Kultur

Midlertidig anstrengelse?

Arbeidsministeren anstrenger seg for å få funksjonshemmede ut i arbeid. Men med ideologiske briller ser hun bort fra et av de mest effektive virkemidlene: Midlertidige kontrakter.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skal ha ros for å sette inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet på dagsorden. Det er i dag over 70.000 funksjonshemmede som sier de ønsker å komme ut i jobb. At så mange personer med ønske om å bidra til fellesskapet av ulike årsaker ikke kommer til på jobbmarkedet, er en tragedie – både for den enkelte og for samfunnet.

I dag mottar Bjurstrøm rapporten fra utvalget som har jobbet med løsninger for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Og de funksjonshemmedes egne organisasjoner er langt på vei enige med næringslivet om et viktig råd: Gjør det lettere for arbeidsgivere å ansette funksjonshemmede!

Arbeidserfaring gir mer arbeidserfaring. En av de viktigste forutsetningene for å få jobb er nemlig å kunne vise til at man har erfaring fra tidligere jobber. Mange funksjonshemmede mangler relevant arbeidserfaring. En jobbsøknad er ikke mye verdt uten en CV, og i et slikt perspektiv er en midlertidig jobb mye bedre enn ingen jobb.

Regjeringen og LO har imidlertid vært samstemt i sin motstand mot bruk av midlertidighet i arbeidslivet. Bekjempelse av diskriminering er viktig. Men skal vi virkelig senke terskelen inn i arbeidslivet, må vi også senke bedriftenes opplevelse av risikoen ved å ansette personer med usikker arbeidsevne. Midlertidighet har vist seg som et effektivt virkemiddel for å få grupper med lav sysselsetting inn i arbeidslivet.

Dette støttes av en undersøkelse fra 2010 av Institutt for samfunnsforskning, som viser at folk med ikke-vestlig bakgrunn kommer lettere inn i arbeidslivet med midlertidige ansettelser. HSH etterlyser en erkjennelse av disse positive sidene ved bruk av midlertidige kontrakter fra arbeidsministerens side. Særlig fordi det er offentlig sektor som i dag bruker flest midlertidige kontrakter.

Kritikken mot midlertidige ansettelser er ofte at det vil skape et «B-lag» i arbeidslivet mellom fast ansatte og midlertidig ansatte. Men for svært mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet er ikke alternativet fast jobb – det er ingen jobb i det hele tatt. I sin iver etter det perfekte arbeidsmarked der alle jobber fulltid og er fagorganisert, virker det dessverre som om LO glemmer dem som står helt utenfor.

Fagbevegelsens motstand mot midlertidige ansettelser er i praksis et stort hinder for å gi personer som i dag er på utsiden arbeidstrening og dermed øke deres sjanser for fast jobb. I en undersøkelse Respons analyse gjennomførte for HSH i vinter kommer det fram at under fem prosent av de midlertidig ansatte går ut av arbeidslivet etter at kontrakten utløper. Svært mange går over i fast arbeid.

Uten bedrifter som vil og kan ta imot personer som i dag står utenfor, kommer verken minister eller andre noen vei med sysselsettingsstrategi eller handlingsplaner. Men arbeidsgivere kan ikke gjøre jobben alene. De trenger et offentlig apparat som er flinke til å finne folks arbeidspotensial og arbeidsevne. Mye av NAVs arbeid er i dag knyttet til hva enkelte ikke kan gjøre. Fokus må skiftes til hva den enkelte faktisk kan gjøre. Myndighetene må derfor kreve at NAV i en helt annen grad enn tilfellet er i dag, synliggjør hva folk kan bidra med og klarer å kommunisere det til arbeidsgivere som har et behov for å få en jobb gjort.

Når det apparatet som er laget for å veilede folk inn i arbeidslivet i seg selv blir en propp mot økt sysselsetting, er det noe som ikke stemmer. Både næringslivet, politikerne og den enkelte må ta sin del av ansvaret for å få flere personer med nedsatt funksjonsevne i jobb. Vi kan ikke vedta økt etterspørsel og dermed økt behov for arbeidskraft. Men vi kan vedta å gjøre terskelen for ansettelser lavere. Alle skal med.

Powered by Labrador CMS