Kultur

Norges bank – en apolitisk stat i staten

Utøvelse av pengepolitikk er blitt en profesjonell oppgave, ikke en politisk oppgave slik det var i årene etter annen verdenskrig.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som i mange andre vestlige land er sentralbanken, Norges Bank, en selvregulerende og ikke politisk styrt institusjon. Norges Bank er organisatorisk fristilt - og slik sett en stat i staten kan vi si. Mandatet den er gitt er blant annet styring av rente- og valutapolitikken. Den er imidlertid blitt underlagt en begrensning, nemlig at reguleringen skal skje innenfor politisk fastsatte inflasjonsmål, slik som også er normalt i andre land.

Utøvelse av pengepolitikk er blitt en profesjonell oppgave, ikke en politisk oppgave slik det var i årene etter annen verdenskrig, i arbeiderpartistaten, fram til 1980-tallet. Endringen skjedde på grunnlag av Sentralbanklovens § 2, sammen med forklaring gjort i Ot.prp. nr. 25 (1984–85). Her finner vi blant annet at Norges Bank skal utøve sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjer som er fastlagt ved lov gitt av statsmyndigheten, og i samsvar med internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Men det var først da nye retningslinjer for pengepolitikken ble fastsatt i forskrift ved kongelig resolusjon i 2001 med hjemmel i sentralbanklovens § 2, at det ble tydelig at vi hadde å gjøre med et nytt forvaltningsregime, et regime typisk for den nye passive reguleringsstaten til forskjell fra den aktive politiske staten. I min bok ”Den nye reguleringsstaten. Idébrytninger og styringskonflikter” beskriver jeg forholdene slik.

Typisk er det at Norge Bank ble organisert som et eget rettssubjekt som eies av staten. Som eget rettssubjekt har den dermed prinsipiell uavhengighet fra de politiske myndighetene i sin utøvelse av pengepolitikken. Legalitetskontrollen utøves av Riksrevisjonen for å sikre uavhengigheten og for at det ikke skal skje innblanding urettmessig fra politisk hold. Det skjer etter instruks fastsatt av Stortinget.

De politiske myndighetene har imidlertid tatt ett forbehold i forhold til denne uavhengigheten. Norges Bank er nemlig pålagt det som kalles ”framleggelsesplikt”. Ifølge § 2 i sentralbankloven skal Norges Bank, i saker av særlig viktighet, forelegge disse for statsmyndighetene. Men det normative begrepet ”viktighet” er ikke nærmere definert og har derfor mindre betydning i praksis som bestemmelse for når forelegg skal finne sted.

Fremskrittspartiet, med sin nettopp konsekvente nyliberale forankring ønsket ikke dette framleggelseskravet inn i regelverket. Under behandlingen av forskriften foreslo partiet i angloamerikansk markedsliberal tradisjon full uavhengighet for Norges Bank. Men dette forslaget ble ikke vedtatt. Men slik forholdt partiet seg, selv om Carl I. Hagen for noen uker siden på et TV-program hevdet at Fremskrittspartiet ønsket og ønsker mer politisk styring av pengepolitikken, dette for at mer penger fra oljefondet skal kunne bli brukt til partiets mange ”gode” formål innenlands.

Det politiske målet til Norges Bank ble og er å holde inflasjonen lav, nærmere bestemt med et mål om at inflasjonen ikke skal overstige 2.5 prosent, et mål som har ligget fast siden 2001. Dette medførte at finanspolitikken styrt av Regjering og Storting etter keynesianske prinsipper ble underordnet pengepolitikken i den forstand at denne politikken måtte og må tilpasses de pengepolitiske beslutninger Norges Bank fastlegger. Økt offentlig etterspørsel og nasjonale investeringer av petroleumsinntektene vil kunne true inflasjonsmålet ved at aktiviteten drives opp, og med prisstigning og inflasjon som konsekvens. Regjeringer av forskjellig politisk farge, og Stortinget, har klart forholdt seg til dette og vært forsiktig med innlandsk offentlig forbruk og investeringer. ”Statens pensjonsfond”, investerer det meste av formuen i utlandet, og med en ”handlingsregel” for innenlands forbruk som regulerende mål. Ifølge handlingsregelen skal statens årlige bruk av petroleumsinntektene tilsvare den forventede realavkastning av kapitalen i Pensjonsfondet - utland. Forventet realavkastningsrate er satt til fire prosent. Fremskrittspartiet derimot har (motsigelsesfylt) ikke akseptert begrensningen, dette for å få sine ”kostbare” budsjett til å balansere, selv om de altså ønsker en fullstendig uavhengig og apolitisk Sentralbank.

Hva er så den idémessige bakgrunnen for organisatorisk fristilling av sentralbankene i den vestlige verden, og deres omdannelse til monetære reguleringsorganer? Utviklingen og omdannelsen skjedde ved en overgang fra det keynesianske økonomiske prinsipp om stabilisering ved statlige intervensjoner, fordeling og effektiv etterspørselsregulering, og med sentralbankene som politiske instrument, til Chicago-skolens nyklassiske monetære tilbudsøkonomi, forankret blant annet i nobelprisvinneren Milton Friedmans teorier. Grunnprinsippet i denne monetære makroøkonomiske modellen er regulering av rente- og valutapolitikken, dvs. den samlede nasjonale pengemengden. Reguleringsmyndigheten legges til de nasjonale sentralbankene, som må forholde seg til følgende mekanismer: Høy rente gir lav inflasjon og en styrket valuta. Lav rente gir høyere inflasjon og en svekket valuta. Effektiv stimulering av tilbudssiden i økonomien, blant annet gjennom skattelette (høyresidens mantra), er en sentral del av det monetære økonomiske paradigmet. Sentralbankenes endrede rolle i vestlige nasjonalstater står sentralt i utviklingen av hva som i dag omtales som "den nye reguleringsstaten". I de ulike landene dreier det seg om en omorganisering som i stor grad dreier seg om direkte styring ved regulering, mens politikerne abdiserer og klamrer seg til ideer om politikk som indirekte styring. På engelsk snakkes det om "steering without rowing".

Powered by Labrador CMS