Siste rama-Skrik

Blodet som farger himmelen. Sjøen, blåsvart som blekk. En likblek skikkelse ved kanten av brua, ansiktet forvrengt av angst. Edvard Munchs «Skrik» er tidløst. Det handler om den eksistensielle angst og overgår selv Mona Lisa i popularitet.

Onsdag går det under hammeren. Da selger Petter Olsen sitt eksemplar av maleriet «Skrik» på auksjon i New York. Maleriet forventes å selge for rundt en halv milliard kroner, og Olsen ønsker å bruke pengene til å bygge et stort kunstgalleri på Ramme Gaard i Vestby. Mange er forbannet, noen mener til og med det er umoralsk å selge et så betydelig kunstverk. Med andre ord, bildet slutter ikke å sjokkere enten det er på den ene eller andre måten.

Det begynte med en fortvilelse. «Jeg gikk bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg sto igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennom naturen.»

Slik skrev Edvard Munch selv en fiks ferdig tolkning av motivet som skulle bli hans mest ikoniske verk. Det var 1893. «Det er mytens år, året da en liten vinkneipe i Berlin nærmest får status som det ikke-latinske Europas kunstneriske sentrum. Det er året Munch maler «Stormen», «Vampyr», «Madonna», «Måneskinn», «Piken og døden», «Stjernenatt», «Dagny Przybyszewska», «Stemmen», «Soloppgang» i Åsgårdstrand og «Melankoli». Det er året han maler «Skrik.»

«Han opphisses av sine indre bilder, samværet med Strindberg, de forskjellige nordiske kunstnerne som kommer innom byen og er klare for en rangel», skriver Ketil Bjørnstad i romanen «Historien om Edvard Munch».

Munch beskrev den skjellsettende spaserturen som ga ham ideen til «Skrik» igjen og igjen. Han skisset og malte motivet på flere forskjellige måter. Men hvordan skulle han male et skrik? Hvordan kunne han best få fram det abstrakte i et bilde? Han rådførte seg med sin venn Skredsvig som oppmuntret ham til å fortsette å prøve. «Fortvilelse», med en mannsfigur som står og kikker over kanten på brua var en forløper, men ikke sterk nok. Først da Munch skrelte vekk alle unødige detaljer og kom opp med en fosterlignende skrikende figur av helt ubestemmelig kjønn og alder begynte det å svinge.

- Komposisjonen er flott, bevegelsen i den blodrøde himmelen, den mørke fjorden som bølger rundt og trekker blikket vårt inn mot det foruroligende midtpunktet, selve skriket. Det er noe umiddelbart som griper fatt i deg som betrakter og holder deg fast, sier seniorkonservator ved Munch-museet, Magne Bruteig.

Bildet, som er en del av «Livsfrisen», ble malt i en periode da Munch var omstridt som kunstner, og det er ingen hemmelighet at han følte seg motarbeidet av hjemlandet, forfulgt og mislikt.

- «Skrik» skapte stor oppstandelse da det var nytt. Det kom da også på et tidspunkt da Munch var mer beryktet enn berømt, og bildet føyde seg således godt inn rekken av skandalebilder han leverte i denne perioden, sier Bruteig.

Den grenseoverskridende måten han har klart å framstille det indre med det ytre på gjorde maleriet helt spesielt og meget nyskapende i sin tid, og på total kollisjon med nasjonalromantikkens harmoni. Det skapte vill debatt, og splittet kunstmiljøet der den ene delen så på Munch som en simpel skandalemaker og den andre som en kommende stjerne.

- Om du googler «Skrik» og «Mona Lisa» så tror jeg avgjort du får flere hits på «Skrik», sier Magne Bruteig.

- Delvis skyldes nok det hvordan bildet siden 1970-tallet er blitt brukt i populærkulturen, med alt fra politiske tegninger til mindre seriøse spinoff­effekter som henspiller på den veldig karakteristiske figuren i bildet. Alt dette utenomkunstneriske har bidratt til å gjøre bildet til folkeeie, sier Bruteig.

- Selv om bildet var anerkjent som et sentralt verk, hadde det ikke samme enestående ikonstatus i mellomkrigstida som det fikk senere. Da Oslo kommune fikk denne kjempegaven deisende i fanget, sendte de bildene på en internasjonal turné, blant annet til USA i årene 1950 til 1952, og først da ble det klart at «Skrik» var det bildet som vakte størst interesse blant folk. Fra 1970 og utover steg bildet helt opp i stjerneklassen.

«Skrik» har opp gjennom historien vært gjenstand for både forfalskninger, spektakulære tyverier og opprivende arvestrid. Munch lagde mange utgaver av bildet, og de fire gjeveste utgavene finnes i Norge, to eies av Munch-museet, ett av Nasjonalgalleriet og ett av Petter Olsen. Milliardæren er en av de få som har vokst opp med «Skrik» på veggen, og i et intervju med Financial Times fortalte han at han i barndommen trodde det forestilte en kvinne med langt blondt hår.

«Jeg har levd med dette bildet hele livet. Energien og styrken i mesterverket har bare økt med tida», sa Olsen til Financial Times og la til at han i tillegg til å bygge nytt museum for pengene synes bildet fortjener å havne et sted der det kan bli sett av flere. I dag eier Olsen 38 verk. Han arvet «Skrik» etter sin mor, noe som utløste en bitter arvestrid mellom ham og broren Fred. Olsen i 2001.

En vårnatt i 1984 tok Petter Olsen og hans da 78 år gamle mor seg i ly av mørket inn i familiegodset Forrest Estate i Dalry sør i Skottland. Ned fra veggene i shippingimperiet Fred. Olsens hovedsete plukket de 34 verdifulle Munch-malerier og fraktet dem bort. Det var storebror Fred. som hadde plassert samlingen her etter at han i 1969 fryktet at den norske staten skulle beslaglegge private verdier som et ledd i en «sosialistisk nasjonalisering». Dette kom fram under rettssaken mellom brødrene i 2001, et oppgjør som endte med at Petter Olsen fikk eneretten til å eie Munch-bildene som lå igjen i boet etter moren Henriette Olsen. Samlingens absolutte høydepunkt, pastellen «Skrik» fra 1895, er den som nå skal selges.

Munch-museets utgave av «Skrik» blir ofte beskrevet som den offisielle. De eier også, i likhet med Olsen, en pastell. Men det er Nasjonalmuseets versjon av bildet fra 1893 som regnes som det gjeveste. Tidlig om morgenen 12. februar 1994 ble denne «Skrik»-utgaven stjålet, det var samme dag som Lillehammer-OL startet. Mens verden frydet seg over dansende vetter, OL-floka, Sissel Kyrkjebø på isbjørn og Espen Bredesen med olympisk ild satte en frekk tyv uforstyrret en stige opp mot veggen på Nasjonalgalleriet, klatret opp, knuste vinduet og tok seg inn for så å klippe maleriet ned av veggen. Ranet ble gjennomført i løpet av 50 sekunder. Tyven etterlot seg en lapp med påskriften «Takk for dårlig sikring». Og stigen. Tyveriet ble betegnet som en nasjonal kunsttragedie.

Dekningen var større i danske aviser enn i norske. I The Times overskygget det OL-dekningen. Først i mai samme år kom maleriet til rette, takket være hjelp fra Scotland Yard. Pål Enger, som på det daværende tidspunkt var en kjenning av politiet, bedyret sin uskyld. I lagmannsretten hoppet han opp på bordet og kylte en vannkaraffel i gulvet i fortvilelse over å ha fått dommen som lød på seks år. Han hevdet høylytt sin uskyld, men innrømmet i et intervju med VG flere år senere at det var han som sto bak planleggingen og gjennomføringen av «Skrik»-tyveriet. I fire år hadde han planlagt tyveriet og det var ikke pengene som drev ham, men utfordringen og spillet. Han hevdet at de hadde stjålet et OL den dagen.

«Husker du da vi lekte gjemsel som barn, den følelsen av å bli funnet til slutt, det var sånn jeg hadde det med «Skrik»-tyveriet også. Alle visste at jeg hadde bildet, det ble et spill, men et dyrt spill, det kostet meg sju år i fengsel», sa Enger til VG og la til:

«Skal jeg komme meg videre med ærlige tanker, så kan jeg ikke lenger benekte at det var meg som sto bak.»

Enger hadde også ranet Munch-museet den 23. februar i 1988. Da hadde han klatret inn et vindu og stjålet det verdensberømte «Vampyr»-maleriet - verdsatt til minst 40 millioner kroner. Senere er han blitt framstilt som den skøyeraktige kunsttyven som selv ble kunstner, spesielt etter at han selv begynte å male bilder inspirert av Edvard Munch. Om «Skrik» har han fortalt at han lenge gjemte bildet mellom to treplater i familiens stuebord. Og at han moret seg hemmelig når onkler og tanter drakk kaffe og spiste Napoleonskake på toppen av verdens mest berømte kunstverk. Enger, i tillegg til å være en god fotballspiller, skal i en periode ha vært meget opptatt av Munchs kunst. I fengselet skrev han: «Det å være her blir liksom en del av livet. Det hjelper litt å vite at du er verdens mest omtalte kunsttyv. Å gå ut her i luftegården kan for meg nå sammenlignes med å debutere mot Real Madrid. Dessuten er det fantastisk å utfordre samfunnet. He he!»

Oslo 22. august 2004 kunne forskrekkede besøkende ved Munch-museet på Tøyen se en mann i svart hettegenser stå og rive og slite i «Skrik» for å få det løs fra veggen i galleriet. Minutter senere fortalte kafépersonalet at de så to menn løpe ut av museet med malerier under armen og hevet pistol. Slik ble «Skrik» og «Madonna» stjålet rett under nesen på dem alle, men de klossete ranerne hadde tatt feil av Munch-museets åpningstid og norgeshistoriens mest spektakulære kunsttyveri utviklet seg til et væpnet ran. To år senere kom bildene til rette. Bjørn Hoen ble tre ganger kjent skyldig i å ha medvirket til ranet. Etter fire års taushet snakket han ut. Nå hevdet han at de stjålne maleriene «Skrik» og «Madonna» skulle til David Toska, og at ranet ble finansiert med 200-lapper fra NOKAS-ranet.

Da Petter Olsen gikk ut med at han ønsker å selge sitt «Skrik» for å finansiere et nytt kunstmuseum på sin eiendom Ramme Gaard på Hvidtsten, ble det rett og slett ramaskrik. Noen mener rett ut at det er umoralsk å selge en av landets største kunstskatter. Andre vil gjerne ha en bit av kaka, som arvingene etter den jødiske kunstsamleren Hugo Simon, som ifølge Sotheby‘s ble tvunget til å selge «Skrik» billig til den norske skipsrederen Thomas Olsen, Petter Olsens far, og på den måten redde det fra nazistenes klør da familien flyktet fra Berlin til Paris i 1933. Uansett, neste uke går kunstverket under hammeren på Sotherby‘s i New York.

På Ramme Gaard tripper hønene fritt. Påfuglene brer sine fantastiske viftehaler bak den berømte scenen der London Shakespearekompani gjester hver sommer, og i dammen like ved den hemmelige hagen svømmer to svaner stille side om side. Harmoni, skjønnhet og ro preger Olsens renessansepark og økologiske mønsterbruk. Følger du stien gjennom hagen helt ned til stranden, kommer du til slutt til en grusvei som i slakk bue fører opp til et idyllisk, hvitt trehus. Her ferierte og arbeidet Munch helt fram til sin død i 1944.

«Etter å ha drukket seg fra sans og samling, blir Munch i 1908 akutt psykotisk», skriver Gerd Woll i boken «Edvard Munch og Danmark». Det er samme år som han med pistol skyter av seg et ledd av en finger etter et traumatisk brudd med kjæresten Tulla Larsen, noe han gjenforteller igjen og igjen, år etter år, til venner. Det hjalp liksom ikke at han hadde fått sitt store internasjonale gjennombrudd i Berlin seks år tidligere. Munch led av akutt paranoia og drakk som en svamp for å døyve nervene.

- I 1909 ble Munch skrevet ut fra nerveklinikken i København. Han lette etter et sted der han kunne jobbe hjemme i Norge, og dro først til Kragerø. Der fikk han ikke være i fred for nysgjerrige naboer og presse, så i 1910 fant han denne plassen, et lite hus som lå mellom skauen og sjøen. Her bodde han alene. Men hadde hester og to hunder, sier Stefan Docksjö, daglig leder på Ramme Gaard.

Den vakre strandeiendommen var opprinnelig et rehabiliteringssted for rike mennesker der de kunne pleie seg selv og flørte med likesinnede i sommerhalvåret. Sporene etter sanatoriet begrenses nå til skinnene etter det mobile badehuset som kunne kjøres helt ut i sjøen, de ligger fortsatt nedfelt i sementbryggen. Også kullboden der Munch pleide å male er borte. Men strandlinjen er den samme. Her i denne bukten minglet Christian Krohg, Hans Jæger og Lasson-døtrene Oda og Bokken med Munch og hans modeller. Hundene Boy og Vips kunne løpe fritt. Det var usjenert nok til at man kunne nyte et glass og bade naken i skumringen, og ja, hvem vet hva som kan ha foregått. Munch fant i hvert fall ro her, noe som avspeilet seg i bildene.

- Hit kom ingen nysgjerrige folk og pågående presse, det var kun båtene som seilte forbi som kunne spionere på ham. Her bodde han alene, og det finnes ikke så mange fotografier herfra, men derimot et godt skriftlig materiale. Munch skrev over 300 brev fra Hvidsten, og malte dessuten noen av sine mest berømte malerier her, som Alma Mater. Du kan kjenne igjen strandlinjen og Hurumlandet i det fjerne, sier Stefan Docksjö.

Sammen med det nye galleriet vil eiendommen nå bli åpnet for publikum, slik at de kan bli enda bedre kjent med Edvard Munch og hans kunst.

- Vi tenker at Munchs kunst er mer enn ett eneste maleri, og vår ambisjon er nå at Ramme kan gi interesserte en unik totalopplevelse, ved at de i tillegg til å se kunsten også får tilgang til å vandre i landskapet der han faktisk malte noen av sine mest berømte bilder, sier Docksjö.

Galleriet på Ramme Gaard er planlagt ferdig til Munch-jubileet i 2013, hotellet året etter. Hotellbygget har 43 rom og er inspirert av et norsk gårdshotell fra 1900, mens galleriet skal ligge under bakken. Som resten av Ramme Gaard holdes det sterk fokus på økologi og gjenbruk. Alle trærne rundt byggeplassen har fått beskyttende plankekåper på, ikke ett eneste tre blir hogget ned for at bygget skal få plass. Og bergveggene i bakken bevares, poleres og integreres slik at de blir en naturlig del av interiøret.

- Vår visjon er en helhetlig kunstopplevelse og vi håper at Nasjonalmuseet og Munch-museet vil se potensialet i et samarbeid, kanskje også bruke galleriet som en filial for nye utstillinger. Vi jobber med å komme i forhandlinger med Oslo by og Kulturdepartementet om hvordan et slikt samarbeid best kan forvaltes. På sikt vil det også kunne bidra til økt interesse for Norge som kulturnasjon, ikke bare et land man besøker for sport- og naturopplevelser. Vi har allerede hatt møte med turistoperatører fra hele verden som gjerne vil komme og oppleve Munchs kunst i et unikt miljø, sier Docksjö.

«Skrik» selges til høystbydende på Sotheby‘s i New York førstkommende onsdag.

Sissel Hoffengh

Journalist