– Bring it on, som ungdommene sier

AUF-erne Isak og Aurora står ved Samfunnssalens inngangsdør på Arbeidersamfunnets plass og venter spent på en delegat som snart skal komme til landsmøtet. Det er AUF i Oslos aller siste varamedlem på lista, en Jan Christian Vestre. Han har nettopp fylt 36 år og må uansett snart gå av for AUFs aldersgrense. Men heldigvis er han fortsatt ung nok til å være næringsminister i Jonas Gahr Støres regjering, og der kommer plutselig statsråden selv fykende inn døra, kledd i en burgunderrød genser som det står «Utøya» på, tett fulgt av sin politiske rådgiver.

– Det er en overraskelse at du kommer, så vi må vente litt på klarsignal, sier Isak ivrig.

– Halla! Ja, se her, her var det både seigmenn og alt mulig, sier Vestre fornøyd og ser interessert bort på godteriposene som ligger på bordet sammen med de røde adgangskortene til møtet.

– Og så har vi et par morsomme ting vi vil si deg først. Altså, det var en fra Sagene AUF hadde en kjempebra tale her på landsmøtet i går, sier Isak.

– Så da kan du si navnet, og: «Jeg hørte at du slaya på talerstolen i går!»

– «Slaya»? sier Vestre spørrende.

– Slaya, altså, «du naila det»! Det gikk kjempebra, liksom.

– Det er sånt som ungdommen sier, det, sier rådgiveren forklarende til statsråden.

– «Schlaya»? gjentar næringsministeren litt usikkert.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Ikke si «schlaya», si «slaya», med tynn s. Det er fra det engelske ordet «slay».

– Så «slay», da har du liksom gjort noe bra? Jeg kunne kanskje begynne å si det i departementet også? «Det statsbudsjettet, det slaya vi?» foreslår Vestre, og legger til:

– I min tid i AUF sa vi «yo!».

– Det gjør vi fortsatt. Men da er det ironi, forklarer Isak.

– Hva med «yo, yo, feel the flow»? Så dere sier ikke det lenger? spør Vestre.

Nå ler AUF-ungdommene høyt, men overbærende der i gangen.

[ Livredd, men fri ]

Peptalk

Vi følger etter statsråden opp alle trappene i Samfunnssalen, tempoet er energisk og Vestre ser ut som om han gleder seg til å treffe enda flere AUF-ere, på tross av denne nylig avdekkede, språklige lille generasjonskløften.

Det er nå et drøyt tiår siden Jan Christian Vestre selv var sentral i AUF, og var en av de unge som så vidt unngikk å miste livet i massakren på Utøya. I løpet av tiåret etter 22. juli har han rukket å overta familiebedriften som produserer utemøbler, lede den til nye høyder, for så å bli spurt av statsminister Jonas Gahr Støre om å bli næringsminister. Det har han vært i nesten nøyaktig ett år.

Nå har han for en kort stund vendt tilbake til AUF-land, og har altså lært seg et helt nytt ord. Kanskje brukte han det overfor sin stab i departementet nå på fredag, etter å ha lagt fram den eierskapsmeldingen han har verket etter å offentliggjøre: «Den meldinga, den slaya hardt, dere! Yo, snakk om kraftfulle, sosialdemokratiske grep for en grønnere og mer aktiv og stat i næringspolitikken».

Foreløpig nøyer Vestre seg med å bruke nyordet i sin peptalk til en gruppe AUF-ere fra Oslo, som har stimlet sammen rundt ham utenfor landsmøtesalen. «Her er næringsministeren!» ropes det. Vestre leter med blikket etter AUF-eren fra Sagene og sier, litt prøvende:

– En fugl har hvisket meg i øret at du gjør en fantastisk jobb og at du, eh, «slaya» på talerstolen …

Resten drukner i latter. Men så fortsetter Vestre:

– Og så er det jo litt kjipt om dagen, både for oss og for våre gode kolleger i Senterpartiet, for målingene er jo litt så som så. Men nå har vi feiret ettårsjubileum som regjering. Og slæpp off, dette kommer til å gå bra! Vi ser resultatene av den politikken vi faktisk fører og hva vi har fått gjort på dette året. Dette kommer til å snu, det er jeg helt sikker på! Men da trenger vi er rødt og grønt og sterkt AUF …, sier Vestre, og snakker så lenge og vel om statsbudsjettet «som er det mest omfordelende i nyere, norsk tid», om grønt skifte og åpningen av oljeskattepakken der AUF i alle fall har fått «delvis gjennomslag».

– Så vinden, den kommer til å snu! sier Vestre.

– Det blåser litt fra Høyre nå, men det er verdt å merke seg at de mener lite og tar få politiske initiativ. Mens Erna Solberg reiser rundt på bussturne og er blid og fornøyd, jobber regjeringen døgnet rundt for å ta Norge gjennom den ene krisen etter den andre. Folk ser kanskje ikke resultatene av dette med en gang, men etter hvert vil de nok se verdien av den politikken som føres i dag. Ved neste års valg skal vi vinne denne byen en gang til… og ikke minst så skal vi vinne stortingsvalget igjen om tre år, det er jeg helt sikker på at vi kommer til å få til. Bring it on som ungdommene sier!

Etterpå tar AUF i Oslo og næringsministeren gruppe-selfie i trappa, og langt der inne i flokken kan vi høre Vestres begeistrede stemme: «Yo, yo, feel the flow!»

---

Jan Christian Vestre

Født 9. okt. 1986 i Haugesund. Oppvokst i Haugesund og i Oslo med foreldre og en søster.

I dag bosatt i Oslo. Kjæreste med Victoria.

Utdannet jurist fra Universitetet i Oslo.

Tidligere styreleder for gjenreisningen av Utøya etter terrorangrepene i Norge (2013–2017). Politisk rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe (2010–2012), politisk rådgiver for nærings- og handelsminister Trond Giske i Jens Stoltenbergs andre regjering (2013), politisk rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe (2010–2012).

Bakgrunn fra KrFU og Elevorganisasjonen. Sentralstyremedlem i AUF 2010–2012).

Administrerende direktør i familiebedriften Vestre AS fra 2012–2021. Ble i 2019 utnevnt til Norges beste vekstskaper i den internasjonale konkurransen «EY Entrepreneur Of The Year», og i 2020 ble han kåret til årets bærekraftsleder av E24.

Utnevnt til næringsminister i Jonas Gahr Støres regjering 14. oktober 2021.

Fredag la han fram en stortingsmelding om statlig eierskap.

---

[ – Jeg mener at man ikke kan frita det russiske folk for skyld ]

Mo i knærne

Etter nyttår går Jan Christian Vestre inn i 37. år, og regnes altså som voksen i AUF-sammenheng. Det er noen tiår siden oppveksten på Tåsen i Oslo, som var preget av at foreldrene hans slet hardt med å komme seg økonomisk på fote igjen etter at familiebedriften Vestre AS gikk konkurs i 1988. Familien dro fra Haugesund til Oslo for å få en ny start. Halvannet år gamle Jan Christian rakk å tilegne seg både skarring og tonefall fra Haugalandet før han ble oslogutt, samt en evig kjærlighet til kysten der ute i vest.

– Når jeg lander der borte, døra i flyet går opp og havvinden kommer inn, da blir jeg helt mo i knærne, sier Vestre, og myser litt mot den skarpe høstsola her ute på terrassen på Arbeidersamfunnets plass.

AUF-erne har trukket seg tilbake for å spise lunsj, mens vi sitter her ute og drikker kaffe og ser utover det som tross alt er Jan Christian Vestres hjemby. Her hadde han sine formative år, her gikk han på skole, her begynte han å engasjere seg politisk. Først i KrFU, mens mormoren fra Askim meldte seg inn i KrF. Siden var han innom Natur og Ungdom, ble så leder for Elevorganisasjonen, før både han og mormor meldte overgang til AUF, Ap og sosialdemokratiet.

– Mormor og jeg var veldig nære, og vi meldte oss inn i KrF samtidig. Hun var fan av Kjell Magne Bondevik, mens jeg var veldig opptatt av urettferdighet og bistand. Men så skjønte jeg etter det at jeg var sosialdemokrat i hjertet. Da jeg meldte meg inn i AUF og Ap fulgte mormor med, sier Vestre, som av type faktisk kan minne om en slags mild og lett skarrende KrF-er.

Men i AUF klatret han raskt i gradene, og i 2007, det året han fylte 21, ble han trukket fram av VG som et stort, framtidig politisk talent, sammen med senere statsråder som Anette Trettebergstuen, Kjell Ingolf Ropstad, Torbjørn Røe Isaksen og Hadia Tajik.

Vestre var aldri i tvil om på at han skulle si ja da Jonas Gahr Støre ringte, på tross av at det betydde at han måtte forlate sin jobb som leder for familiebedriften. Sammen med kunnskapsminister Tonje Brenna, også hun en Utøya-overlevende, ble de to de første fra 22. juli-generasjonen som kom i regjering.

[ Forræderen ]

[ Statsråden Norge aldri fikk ]

Sam Eyde vs. kjæreste

Dragningen vestover har hele tiden vært en del av Jan Christian Vestres liv. Fortsatt reiser Vestre-familien til hytta si utenfor Haugesund så ofte de kan. Farsfamilien har dype røtter der, og familiebedriften var det farfaren Johannes som etablerte i 1947. Han startet et mekanisk verksted, visstnok under mottoet «Alt er mulig for Vårherre og en mekaniker». Selv er Jan Christian Vestre fan av Norsk Hydro-gründer Sam Eydes motto: «Der det er vilje, er der vei».

Vennene hans skal tidligere ha sagt at om han ikke snart sluttet å strø om seg med nerdete Sam Eyde-sitater, så kom han aldri til å få seg kjæreste. På tross av dette kunne kjendispressen i sommer melde at Jan Christian Vestre nå hadde vært på kjæresteferie i Syden med arkitekten Viktoria Millentrup.

– Men du siterer fortsatt Sam Eyde?

– Ja, av og til. Jeg er veldig fascinert av Sam Eyde og Kristian Birkeland, du kjenner vel historien? Om denne helt nerdete professoren og den halvveis stormannsgale industriherren Sam Eyde? Altså, den matchen mellom de to, Birkeland med ideene og Eyde som entreprenøren som reiste ut i verden og skaffet kapital og skapte industrieventyret Hydro: Det er mye lærdom i det, også for landet vårt. Vi kan gjerne gjøre mer av det, tenke enda større. Nå, som vi skal gjennom klimaomstilling og få opp investeringene i nye næringer, så kunne vi godt hatt noen flere Sam Eyder rundt om i Norge. Og så er jeg litt nostalgisk av meg, skjønner du.

– Men du greide likevel å skaffe deg kjæreste, på tross av Eyde-sitering?

– Det var jo derfor jeg måtte finne en kjæreste som ikke kunne norsk! kommer det kjapt fra Vestre.

– Hun er tysk. Hun lærer seg norsk nå, og flytter hit snart. Jeg tror det første hun lærte seg på norsk var «grønne, lønnsomme arbeidsplasser». Det sier hun ned stor innlevelse, og på flytende norsk! Vi møttes i min forrige jobb, da jeg var leder for Vestre. Selskapet skulle bygge en stor møbelfabrikk i Hedmark og hun er arkitekt for det bygget. Vi har kjent hverandre i tre år og så, ja! – så skjedde det som skjedde.

[ Meningen med Live ]

Den svarte fredagen

Mens vi snakker, dukker det stadig opp AUF-ere som vil ta selfie sammen med Vestre. De var nok bare små barnehagebarn da terroren rammet AUF på Utøya 22. juli 2011. På den tiden arbeidet Vestre som rådgiver i Aps stortingsgruppe, men han satt også i AUFs sentralstyre.

Denne regnfulle fredagen sto han i et av grupperommene bak Lillesalen i kafébygget, og lastet opp et videointervju med Ap-dronningen Gro Harlem Brundtland som hadde besøkt leiren tidligere på dagen.

– Det var så tregt internett på Utøya den gangen, så jeg husker vi satt og ventet. Så begynte skytinga på utsiden, og så var han på vei inn, sier Vestre, som verken sier «terroristen», «gjerningsmannen», «massedrapsmannen» eller «Anders Behring Breivik» – bare «han».

– Da ble det fullt kaos og panikk i det bygget og folk løp til alle kanter. Jeg hoppa ut på baksida og løp ned til Pumpehuset med en gjeng. Der var jeg en stund, men jeg hadde en sånn uro i meg, jeg visste jo ikke hvem gjerningspersonen var, om de var flere. Hvor kom de fra, kom de utenfra? Er det spesialstyrker, hvem er dette? Jeg ville være i bevegelse, forteller Vestre.

– Jeg gikk etter hvert videre, og den lille gjengen jeg var med var så vidt kommet forbi det neste neset da vi hørte massive skuddsalver bak oss. Da kom han til Pumpehuset. Sånn pågikk det en time, tror jeg. Jeg beveget meg hele tiden, men da jeg var ved Pumpehuset tenkte jeg på å svømme, sier han.

– Men da sa en god AUF-kollega at det burde jeg være forsiktig med, for det var veldig langt til landsiden derfra. Det var feil side for å svømme. Så kom disse sivile båtene med politifolk om bord og henta oss gruppevis. Så bar det til Sundvolden, sier Vestre, og mener hotellet der de overlevende og pårørende ble tatt imot.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den en gang, den frykten som vi alle kjente på. Den frykten var så intens. Hvert sekund var en evighet. Det var ingen steder å dra. Men halla! avbryter Vestre seg selv, kanskje litt lettet over å bli avbrutt av enda flere AUF-ere som har kommet å ta selfie med næringsministeren. Alle smiler strålende inn i kamera.

[ Motedesigneren Fam fatale ]

Gjenreisningen

Etter 22. juli dro Jan Christian Vestre til Haugesund. Faren, som ledet arbeidet i Vestre AS, var blitt kreftsyk.

– Jeg hadde en pappa som lå på sykehus i Haugesund, så jeg dro rett dit dagen etterpå. Så dro jeg tilbake hit til Oslo igjen, og var med på arrangementer. Jeg var veldig opptatt av å komme fort i gang igjen med jobb og aktiviteter. Jeg var redd det ellers ville bli for vanskelig, rett og slett, sier Vestre, som tidlig ble involvert i gjenreisingen av Utøya. I fire år var han styreleder for dette arbeidet.

– For meg var det veldig viktig å komme raskt i gang med gjenreisningen. Jeg var fast bestemt på at han ikke skulle få rett, for målet hans var jo å strupe rekrutteringen til en bestemt politisk bevegelse, og legge øya som politisk kraftsentrum ned. Det kunne vi ikke la skje. Da ville terroristen vinne, mener Vestre.

– Syns du det er godt i dag å se unge AUF-ere vrimle rundt deg her, nærmest som om ingenting har skjedd?

– På en måte er alt som alt før. Det vakre med Utøya er at de greier å forene det lyse og det mørke i historien. Det har aldri kommet flere ungdommer til Utøya nå, det er jo ikke bare AUF, det er titusenvis av skoleelever som kommer over for å lære. Samtidig vil jo minnestedet alltid være der for å hedre og aldri glemme de vi mista. At AUF har klart å finne denne balansen, det er jeg utrolig imponert over. For det er jo egentlig mot alle odds. De har blitt angrepet, de har sett sine venner bli drept, de har selv blitt skadet for livet, de har med seg bilder og minner som aldri kommer til å forsvinne. At de har klart å reise seg på den måten, uten noen særlig støtte og hjelp, det syns jeg er unikt. Men det gir også håp, da.

[ Tonje Brenna trodde det var blitt krig ]

Slettet spor

Dagsavisen spør Jan Christian Vestre om han vurderte å slutte med politikk den gangen.

– Nei. Nei. Jo, kanskje i den første tida. Første kvelden på Sundvolden var vi mange, meg selv inkludert, som var helt fokusert på slette spor på sosiale medier, som ikke ville vise at man var medlem. Vi skjønte jo at det var et politisk attentat. Det å bli forsøkt drept fordi man er med i en politisk ungdomsorganisasjon som har som misjon å gjøre verden bedre – det er jo helt spinnvilt. Jeg forstår veldig godt at mange følte på det da, og vi mistet jo mange etterpå i politikken, som ikke orket mer. Det er triste er også at debattklimaet i dag har blitt verre. I rosetogene var vi enige om at vi skulle slå ring om demokratiet og snakke pent om og med hverandre. Men se hvordan det har blitt! Det har blitt hardere, mer polarisert, tøffere. Jeg syns vi ser en tendens til at det er færre som engasjerer seg i politikk, fordi man blir utsatt for så mye hets og stygge ord. Det gjør jo noen med en. Jeg tror vi skal vokte oss vel for den utviklingen, sier Vestre.

– Vil dere hjelpe oss litt med å spise opp kjeks? lyder plutselig en stemme inn her ute på terrassen. Nok en AUF-er kommer gående, denne gangen med en pakke kjeks som han holder fram til næringsministeren.

– Det er spor av nøtter i dem, så vi får ikke lov til å ha dem inne mer …

– Å, så snilt, den så veldig god ut! Tusen hjertelig! Jeg elsker safarikjeks, sier Vestre, og gomler i vei.

– Det virker som om du er veldig glad i søtsaker? spør Dagsavisen, som har et nylig besøk på Vestres kontor i Nærings- og fiskeridepartementet friskt i minne. Der kunne han begeistret vise fram ikke mindre enn to store julekalendere med sjokolade og marsipan («Jeg fikk dem av kollegene til bursdagen min, jeg ELSKER jul!»). Vestre bød i tillegg på Toblerone-biter fra en skål, og viste oss velvillig hvor det «hemmelige» sjokoladeforrådet befant seg – i et skap ute i forværelset. På tavla sto stikkordene han skrev ned første dagen som næringsminister, ting som: «Skape jobber i hele landet». «Øke investeringer på fastlandet». «Øke fastlandseksporten med 50 prosent», samt: «Kutte klimagasser og grønn vekst».

– Det er liksom hovedmålene i næringsomstillingspolitikken vår, sa Vestre.

– Og de kommer nok til å stå der i fire år. Ja, det er ambisiøse mål, men jeg er veldig gira på å få det til.

Fem favoritter:

• Musikk: All norsk pop
• Film: «The Martian» (2015) med Matt Damon i hovedrollen.
• Bok: «Bienes historie», av Maja Lunde.
• Mat: Taco
• Sted: Haugalandet

[ Ramm har en drømmedeltaker i Maskorama ]

Ut på tur

Vestre har brukt mye tid dette siste året på å reise rundt til bedrifter over hele landet for å få innspill til både eierskapsmelding og strømstøtte til bedriftene. I fjor sverget han at han skulle besøke 100 bedrifter fø jul. Det ble nærmere 200 til slutt. Rådgiveren bemerker at når næringsministeren er på innspillstur, er det Kvikk Lunsj det går i.

– Kvikk Lunsj-inntaket er ganske høyt, ja, medgir Vestre.

– Det er min yndlingssjokolade, og den er alltid med på tur. Og vi er mye på tur!

Året etter 22. juli 2011 sluttet likevel Jan Christian Vestre i politikken. Det skjedde ikke på grunn av Utøya, men fordi faren hans døde, bare 64 år gammel. Den snart 26 år gamle Jan Christian sa seg villig til å ta over ledelsen av Vestre AS, som var på vei til å bli en av Europas ledende produsenter av møbler for byer, parker og offentlige uterom.

– Jeg hadde ingen plan om å slutte med politikk den gangen, men så ble jo pappa sjuk og døde. Jeg fortalte ham at jeg ville overta da han lå veldig syk på kreftavdelingen på Ullevål, og han ble glad for det. Men han var også tydelig på at jeg selv måtte velge min vei, sier Vestre.

Året etter, i 2013, døde også mormoren hans, hun som var så fan av Kjell Magne Bondevik.

– Årene 2011, 2012 og 2013, de var ikke gode år for deg?

– Nei … Det var mørke år. Utøya var veldig mørkt. Og det å ta over familiebedriften og miste min beste venn, faren min, det var tøft. Mormor og jeg var også veldig nære, så ja, det var også tøft. Men når ting blir vondt og vanskelig, blir jeg veldig opptatt av oppgaver som skal løses. Jeg tror jeg er litt redd for å komme i kontakt med de følelsene av tristhet og avmakt, de delene av meg selv. Jeg vet ikke hvorfor. Da må jeg ha noe å fokusere på. Noe som kan produseres og skapes. Det kan jo være en positiv drivkraft, det da!

[ – Jeg er sjokkert og skuffa over hvor lite de kan ]

– Vestre velta

Men Vestre syns fortsatt det var ille at faren ikke fikk med seg de oppturene i Vestre AS som fulgte etter 2012.

– Vestre velta jo i 1987. Mine foreldre gikk konkurs og mista alt. Det hendte vi lå etter med husleia, og jeg mener jeg vet hvordan det er å miste et livsverk, så jeg er i stand til å forstå de bedriftene som er urolige der ute nå. Faren min ble sjuk når alt begynte å gå bra, sier han, og legger til:

– Det er litt tabubelagt i Norge, å gå på trynet. Jeg syns vi skal heie på de som prøver! sier Vestre, som fortsatt eier 70 prosent av Vestre AS. Denne familieformuen gjør ham til mangemillionær og den andre rikeste i regjeringen etter statsminister Jonas Gahr Støre. Men så langt virker det ikke som om politiske motstandere har brukt formuen mot Vestre, slik det tidligere ble ofte ble gjort mot Støre. For hvordan kan vel mangemillionærer som Vestre og Støre forstå hvordan «vanlige folk» har det?

– For det første er det jo helt latterlig kritikk av Jonas. Denne kritikken er vel i stor grad fuelet av våre politiske motstandere og høyresida. Det er vel ingen som har hjertet sitt mer plantet i sosialdemokratiet enn det han har. Det statsbudsjettet Jonas nå har lagt fram er jo det mest omfordelende statsbudsjett i nyere norsk tid, mener Vestre.

– Hittil har det ikke blitt så mye snakk om meg og penger, men da jeg nettopp var blitt utnevnt, var det en del som ikke var vant til at en næringsminister kom fra næringslivet. Men jeg var ute av Vestre AS den dagen jeg sto på Slottsplassen. Samtidig var det jo urimelig å forvente at jeg skulle selge familiebedriften vår fordi jeg skal være statsråd noen år. Det er riktig at det er en familieformue, men den ligger jo i maskiner og fabrikk og utstyr og slikt.

– Så du har ikke gullkort til alle millionene når du skal ut og shoppe?

– Nei, på den bankkontoen min har jeg altfor høyt banklån. Men på ligningen min ser det sikkert ut som om jeg har masse penger! smiler Vestre, som nå skal fyke videre etter sin dag i AUF-land.

– Kan du huske det nye, ungdommelige ordet du har lært i dag da?

– Eh … Jada, det var, det var … var det slack? Nei, ikke slack! Slam? Slay! Slay var det!

[ Kan vi bli syke av uroen verden? Nja mener Peder Kjøs ]