Familie: Reidun Aass Olsen ca. 20 år (midten), foran mannen Kjell og storebroren (bakerst). De to jentene foran er hun tante til.

– Isak sa «J» sto for jøssing

Med nyttevarer som bukseseler og strømper i et knytte på ryggen gikk jødiske Isak Schapow fra Sætre mellom hus og gårder for å selge og ta småjobber. Reidun (91) husker ham som omtenksom og velkommen på gården.

 

– Han kom inn på tunet og satte fra seg tulten han bar på. Så var det ut på jordet for å jobbe. Moren min kunne ikke ha bryderiet med å lage noen spesiell mat til ham, så hun erklærte bare at «dette er det ikke grisefett i». Selv om det gjerne var det, forteller Reidun Aass Olsen (91) og smiler litt.

Ofte skulle han videre også, og Reidun og andre unger på gårdsbruket Selvig Søndre fikk være med, kanskje langs stien til Rørvik. – Det satte vi stor pris på, for det var spennende! Vi gleda oss til han kom, og fikk se hva han hadde med seg i «tulten» av strømper, undertøy og annet småtteri. Han fikk solgt litt hist og pist, husker hun.

Ante nordmannen hvilken risiko han levde under, ene og alene for sin etniske bakgrunn? Kona Jette møtte Reidun aldri. De to var barnløse.

– Han sa at det var for usikkert, sier Reidun. Selv om han verken uttrykte frykt eller bitterhet slik hun husker det, tror hun Isak Schapow må ha vært engstelig for familiens framtid.

LES OGSÅ: Det jødiske livet i Bragernes torg 8

– Du er jøde, du Isak

Reidun Aas Olsen har to ganger på kort tid blitt minnet på Isak Schapows skjebne i avisartikler når hun bestemmer seg for å kontakte Dagsavisen Fremtiden. Hun vil fortelle om et menneske det ellers er få spor etter. 91-åringen er aktiv på Facebook, og bruker «emotikon»-symboler med stor selvfølge – lysten til å følge med i verden er helt intakt.

Slik hun husker det, forholdt ikke folk seg annerledes overfor Isak, selv ikke da han gikk med ID-kort med en stor rød J forskriftsmessig sydd synlig på jakkebrystet:

– Du er jøde, du Isak! sa vi. «Nei, det står for jøssing, dette», sa Isak.

Hans far Abraham Schapow kom til Norge i slutten av 1890-åra, og bodde i Kristiania fra 1905. Utdannet skomaker, men bekledde rollen som schames (synagogejener) i synagogen i Bergstien i Oslo fra 1929 og til han døde i 1940, ifølge Oskar Mendelsohn «Jødenes historie i Norge». Kona Ida døde i 1939.

I 1942 blir parets tre sønner, to døtre, en svigerdatter og en sønnesønn deportert fra Norge.

LES OGSÅ: Hva skjulte politimester Mollatt?

Evner

Reidun begynner på skolen allerede som femåring – de eldre søsknene går jo, og hun begynner bare å slå følge. Etter fem år på grendeskolen må hun over i den rødmalte skolebygningen på Stranda, ikke langt fra der Motorbåtforeningens hytte ligger, da som nå. Hun er flink, og lærer Eggen får henne ofte til å lese litt ekstra når det er hennes tur. – Det er synd at du som har evner ikke har muligheten til å gå videre, sier han. Men middelskolen ligger i Sætre, hvilket innebærer tre kilometer å gå til buss, pluss reisen derfra. Før krigen har gården verken skikkelig veiforbindelse eller innlagt strøm.

– Da sa Isak: Du kan bo hos oss, forteller Reidun.

Var det realisme i det?

– Ja, det kunne jeg gjort. Det hørtes veldig forlokkende ut.

Reidun, som godt kan huske hvor sugen hun var på å lære mer, begynner aldri på middelskolen. I stedet kommer krigen.

LES OGSÅ: Unnslapp holocaust, ranet av Lier-lensmann

«Stripete»

Tyskerne skulle ha sitt av produksjonen, og innsamlingen var det utpekte folk i bygda som sto for. Nidkjære i tjenesten som de kunne være fikk de en egen karakteristikk.

– Vi kalte dem «stripete». Faren min var jo litt lur. Da en av kuene fikk tvillingkalver, husker jeg at en av dem ble lempet inn i hønsehuset, så støvet og fjæra sto. «Det må ha kommet en hane inn der», sa far. Det godtok de, og godt var det – ellers hadde’n ryki, sier Reidun.

Med laber tilgang på mat og andre nødvendigheter fikk selvikingene på gården også føle hvor stor familie de hadde.

– Det var som om de lukta det hver gang vi skulle slakte, smiler hun. Faren Stein var klar på at hjalp de til å plukke, så var det poteter å få.

– Da kom de i flokk og følge, og mor stelte i stand kjeler med suppe og grøt og delte ut. Vi var aldri alene, husker Reidun.

Opprinnelig fra Nybyen var ikke Stein født gårdbruker, men overtok den søndre delen av Selvig gård etter å ha vært til sjøs, som de fleste unge drammensgutter av sin tid. Han snakket både engelsk og tysk. Moren var født på Oscarsborg, faren var militær musiker og fanejunker Franz Wollmann, en pioner i både Drammens Parkmusikk og senere Marinens musikkorps i Horten. Reidun får pianotimer i Svelvik.

Det var også drønn fra kanonene på Oscarsborg Reidun husker best fra den dagen tyskerne kom – da faren vekket dem etter å ha fulgt med på krystallradioen. Før krigen var det nemlig verken innlagt strøm eller ordentlig veiforbindelse til gården langs Drammensfjorden på Hurum. Fra gårdstunet kunne den da 12 år gamle Reidun følge bombefly over horisonten i lav høyde der de fulgte dalsøkkene.

LES OGSÅ: Gestapo-sjefen som gikk under radaren

Husundersøkelser

Det ble anlagt fangeleirer, både i Svelvik og en russerleir på Sætre. Når noen rømte, hendte det ikke sjelden at de dukket opp på gården.

– Når puttis-tyskerne kom, lot vi som vi ikke visste at det lå noen på låven, husker Reidun. «Puttis» var en betegnelse på ridebuksene soldatene gikk med. Ofte kom de imidlertid ikke i tjeneste, men på kjøretur på fritiden, gjerne på motorsykkel med sidevogn. – Noen prøvde seg også på medbrakte ski, men neimen om de kunne stå! slår Reidun fast.

Hun gikk med illegale aviser fra bestefaren til broren, som slutter seg til gutta på skauen. Unge gutter fra drammensområdet som når det ble kjedelig kom også de på gårdsbesøk og hjalp til med det de kunne – gjerne iført ermeforklær og skaut.

Husundersøkelser var den store frykten. Arrestasjoner var ingenting å spøke med, og da Heimevernet på Verket ble pågrepet ble mange sendt på Grini.

– Vi tenkte at «neste gang er det oss», sier Reidun. Å møte tyskere i hverdagen kunne være skummelt nok. En gang Reidun syklet til skomakeren som holdt til rett på utsiden av leiren i Svelvik, skjedde det.

– Det nyttet jo ikke for oss å bruke penger, vi betalte ofte med ei høne eller noe flesk eller litt fløte. Denne dagen hadde jeg et glass tjora fast på bagasjen, og da vakta som sto utenfor tok et brått skritt fram skvatt jeg så jeg fikk sleng på sykkelen og glasset gikk i tusen knas. Jeg turte ikke snu meg for å se, men plukket fort opp og smatt inn døra, redd for å få en klo i ryggen. Men han sto visst bare og lo, forteller Reidun.

Reservasjon overfor tyskerne lærte hun av de eldre søsknene.

– Da broren min, halvannet år eldre enn meg, skulle klippe håret i Svelvik, ville jeg vente utenfor. «Får jeg se deg snakke med en av dem så dreper jeg deg!» sa han. En «tott», som vi kalte sjåførene som kjørte bilene, kom bort og spurte etter noe. Det var vel barbereren tror jeg, men jeg sto musestille og taus. «Er du dauhørt!», sa han til slutt. Men jeg var jo lovet juling om jeg svarte, sier Reidun.

Isak

Men aller verst var det for jøder. 25. oktober 1942 kommer telegrammet fra statspolitisjef Karl Marthinsen til landets politikamre. Alle jødiske menn over 15 år skal arresteres klokken 6 neste morgen, og «voksne jødinner» blir pålagt meldeplikt.

Om formiddagen den 26. oktober svinger en politibil opp foran butikken til Moritz Leopold Mollet i Sætre. Øyenvitner til arrestasjonen har fortalt at han virket rolig. I bilen sitter allerede Isak Schapow. Sammen med Mollets svoger Jakob Komnick blir de kjørt rett til Berg fangeleir i Vestfold.

Nøyaktig én måned etter at mennene er arrestert, er turen kommet til kvinner og barn. Isaks kone Jette blir sammen med Jakobs kone Julie og deres 15-årige sønn Beer kjørt til Amerikalinjens kai i Oslo. Sammen med 529 andre norske jøder tvinges de ombord i troppetransportskipet M/S Donau. Før skipet forlater Oslo på ettermiddagen, er også de tre hurum-mennene ført ombord.

Reidun fortsetter ikke på skolen. Når freden kommer er hun 17, og 19 år gammel fikk hun sin første huspost i Drammen, som fortsatt er hennes by.

Lite lært

I dag tenker Reidun på Isak og «J»-en som ble fatal for ham og familien. De livlige øynene mørkner.

– Forferdelig. En så snill person, lun, omtenksom, og så glad i unger.

Hun er ikke lenger sikker på at lærdommen som satt så sterkt etter krigen, preger Norge som før.

– Når jeg leser at vi skal lage oppsamlingssentre for asylsøkere – de behandles jo verre enn dyr. Jeg blir lei meg,

Og det er jeg ikke alene om.