnød kommer brødrene til Egypt for å kjøpe korn. De møter Josef, men kjenner ham ikke igjen. De bøyer seg til jorden for ham. Nå er det han som har all makt og som kan gjøre dem til slaver. Han setter dem på en rekke prøvelser der de til slutt viser anger for det de har gjort. Så gir Josef seg til kjenne. Brødrene får tilgivelse og hele Jakobs slekt samles i Egypt.

Både Josef og Jakob framstilles i 1. Mosebok med menneskelige egenskaper på godt og ondt. Josef sladrer på brødrene og framstår i åpningssekvensen som en ganske selvopptatt person. Vi finner ofte lignende svakheter hos helteskikkelsene i den hebraiske bibel. Selv Vårherre viser svakheter og må tales til rette av Moses. Disse framstillingene har trolig bidratt til å gjøre historiene levende og folkekjære. For Koranen er dette en nokså fremmed måte å framstille religionens budskap på. Både Josef og hans far framstilles her på en eksemplarisk måte.

Den kristne bibel inkorporerer den hebraiske grunnteksten, men tolker historien om Josef ut fra sine egne forutsetninger. Kristendommens Josef blir oppfattet som en forløper og bebuder for Kristus som skal komme. Han kastes i brønnen, men får deretter en betrodd stilling i Potifars hus. Han settes i fengsel, men blir etter dette den mektigste mann i riket nest etter farao. Han fornedres og opphøyes. Han er ikke død (slik faren tror), men han lever. I forhold til kjødelig fristelse viser han moralsk styrke. Og han tilgir sine fiender og stoler på Guds rettledning. I de kristne evangelier er tilgivelse et viktig tema. Det preger Fadervår og gjentas ofte som i formaningen om å ikke tilgi sju ganger, men sytti ganger sju.

I Koranen fortelles det normalt ikke historier. Beretningen om Josef er et enkeltstående unntak. Sammen med lengden på beretningen understreker dette den spesielle betydning fortellingen har fått i islam. I innledningen benevnes den som «den vakreste av alle historier» og i vers 6 som «et jærtegn for dem som stiller spørsmål». Josef er i denne ordknappe framstillingen den eneste som nevnes med navn. Bare én av Josefs drømmer blir nevnt og deler av teksten har en sterkt forkortet form. Samtidig utvides sekvensen med Potifars hustru (som i orientalsk tradisjon har navnet Zuleika). Både han og hun har lyst, men etter å ha fått et tegn fra Herren greier Josef å rive seg løs. Etter dette arrangerer hun et dameselskap hvor hennes venninner med egne øyne kan få se denne tjeneren som ligner «en herlig engel». Hun tilstår senere sin brøde og ber om at Herren skal forbarme seg over henne. Som i Genesis får brødrene tilgivelse etter at de har angret sine feilgrep. Josef understreker at Gud vil tilgi dem. «Han er den største i barmhjertighet».

Fortellingen om Josef og brødrene står som den eneste felles grunntekst i de tre monoteistiske religionene. Slik kan den også fungere som et mulig møtested for jøder, kristne og muslimer. Både i den hebraiske og den arabiske teksten er Guds nærvær tydelig understreket og historien om Josefs liv og prøvelser framstår som et religiøst lærestykke. Dette er særlig tydelig i Koranen hvor fortellingen blir løpende kommentert og forklart. Den tilhører «beretningene om det skjulte» og har «visselig noe å lære for dem som har hjertets forstand». De to versjonene har ulike særegenheter som belyser teksten på forskjellig vis. En kunne her tenke seg en abrahamisk lesning og fordypning hvor alle de tre religionene sammen får komme til uttrykk.

Josef var ingen kriger. Her skiller han seg klart ut fra andre helteskikkelser i Den hebraiske bibel. Hans storhet består ikke først og fremst i hans evner som drømmetyder eller hans posisjon som den høyeste fyrste etter farao. Det er hans evne til å tilgi og forsones med sine brødre som har gitt ham den prominente plassen han har fått både i Genesis og Koranen. Et viktig budskap for stridbare søsken i den abrahamiske familie.

Powered by Labrador CMS