Denne uka var det premiere på «Pyromanen», det er Erik Skjoldbjærgs sjette spillefilm etter at han tok verden med storm med «Insomnia» i 1997. Filmen er basert på Gaute Heivolls roman «Før jeg brenner ned» som handler om noen dramatiske uker i 1978 da den lille bygda Finsland på Sørlandet ble herjet av en rekke branner. Brannene viste seg å være påsatt. Av brannsjefens sønn.
Vi møter Skjoldbjærg til morgenkaffe i Dagligstuen en uke før premiere. Vårsola skinner på gull og marmor og Skjoldbjærgs sølvspettete hårmanke som på dette tidspunkt er samlet i en stram hestehale.
– Hva var det med denne pyromanhistorien som gjorde at du ville lage film om den?
– To ting: Det ene var tanken om at hvis du føler at du ikke helt passer inn der du vokser opp kan det drive deg til handlinger som er umulig å forstå, også for deg selv. Det andre er omgivelsene rundt en så dramatisk hendelse, bygda og deres reaksjoner. Jeg tror ikke på bygdedyret, jeg tror de fleste norske småsamfunn har et positivt samhold seg imellom. Men ut av samfunn som er så positivt ladet kan det oppstå noe destruktivt, noe som er et mysterium for de fleste.
– Det er litt creepy?
– Vel, hvis du ikke passer inn på et sted som framstår som harmonisk, kan det få uante konsekvenser. Jeg tenker på det som et bilde av Norge, som lenge har vært et homogent og harmonisk samfunn. Sånn sett blir dette også en historie som har en betydning utover seg selv.
«Som en ulmebrann. Årets mest helstøpte, norske film», skrev Dagsavisens anmelder om filmen, og klinka til med en femmer. Det er særlig den unge skuespilleren Trond Nilsen som imponerer.
Les anmeldelsen: «Pyromanen» er som en ulmebrann av en film
– Han er ett av de største filmtalentene vi har i Norge i dag, det er jeg helt overbevist om. Han har en tilstedeværelse som gjør at du nærmest kjenner barndommen i ham. Filmen handler om tre spesifikke uker, men du kjenner at det ligger noe forut – at det er et helt liv som utspiller seg i de øyeblikkene du ser ham, sier Skjoldbjærg som har jobbet med de største og likevel ikke er fremmed for å jobbe med nesten ukjente skuespillere.
– Pyromani er vanskelig å forstå, og du velger å ikke gi noen åpenbare forklaringer i din film?
– Vi mennesker er så sammensatte. Når jeg lager film om virkelige mennesker, er det ikke min oppgave å gi entydige svar på hvorfor folk er som de er.
I løpet av innspillingen brant de opp ti hus. Med 30 millioner å «brenne opp» fant Skjoldbjærg ut at det var best å gjøre jobben på gamlemåten, så han gikk ut i lokalavisen og spurte om folk hadde hus de ville bli kvitt.
– Det fungerte i stor grad som brannøvelse, men det var ikke helt uproblematisk. Ilden er så uforutsigbar og var vanskelig å kontrollere, og vi hadde et manus å følge. Det var vel et par anledninger der det ikke fungerte og vi måtte spørre eieren: «Du har ikke et hus til du har lyst til å bli kvitt», ler Skjoldbjerg.
Skjoldbjærg innrømmer at han ikke hadde forutsett hvor vanskelig det skulle bli å koreografere og spille inn en realistisk brannscene.
– Når du har en time, og ingen sjanse til å gjøre om, må det fungere på første forsøk. Jeg hadde ikke tenkt på at et lite vinddrag var alt som skulle til for å endre brannens forløp, at da var alt vi hadde planlagt ubrukelig. Så vi måtte være fleksible. I tillegg kunne verken skuespillere eller kameraene være for nære ilden. Det var ekstremt, men også noen av de gøyeste scenene vi gjorde.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Etter filmer som oljethrilleren «Pionér» og nå «Pyromanen» er han blitt vant til å jobbe med kompliserte og ukontrollerbare naturelementer.
– Trekkes du mot kompliserte oppgaver?
– Det har jeg tenkt en del på. Hvis jeg skal se en film, vil jeg se eller oppleve noe jeg ellers ikke får sjansen til. Derfor trekkes jeg mot historier som kan være vanskelige å filme, som for eksempel det å oppleve en brann, enten som offer eller brannslokker, eller pyroman. Jeg vil kjenne på de kreftene, være med på noe bare få får være med på.
Erik Skjoldbjærg var rundt 20 da han skjønte at han ville lage film. Vennene siktet seg stort sett inn på jobber i ligningskontor, kommune og bank, eller de ble håndverkere. Film var det ingen som drev med.
– Jeg vokste opp på sytti- og begynnelsen av åttitallet i utkanten av Tromsø. Det mest eksotiske var en som ville bli fotballspiller og klarte det, smiler han.
Selv ble han med i filmklubben og foretrakk å tilbringe ettermiddager og kvelder sammen med Scorsese og Fassbinder framfor skiløypa eller fotballbanen.
– Hva var din aller første store filmopplevelse?
– Som barn handler det om hvor underholdende og actionfylt en film kan være. Men i filmklubben så vi filmer som var engasjerende på helt andre måter, filmer som for eksempel «Taxidriver», og verkene til alle de mytiske filmskaperne som for eksempel Ingmar Bergman.
Han forsøkte seg som scenekunstner i et amatørteater, men fant seg ikke til rette.
– Det var gøy, men jeg følte ikke at jeg var noe god, at jeg ikke helt passet til den oppgaven. Jeg var ikke en av dem som blomstra på scenen.
Reiselyst drev ham ut i verden, og en stund fartet han rundt omkring i Asia og Australia, tok småjobber og levde livet før han kom hjem til Tromsø og ble nærradioredaktør. Da var han 21.
– Jeg dro til India og laget en bildeserie for ungdom og skoleverket. Etter det begynte jeg å tenke at jeg kanskje skulle lage film.
«Hvorfor ikke?» var den unge Skjoldbjærgs mantra. Han nektet å se begrensninger. For eksempel var det mange som fikk hakeslipp da han kom inn på regilinja på prestisjeskolen National Film and Television School i London, etter å ha fått nei fra medielinja på en skole i Kabelvåg. Men, man kommer ikke inn om man ikke søker, tenkte Skjoldbjærg, som hadde sett seg ut skolen som et mulig mål under en Interrailtur. I verdensbyen ble han kjent med en annen fattig student, Nikolaj Frobenius. Og allerede da begynte de å jobbe med ideen som skulle bli spillefilmen «Insomnia» – en spennende norsk film noir med Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg i hovedrollene.
– Tenkte du deg at det faktisk kunne bli noe så ambisiøst som en helaftens spillefilm?
– Det slo meg aldri at det ikke skulle være mulig. Når jeg først tror på et prosjekt, er jeg sta. Som for eksempel da jeg søkte meg til skolen i London var det mange som sa at du kommer sikkert ikke inn. Men hvorfor skulle jeg ikke komme inn, liksom? Den tanken bar meg langt.
Med spillefilmdebuten «Insomnia» fulgte det som helt nøkternt og nedpå må kunne kalles en eventyrlig suksess. I Norge fikk filmen helt ok kritikker, men da den kom til Cannes tok det av. Filmbibelen Variety pekte ut hans film som festivalens mest interessante på førstesiden.
– Det føltes helt fantastisk. Samtidig har jeg aldri har vært spesielt god til å ta verken dårlig kritikk eller skryt, jeg prøver å holde sånt på avstand.
– Er det ikke lov å ta av litt når man får så mye skryt?
– Jeg føler at jeg blir så påvirka, samtidig som at jeg ikke stoler på det. Jeg vil ikke at det skal styre meg, selv om jeg vet at det selvfølgelig påvirker karrieren min. Å bli bedømt kan skape frykt for å utfordre meg selv. Det vil jeg unngå.
I kjølvannet av den strålende internasjonale mottakelsen «Insomnia» fikk, kom tilbudene. Hollywood ville lage en amerikansk remake med Al Pacino og Robin Williams.
– Du tenkte fortsatt «hvorfor ikke?» går jeg ut fra?
Han ler.
– På ett punkt i livet mista jeg nok den typen arroganse. Jeg har i årenes løp skjønt at det er mye mer å lære, men jeg vil understreke at trua på din egen visjon er det aller viktigste. Evnen til å ikke gi seg er en egenskap du trenger fordi du jobber med såpass mye motstand, mye penger og mange folk involvert.
– Var du nysgjerrig på den amerikanske utgaven?
– Litt. Men de la seg nok så tett opp til vår film.
Hollywood ville ha ham over, tilbudene haglet og telefonen sto ikke stille. Gang på gang var svaret det samme: «Thanks. But no thanks». Ikke før noen namedroppet skuespilleren Christina Ricci ble han interessert.
– Jeg jobbet egentlig for å få mitt eget prosjekt gjennom, men så ble jeg utålmodig. Da jeg takket ja til å lage «Prozac Nation» var det fordi Christina Ricci var knyttet til prosjektet. Så jeg fløy over for å møte henne, men de hadde ikke noe manuskript som de ville vise meg.
Ikke før han satt på flyet hjem fikk han stukket et uferdig manus i hånden.
– Det falt ikke i min smak. Men Christina Ricci hadde sagt ifra at hun ønsket å jobbe med meg, og da begynte de å pushe. Jeg hadde blanda følelser fordi de ville i gang så fort, uten ferdig manuskript. Det handlet blant annet om at det var en periode der hun var ledig fra andre oppdrag, og at noe at de pengene som var gitt prosjektet måtte brukes innen en viss tidsramme,
Så etter tre måneder var han tilbake på plass i USA og gikk i gang å jobbe med et stjernespekket ensemble, som i tillegg til Ricci besto av Jessica Lange, Michelle Williams, Anne Heche, Jonathan Rhys-Meyers og ikke minst Lou Reed. Ved sin side hadde Skjoldbjærg den erfarne filmfotografen Erling Thurmann-Andersen.
– Jeg har bestandig følt meg komfortabel med å møte skuespillerne, og når du jobber med så erfarne folk som Lange, som har spilt så mye film, må du vinne folks respekt gjennom det du sier og gjør, sier Skjoldbjerg diplomatisk.
Men Jessica Lange var nedlatende og sarkastisk. Lou Reed var fjern og uinteressert. Skjoldbjærg innrømmer at det var vanskelig.
– Den første dagen på settet med Lange var krevende. Jeg snakker engelsk som annenspråk og etter de første par takningene måtte jeg gi henne instruksjon. Da merket jeg motstand. Lou Reed så ikke på meg den første timen. Hver gang jeg snakket til ham så han vekk. På et filmsett er det en prøvelse rent arbeidsmessig. Men over tid vant jeg tilliten deres. Når Lou Reed først så på meg – da virkelig SÅ han på meg. Da ble han ikke bare grei, han ble en venn.
– Hvorfor oppfører profesjonelle folk seg sånn tror du? Er det divatakter?
– Jeg tror det er en beskyttelse som ligger der. Skuespillere er ekstremt følsomme, hvis du ikke har den følsomheten har du egentlig ikke noe i det yrket å gjøre, for da har du ikke noe gehør.
Det skulle ta lang tid før «Prozac Nation» kom på kino. Den lignet overhodet ikke på «Insomnia», så de som hadde likt nordmannens debut ble skuffet. I tillegg foregikk det en forhandling mellom distribusjonsselskapet og produksjonsselskapet om kontrakten som de var uenige om innholdet i.
– Filmen ble på en måte et gissel, det tok lang tid, og da den først kom ut fikk den negative tilbakemeldinger. Det hjalp ikke at forfatteren gikk ut i New York Times og sa at den ikke var noe bra. Men hun var en løs kanon. Det visste jeg, så det plaga meg ikke så mye, smiler han.
– Hva var det med selve historien i «Prozac Nation» som du likte?
– Det handlet om noe reelt, en tilstand som folk kan forholde seg til. Og at jeg merket at Christina Ricci var personlig motivert for å lage den. Jeg føler i dag at det er en av de beste filmene jeg har laget.
Han er gift familiefar med base i Oslo. Og selv om han er en del ute på reise, påstår han at ungene hans vet hvem han er.
– Hvordan klarer du å sjonglere farsrollen med karriere?
– Vel, filmarbeid er periodearbeid og ganske uregelmessig. Det er bevisst at jeg ikke har brydd meg om tilbud fra utlandet de siste 12 åra, og tenkt at jeg vil finne en stemme, noe som engasjerer meg her hjemme i det samfunnet og den kulturen jeg har vokst opp i. Det handler selvfølgelig også om at jeg ikke vil være borte fra familien i lange perioder eller måtte ta de med.
Det har ikke skremt ham fra å påta seg krevende oppgaver på eget territorium. I 2010 laget han filmen om Nokas-ranet, og jobbet med et helt ukjent skuespillerensemble. Og med «Pioner» kastet han seg bokstavelig talt ut på dypt vann. Skjoldbjærg, som hadde likt dypvannsfeelingen i James Camerons science fiction-thriller «The Abyss» måtte lete lenge for å finne klart nok vann å sende hovedrolleinnehaver Aksel Hennie ned i.
– «The Abyss» ble filmet i en tank i Mexico, og er en av de dyreste filmene som er blitt laget da den kom ut. Vi hadde ikke den muligheten. Vi prøvde mye forskjellig, men som regel ser du ikke mer enn 10 til 20 meter under vann og da får du ikke de panoramabildene med den dybdefølelsen vi var ute etter.
Til slutt fant han en innsjø i Thingvellir Nasjonalpark på Island. Der sildrer vann fra en isbre ned gjennom lavasanden og ut i en dyp undervannskløft. Sanden virker som et filter og gjør at brevannet glassklart med uendelig sikt. Men for å illudere 400 meters dyp måtte vi filme på natta for å få det mørkt nok.
– Du måtte selv ned på bunnen?
– Ja. Og jeg likte det ikke, fikk litt klaustrofobi. men når du ført er under er det en helt ny verden som åpner seg, og man glemmer å være redd.
Nå skal han i gang med sesong 2 av TV-serien «Okkupert». Første sesong hadde høyt budsjett og høye seertall, men fikk blandet mottakelse. Blant annet klarte han å erte på seg russiske medier, som beskrev den som støtende og «Russland-fiendtlig». Skjoldbjærg tok det med fatning, han er ikke uvant med reaksjoner fra folk som føler seg personlig berørt av det han lager. Da det ble klart at han skulle lage film om Nokas-ranet der en politimann ble skutt og drept, vakte det stor forargelse blant folk som syntes det var usmakelig.
– Det er ikke lett når pårørende går ut på forhånd og kritiserer filmplaner. Ofte er det uten å vite hva vi vil, slik at det de kritiserer er deres egen frykt for hva det kan bli.
– Er det mulig å lage film eller TV-drama om alle hendelser, selv de som ligger kort tilbake i tid?
– Om jeg tror nok på en idé, prøver jeg å sette reaksjonene i perspektiv. Jeg spør meg selv: vet de egentlig hva det er vi har tenkt å lage? Ikke at jeg ikke hører på folks reaksjoner, men jeg tror det er svært få ting det ikke går an å lage film av.
– Selv om det er kontroversielt?
– Jeg tenker at om det er kontroversielt så er det kanskje også relevant. Jeg er i hvert fall ikke redd for den typen motforestillinger.
– Er det noe du kunne tenkt deg å gjøre på film som du ikke har gjort før?
– Jeg kunne godt tenkt meg å lage science fiction.
[ Les flere av Dagsavisens store helgeportretter her! ]
Fem favoritter
Musikk: «Ashes to Ashes» av David Bowie
Film: «Fire Walk With Me» av David Lynch
Bok: «Fahrenheit 451» av Ray Bradbury, science fiction om brannmenn som brenner bøker.
Mat: Brente mandler
Sted: Brannstasjonen på Finsland
