Den unge skuespilleren Trond Nilsen gjør et fascinerende menneskelig portrett som pyromanen Dag, mener vår anmelder. FOTO: NORDISK FILM DISTRIBUSJON AS

«Pyromanen» er som en ulmebrann av en film

«Pyromanen» har en underliggende intensitet hele veien, men også med et jevnt økende trykk som til slutt blir eksplosivt.

 

5

DRAMA

«Pyromanen»

Regi: Erik Skjoldbjærg

Norge, 2016

Filmen konsentrerer seg om hovedhistorien i Gaute Heivolls prisbelønte roman «Før jeg brenner ned», den ser bort fra sidehistoriene og at forfatteren skrev seg selv inn i romanen. Det fremstår som riktige valg, ikke bare for å rendyrke en filmatisk form, det bidrar også til filmens saktebrennende intensitet.

I bakgrunnen ligger den virkelige historien om pyromanen som herjet den lille bygda Finsland, drøyt fire mil vest for Kristiansand, der en rekke påsatte branner etterlot stedet i frykt og alarmberedskap på forsommeren i 1978. Filmen fremstår respektfull både i forhold til de faktiske hendelsene og til Gaute Heivolls roman, men den er også blitt et eget kunstnerisk verk og står seg på det. Hovedtyngden i fortellingen ligger på pyromanen selv og hans nærmeste familie, men man opplever også virkningen på et lokalsamfunn som utsettes for en uforståelig og skremmende trussel.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I utgangspunktet kunne det ha blitt en film om en diagnose, men «Pyromanen» tyr ikke til forenklet psykologisering. I stedet antydes noen mulige sammenhenger, byggesteiner i en skremmende personlighetsutvikling som den oppsiktsvekkende, unge skuespilleren Trond Nilsen gjør til et fascinerende menneskelig portrett, der de kliniske sidene av diagnosen kun fornemmes i bakgrunnen.

Les kommentar: Norsk film nede i en bølgedal (Mode Steinkjer)

Det er ikke feil å kalle filmen «thrilleraktig», slik romanen også ble karakterisert, men da må det raskt tilføyes at den også er mye mer. Den er et temmelig unikt portrett av bygdeliv og bygdeoppvekst i Norge sent på 1970-tallet, men først og fremst handler det om hvordan mistanker gradvis blir sterkere og til slutt håndfaste, og på den måten fører til en families sammenbrudd.

Og familien det gjelder er altså den lille familien til bygdas brannmester, med en tilsynelatende veloppdragen sønn som eneste arving. På overflaten ser det ut som om sønnen er et naturtalent til å være hjelpemann på brannbilen, men det er altså noe annet som ligger under. Vi i publikum ser tidlig at det er han som står for ildspåsettelsene, men vi ser også andre tegn som er ørlite avvikende. Og disse fanges sensitivt opp av Trond Nilsen i hovedrollen som pyromanen Dag.

Regissør Erik Skjoldbjærg bygger det hele opp detalj for talende detalj, heller enn dra veksler på mulighetene for sensasjonalisme som ligger i historien. I filmen ser det bestemt ut som om den norske utkanten har stått helt dønn stille siden 1978, vi transporteres til et landsens Norge fra før butikk-kjedenes inntog og noen generasjoner bakover i bildesign og byggeskikk. Vi er i Norge før oljerikdommen satte sitt preg, og det er fordømt konsekvent utført (slik det også var i Skjoldbjærgs forrige «Pionér»).

Mer om film finner du her

Det bidrar til atmosfæren i filmen at tidsbildet er så spesifikt, men det blir likevel underordnet i forhold til de nyanserike karakterene som skapes i pyromanen og hans nærmeste omgivelser. Skjoldbjærg har holdt seg unna de vanligste plakatnavnene blant norske skuespillere, og har i stedet satset på Per Frisch og Liv Bernhoft Osa som pyromanens foreldre. Det har gitt utbytte, man rent ut kjenner hvordan foreldrene martres av mistanker de ikke kan tillate seg selv å tro på.

Et dypdykk på innsiden av et forstyrret sinn er kanskje ikke det første du tenker å bruke kinokvelden på. Tenker du slik, så går du glipp av årets mest helstøpte, norske film.