På en eller annen måte har Dagsavisen havnet midt i en slags roadtrip på Romerike sammen med kunnskapsminister Tonje Brenna (34).
– Der bor mamma! peker Brenna gjennom bilvinduet, mens vi suser gjennom Jessheim en tidlig, hustrig høstformiddag med regn og løvfall. Vi har nettopp forlatt huset som Brenna deler med samboeren, to små sønner, samt den litt i overkant glade hunden Jussi, og har dessuten med oss Brennas politiske rådgiver Ingrid. Egentlig skulle vi bare plukke opp en rådgiver til borti gata her, og dessuten rekke en konferanse på et hotell på Gardermoen der statsråden skal holde tale. Men plutselig er vi liksom midt inne i en slags improvisert «dette er ditt liv»-sightseeing i hennes ungdoms by på Romerike.
[ Dette vil den nye skolestatsråden ]
Bryllup til sommeren
Her på Jessheim bor både mor, bror, søster, svigerforeldre, tanter og onkler, her bor ekssamboeren, og her gikk skoleministeren selv siste året på barneskolen, på ungdomsskolen og på videregående.
– Nå glemte jeg helt å si at vi nettopp kjørte forbi den ungdomsskolen jeg gikk på! sier Brenna, som fortsatt opptrer som entusiastisk turguide.
– Og ser du den nydelige, gule folkehøyskolen til venstre der? Der skal jeg gifte meg! Men da er det mye finere vær, selvfølgelig, forsikrer Brenna.
– Og der er Nordbytjernet, der driver vi med rekreasjon og bader om sommeren, og der: Der er en arbeidsplass jeg var ekstremt glad i. Den var som et finslipt tannhjul når det kommer til samarbeid og sosial interaksjon, med et sterkt element av konkurranse, og jeg holdt rekorden for raskest pakking og levering på drive-through-en i månedsvis før jeg ble grusa. Ja, der er McDonald’s Gardermoen, sier Brenna med stolthet i stemmen, idet vi nærmer oss konferansehotellet på Gardermoen.
Der inne sitter det akkurat nå en rekke delegater fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL) og venter spent på den fortsatt ganske ferske kunnskapsministeren, som nå er deres nye politiske leder.
Brenna må avbryte sin «Jessheim Tour» og spør sine to rådgivere:
– Har jeg veldig dårlig tid?
– Tja, de venter på deg nå, sier informasjonsrådgiver Martin.
– Så kan jeg tisse først? Jeg bare spør, altså!
– Det bør du nok kanskje la vær’, sier rådgiver Martin på saklig nordnorsk.
Så forsvinner følget inn i hotellet.
Skudd og redselsskrik
Tonje Brenna pakket altså burgere i en forrykende fart på McDonald’s mens hun gikk på Jessheim videregående skole. Etter det har hun gjort noen spredte forsøk på å studere sosiologi og velferdsfag, men egentlig har hun stort sett jobbet som heltidspolitiker i alle årene etter at hun var russ i 2006. Hun har vært ungdomssekretær for LO i Akershus og Oslo, og hun var generalsekretær i AUF da hun overlevde skytemassakren på Utøya i 2011.
Den da 22 år gamle Tonje Brenna gjorde nok sterkt inntrykk på mange da hun og tre andre fra AUF fortalte sine overlevelseshistorier til TV 2 i en av de første dokumentarfilmene som ble laget etter 22. juli. Brenna tok ansvar for en gruppe yngre ungdommer og gjemte seg med dem under en fjellhylle i en skråning ned mot Tyrifjorden. Der forsøkte de å holde motet oppe mens de hørte skudd og redselsskrik. De så døde kropper falle, de luktet alt blodet, skriver Brenna i sin kritikerroste bok som kom i vår, «22. juli – og alle dagene etterpå».
Selv trodde hun det var blitt krig og at Norge var okkupert av en fremmed makt. «Jeg hvisker til de andre at vi snart er hjemme igjen. I morgen sitter vi under et varmt pledd i sofaen og ser lørdagsfilmen», skriver Brenna. «Jeg har hørt at det er ‘Notting Hill’ som går på TV, sier jeg. Dere er hjemme hos mamma og pappa og alt er varmt og fint.»
Senere ble både hun og ungdommene plukket opp av en båt, og straks Brenna ankom det improviserte pårørendesenteret på Sundvolden Hotel, gikk hun i gang med å kartlegge savnede AUF-ere, mens stadig flere fortvilte foreldrepar ankom hotellet. Etter det fulgte talløse minnestunder og begravelser, og på pressebilder ser man en ung og blond Tonje Brenna sitte side om side i minnehøytideligheter med daværende statsminister Jens Stoltenberg og daværende AUF-leder Eskil Pedersen, omgitt av folk med roser i hendene.
[ Bok om Utøya: – En god anledning til å minne om hvor dramatisk det var ]
Telefonen fra Jonas
Sommeren etter 22. juli 2011 ba Stoltenberg Brenna om å bli politisk rådgiver ved Statsministerens kontor (SMK). Senere ble hun politisk rådgiver i Justisdepartementet. I årene etterpå ble hun fylkespolitiker i Akershus, og de siste par årene har hun vært fylkesrådsleder i storfylket Viken. På tross av all denne solide politiske bagasjen skjønte hun overhodet ikke hva påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre ville da han plutselig ringte henne en litt sløv oktoberettermiddag for en måned siden.
Hun forteller dette mens vi ennå sitter ved spisebordet hjemme i huset hennes på Jessheim. Det er en stille morgen i huset, de to sønnene er levert på skole og i barnehage. Utenfor stuevinduet aner vi byggevirksomhet, og Brenna forklarer at «det er søstera mi som bygger i hagan». Vi drikker kaffe av kopper med Ap-roser på, i det som Brenna på spøk foreslår vi kan skildre som «en lun og vakker stue».
– Jeg lå der og så på «Dagsnytt 18», sier Brenna og peker på sofaen i hjørnet.
– Her er det ofte litt kaos når vi kommer hjem om ettermiddagen, vi får i barna mat og begynner med lekser. Men så er det litt rolig mellom halv seks og halv sju, da. Så der lå jeg på sofaen i en slaskete joggebukse. Så ringte plutselig Jonas. Først tenkte jeg bare at det hadde skjedd noe eller at han lurte på noe med en sak. Men så var han så blid i stemmen: «Hei, hei, venta du på at jeg skulle ringe?»
Utøya-generasjonen
Tonje Brenna nølte ikke: Hun sa straks ja til å bli statsråd i den nye Støre-regjeringen. Det samme gjorde en annen 22. juli-overlevende, næringsminister Jan Christian Vestre. Flere av statssekretærene og de politiske rådgiverne i det nye regjeringsapparatet er også 22. juli-overlevende. Støre var synlig stolt da han presenterte sin statsrådskabal:
– Vi får to statsråder som var på Utøya 22. juli og som var med på å ta AUF og Arbeiderpartiet videre. De var partibyggere. De er byggere i dette landet politisk, de har viet sitt liv til det. Og for oss så er det å se både lyden og uttrykket av en ny generasjon i denne regjeringen, en inspirasjon i den oppgaven vi går løs på, sa Støre til NTB.
– Betyr det noe spesielt for deg at Utøya-generasjonen nå er i regjering?
– Det viser i alle fall at det er mulig. At det går an å bli utsatt for et voldelig terrorangrep fordi du driver med politikk, og så fortsetter du med det likevel – og så ender du opp rundt Kongens bord. Det er jo både fint og bra og gir nok en trygghet til mange, at det lar seg gjøre, sier Brenna.
– Jeg tror Jonas alltid har vært veldig engasjert i dette. Han har vært så opptatt av at alle vi som opplevde dette, ikke skulle gi opp fordi vi var for slitne eller for redde, sier Brenna, som under et arrangement i sommer ble bokbadet av den samme Støre. I samtalen om boka hennes kom det fram at Støre, den gang utenriksminister, kom kjørende i svart regjeringsbil til Sundvolden grytidlig den forferdelige lørdagsmorgenen 23. juli og at Brenna da løp og gjemte seg. Synet av den svarte regjeringsbilen skremte vettet av henne. Dette klarte faktisk de to å le hjertelig sammen av under bokbadet.
– Ja, vi måtte le litt. I sånne sammenhenger er det på en måte jeg som overlevende som får bestemme om det er lov å tulle. 22. juli er jo bare dystert alvor fra ende til annen. Samtidig er jeg ellers et optimistisk menneske som liker å tulle litt! For mange av oss som overlevde, er det rom for å snakke om 22. juli med større repertoar enn sorg og sinne. Under bokbadet fortalte jeg om at jeg tenkte: «Svart bil, nå kommer det viktige folk. Nå er det flere terrormål på et sted, nå er det farlig.» Jeg fikk et akutt behov for å gjemme meg da Jonas kom, smiler Brenna.
Jeg fikk et akutt behov for å gjemme meg da Jonas kom.
– Jeg var også kjemperedd den mandagen da alle samlet seg i rosetog. Selv turte jeg ikke å dra ned på Rådhusplassen. Jeg så det på TV, men jeg klarte nesten ikke å se på kronprinsen og Eskil Pedersen der på scenen, jeg tenkte at de kom til å bli skutt. Jeg syntes det så så nakent ut, syntes de sto der som skyteskiver. De første månedene var jeg så redd og tenkte og gjorde mye som virker helt absurd i dag, sier Brenna.
– Men i perioder senere har jeg jo også vært redd for at noen skal gjøre meg noe. Kanskje enda mer etter at jeg selv fikk barn. Jeg har blitt sårbar, fordi jeg er så glad i dem. Da jeg fikk mitt første barn, tenkte jeg mye på de foreldrene på Sundvolden som ikke fikk tilbake ungene sine. Før jeg selv fikk barn, var foreldrekjærlighet bare noe abstrakt for meg. Jeg var jo bare 22 år, sier Brenna og legger til:
– Det rare er at jeg nylig satt på med den sjåføren som kjørte Jonas den dagen. Han fortalte at han hadde kjørt utenriksministeren til Sundvolden Hotel dagen etter 22. juli. «Det var du som kjørte da jeg var så redd», liksom. Rart hvordan verdener møtes. Men sånn er det når du er traumatisert, du gjemmer deg når det kommer en svart regjeringsbil. Det ville jeg ikke gjort i dag, da hadde jeg jo aldri kommet meg på jobb, haha!
[ Utøya-overlevende: – Jeg er glad for anerkjennelsen fra kongehuset ]
Sjef i Skole-Norge
For nå er det kunnskapsminister Tonje Brenna som kan kjøre svart regjeringsbil og må ta seg av utfordringer i Skole-Norge, sette i gang eller skrote den forrige regjeringens reformer, svare på spørsmål fra Stortinget og reise til Unesco-møter i Paris for å snakke med andre lands skoleministre. I hennes portefølje finner vi ansvaret for barnehager, barne- og ungdomsskoler, videregående skoler, folkehøyskoler og dessuten, passende nok, 22. juli-senteret i regjeringskvartalet.
– Det å få store, komplekse oppgaver kastet på meg, er fortsatt noe av det morsomste jeg vet! Men jeg må fortsatt fnise litt når jeg ser denne, sier Brenna fra forsetet i bilen og viser oss en mappe som er merket «Tonje Brenna. Kunnskapsminister». Vi spør om det stemmer, det nye statsråder gjerne forteller, at å bli statsråd er som å hoppe om bord i et ekspresstog som bare dundrer av gårde,
– Det stemmer, men samtidig får man jo et faglig sterkt embetsverk rundt seg. Så det er et faglig sterkt, trygt tog, med veldig god service om bord!
Å få store, komplekse oppgaver kastet på meg, er fortsatt noe av det morsomste jeg vet!
– Men har du vært i tvil i årene etterpå, om du skulle fortsette med politikk?
– Ja, det har jeg. Det at Jens henta meg til SMK sommeren etter 22. juli, tror jeg var avgjørende for at jeg orket dette i ti år til. Akkurat da var jeg så fylt av stor kjærlighet og forpliktelse overfor AUF, men samtidig var jeg begynt å bli så sliten selv. Etter det har jeg i ti år veksla mellom å tenke: «Nettopp fordi dette er så hardt, så må jeg fortsette» og «dette orker jeg bare ikke». Enten jeg har drevet med bompenger eller likestilling, så har jo de som har blitt ordentlig sinte på meg fordi vi har vært uenige, sagt ting som: «Du burde vært drept på Utøya.» Men det er de mest ytterliggående, sier Brenna.
– Det har handla mye om denne dobbeltheten vi overlevende som driver med politikk, har kjent på: Å være makt og offer på samme tid. Det er slitsomt, og det har tatt meg lang tid å finne tryggheten i at jeg kan være overlevende etter 22. juli og statsråd på samme tid. Men det har tatt meg ti år komme fram til dette. Før brukte jeg masse krefter på å holde de to tingene atskilt, og det blir man sliten av. Men hei, hei! sier Brenna plutselig i en blid tone. Samboeren Vetle er på vei ut døra, til jobben som lærer. Kunnskapsminister Brenna er nå den nye sjefen hans.
– Lykke til med all lobbyismen du sikkert blir utsatt for i løpet av en arbeidsdag, roper hun ertende etter ham.
– Det blir så bra! roper han tilbake.
Pratsom
Da Tonje Brenna jobba på Sundvolden 22. juli med å hente inn informasjon, kom hun ved en feil til å ringe sin gamle skolekamerat fra Jessheim videregående, Vetle. Hun skulle egentlig ha tak i en annen Vetle. De hadde bare en kort samtale i alt kaoset, men hun fikk i alle fall fortalt at hun var ok. På denne tiden var hun samboer med tidligere Ap-politiker Martin Henriksen, og noen år senere fikk de to en sønn sammen. Etter at det ble brudd, fant Brenna sammen med Vetle. For to år siden fikk også de en sønn sammen. Som nevnt bor også eksen på Jessheim, like borti gata, og samarbeidet er tett. Til sommeren blir det altså bryllup med Vetle på en folkehøyskole.
– Det er fordi vi begge var med på å sette opp russerevyen der, så det er liksom vårt sted. Vetle spurte meg en gang: «Hvorfor ble egentlig ikke vi kjærester på videregående?» Jeg sa: «Du var jo helt stille. Det går ikke an å bli kjæreste med noen som bare er helt stille!», sier Brenna og legger til:
– Det er først i voksen alder han har begynt å prate. Jeg prata antakelig altfor mye sjøl den gangen! Nå prater han mer enn meg, hevder hun.
Slik er det skoleministeren karakteriserer seg selv som skoleelev: Som ei altfor pratsom jente som boblet over av ting å si og som interesserte seg like mye for det som skjedde mellom de andre elevene, som det som skjedde på tavla.
– Jeg var veldig nysgjerrig og følte alltid behov for å ordne opp og gripe inn, forteller Brenna, som var den evige elevrådsrepresentanten i alle skoleår.
Nei til EU
De første tolv årene bodde hun på Holmlia, og det var på Rosenholm skole hun hadde sin første skoledag i 1994. Faren hennes bor der fortsatt, foreldrene ble skilt det samme året. Noen år senere flyttet hun med moren og stefaren til Jessheim.
– Det jeg husker best fra første skoledag på Holmlia, var at rektor, som het Ruth Sandal, skulle ønske oss velkommen. Men akkurat da fløy et fly over oss, så vi hørte ingenting av det hun sa! Men hun sa sikkert bevingede ting, mener Brenna, som nylig besøkte Rosenholm skole som kunnskapsminister. Det skjedde tilfeldigvis på bursdagen hennes, 21. oktober, og ungene hadde flagg og sang bursdagssangen for henne. Hun møtte også igjen en skolekamerat som nå er blitt lærer der. Hun blir rørt bare av å snakke om det nå:
– Jeg kjente ham igjen med en gang! sier Brenna, som straks tekster moren når Dagsavisen spør om hun kunne lese før hun begynte på skolen. (Hun virker liksom som den typen.) Senere får hun svar:
– Mamma sier: «Du kunne ikke lese ordentlig. Du var ikke spesielt interessert i å lese de første åra.» «Jeg husker jeg tenkte at interessen kommer vel. Var ikke så lurt å stresse før skolestart når motivasjonen ikke var der.» Men nå leser jeg hele tida! sier Brenna, som har et sterkt politisk minne fra 1994: Hun ble som sjuåring med faren sin inn i stemmelokalet under EU-avstemningen. Plutselig blir hun i tvil om hvorvidt begge foreldrene stemte nei eller om det bare var moren som gjorde det. Begge foreldrene sto ellers på venstresida, i Ap/SV-land.
– Jeg ringer og spør pappa. Han leser Dagsavisen, så det er nok viktig at han ikke blir fremstilt feil. Hvis jeg nå skaper tvil … da blir jeg sikkert arveløs … Brenna? Det er Brenna. Spørsmålet er om du og mamma stemte det samme i EU-avstemningen, slik at jeg ikke nå sprer falske nyheter i Dagsavisen? Hun snur seg mot baksetet:
– De stemte nei, begge to.
Så til faren:
– Jeg husker nemlig at det var en diskusjon om hvem av dere jeg skulle bli med og at det kanskje var fordi dere stemte forskjellig. Så det var ikke derfor dere ble skilt, altså, hahaha!
Så glir samtalen over i en diskusjon om brudekjoler som snart skal prøves. Faren mener hun like godt kan bruke den hun hadde på slottsmiddagen.
– Men den var gul, pappa? Jeg hadde ikke tenkt å gifte meg i den …?
Talen til PBL
Roadtripen ender til slutt utenfor Kunnskapsdepartementet i Oslo sentrum. Men hva skjedde med kunnskapsminister Tonje Brenna og hennes tale til delegatene fra PBL på det hotellet på Gardermoen? Fikk hun gått på do først? Ja, rapporteres det etterpå. Fikk hun holdt talen sin? Ja da. Hun ble introdusert slik foran en konferansesal stappfull av PBL-delegater:
– Ny regjering, det betyr også ny statsråd for barnehagesektoren. Det er ei stor glede å ønske deg, kunnskapsminister Tonje Brenna, hjertelig velkommen til ditt aller første møte med disse flotte folka i PBL. Vær så god, Brenna – ordet er ditt!
– Kjære alle sammen! Dette er jo første gang jeg er på et PBL-landsmøte. Men jeg møter faktisk PBL hver eneste morgen og hver eneste ettermiddag når jeg henter og leverer min yngste sønn i en strålende PBL-barnehage på Jessheim, sier Brenna, og fortsetter med talen. Like etter at talen er over må hun tilbake på talerstolen for å dele ut en pris til «årets barnehageinspirator», som for øvrig gikk til universitetslektor Jostein Paulgård Østmoen. Men først «trøster» hun PBL-delegatene, som nettopp har hørt henne holde et kvarters politisk innlegg :
– Det er jo så nedtur: Når man trodde man endelig var kvitt noen, så kommer de tilbake! sier Brenna, til spontan latter fra salen.
Fakta om Tonje Brenna
Født 21. oktober 1987, oppvokst på Holmlia i Oslo og på Jessheim med foreldre og i alt seks søsken, avhengig av hvordan du regner det i en moderne familie.
I dag bosatt på Jessheim med samboer, to barn og en hund.
Gikk videregående skole på Jessheim, men har ingen fullført høyere utdanning.
Tidligere politisk rådgiver og generalsekretær i AUF, ungdomssekretær i LO i Oslo og Akershus.
Har vært politisk rådgiver ved Statsministerens kontor (SMK), samt politisk rådgiver i Justisdepartementet.
Valgt inn for Ap i Akershus fylkesting fra 2007 til 2019.
Fylkesrådsleder i det nye storfylket Viken 2020-2021.
Ga i juni 2021 ut boka «22. juli – og alle dagene etterpå».
Ble utnevnt til kunnskapsminister i Støre-regjeringen 14. oktober i år.
Fem favoritter
- Musikk: Jeg liker norske schlägere og musikk man blir i godt humør av.
- Film: Hvis jeg skal kose meg, så ser jeg «Fire bryllup og en gravferd» en gang til. jeg har den på VHS, DVD og kjøpt på Apple TV.
- Bok: Den siste jeg leste som gjorde veldig inntrykk, er «Nickel-guttene» av Colson Whitehead, om en anstalt for gutter på 60-tallets USA.
- Mat: Mat er pes for en med diabetes, men jeg elsker fisk. En gang i Lofoten bestilte jeg torsketunger til forrett, hovedrett og dessert.
- Utøya. Det er det fineste stedet jeg drar til.