1915: Simann-familien benyttet i tur og orden lokaler i Bragernes torg 10–8. Fotografiet fra rundt 1915 viser Manufakturutsalget i nr. 9, 2. etg. FOTO: DRAMMEN HISTORIELAG

Det jødiske livet i Bragernes torg 8

Om bygårder kunne snakke, hadde Bragernes torg 8 vært rik på fortellinger. Noen gjemt, men de fleste glemt: Bare biter av jøders virke i huset har latt seg plukke opp.

Av Audun Knappen

Israel Lapidus var 21 år gammel da han kom til Norge i 1890. Ni år senere giftet han seg med jevngamle Ida Simkowsky, som han traff i Bergen. Paret slo seg ned i Drammen, hvor Israel startet urhandel. De fikk sønnene Leif (1900–1950) og John (1905-1989).

Sin første forretning åpnet Israel i Hauges gate i november 1898, «ved Siden af Brandvagten». Men av en annonse i Drammens Tidende 13. september 1902 kan vi se at I. Lapidus da selger ur i et lokale «Skraa overfor Raadhuset». ‘Skrått overfor Rådhuset’ må bli på den andre siden av Engene, altså Bragernes torg 8, den delen som har fasade mot Engene 1. Det finnes et foto av Israel bak disken i en cigarforretning, hans egen. Innen han døde i 1905, må varesortimentet dermed ha endret seg, og etter mannens død viderefører enken Ida forretningen. I Drammens Adressebok 1925 yrkesbetegnes hun som «handlende». Under avsnittet Tobaks- og cigarforretninge står forretningen Lapidus oppført, men i 1938 melder hun opphør for forretningen.

En gang mellom 1915 og 1924 flytter Ida og sønnene inn i en leilighet i 3. etasje i Bragernes torg 8, til en leilighet med vinduene nummer fem til åtte, sett fra hjørnet mot Engene og ned langs hovedfasaden. På 30-tallet flytter John til Dronninggata 23, der han seinere skal bo med ektefelle og datter. Ida og Leif fortsetter å bo i Bragernes torg 8 resten av livet.Verken mor eller sønner fyller ut «Spørreskjema for jøder i Norge», og blir heller ikke arrestert og deportert i oktober/november 1942. Gjennom krigsårene lever de diskret og tilbaketrukket. Ida dør i 1946, mens Leif blir boende i leiligheten, ugift og barnløs, til sin død.

LES OGSÅ: Unnslapp holocaust, ranet av Lier-lensmann

Også familien Simann setter tidlig avtrykk i dette kvartalet, ved torgets østside. Første gang en Simann finnes oppgitt på adressen, er i Drammens handelsregister 5. november 1923. Da melder Julius Wulf Simann inn aksjeselskapet «Star» med nevnte adresse som bopel. Han dør imidlertid kort etter, i 1925. I handelsregisteret finner vi i november 1932 søsteren Amalie Simann med adresse «Torvet 8, Drammen»; det samme med broren Isak. Siden oppgis ifølge ulike kilder Bragernes torg 8 flere ganger som bopel for medlemmer av familien fram til krigsutbruddet. Hva som har vært deres leilighet i bygget, har det ikke vært mulig å få brakt på det rene.

Familien driver forretninger i både Kristiania/Oslo og Drammen. «Manufakturutsalget» var et navn familien brukte på én av dem. Når firmaet rykket inn på adressen Bragernes torg 8, vet vi ikke med sikkerhet, men flere kilder gir sikre utsagn om forretningens eksistens med forretningsfasade ut mot Engene. I en rapport fra SS heter det om den jødiskeide forretningen Manufakturutsalget A/S at den lå i «Engene, am Markt» («Engene, ved torget»). Mye tyder på at det var da Ida Lapidus la ned sin forretning, at søsknene Simann ganske umiddelbart overtok lokalet, som fremdeles er i bruk i dag. Også A/S Enggatens Kledesmagasin fikk adresse til Bragernes torg 8, da Isak Simann måtte oppgi lokalet sitt i Engene 1, revet i 1938/39. Han overtar et lite lokale mellom søstrenes forretning, og inngangen til Palassteatret. Dagsavisen Fremtiden har tidligere fortalt om familien Aron Selikowitz som ved folketellingen i 1910 bodde i «Bragernes torg 8,9». Hvor lenge de bodde i der, er uklart, og hva som var deres leilighet i bygget er heller ikke kjent.

For eldre drammensere er «Londonerbasaren» et begrep. Denne temmelig innholdsrike butikken med mangt spennende for både voksne og barn – mest barn – lå sentralt på hjørnet av torget og Engene. Forretningen solgte det som kaltes ‘kortevarer’, det vil si varer som ble solgt stykkevis, som for eksempel kammer, sakser, leketøy og andre småsaker. Kortevarer hadde tidlig vært vanlig blant jødiske omførselshandlere, og kortevarehandel i butikk var i mellomkrigstiden vanlig blant jøder både i Norge og i utlandet. I Drammen ble navnet registrert på et firma allerede 29. april 1912, men ikke av en jødisk innvandrer. Eieren byttet etter noen år navnet med et annet, og dermed sto navnet til fri bruk her i byen. I mellomkrigstiden det ble brukt på forretninger i minst ti store byer i Norge; og i Bergen fantes i årene 1906–1920 hele ni Londoner Bazar og tre Berliner Bazar. Endog Mjøndalen fikk sin Londonerbasar i 1913.

Den som på nytt plukket opp navnet i Drammen, var Harry Rubinstein (f. 1878). Han innvandret til Kristiania i 1906, og åpnet der samme år en kortevareforretning som ble en suksess. Oppildnet av fremgangen ville han etablere en kortevare-suksess også i Drammen. Den nye «Londonerbasaren» i Drammen ble registrert 2. juni 1928. Viktig i denne sammenheng var Josef Dworsky. Han ble i 1918 inngiftet i Rubinstein-familien gjennom Harrys søster Rosa.

LES OGSÅ: Hva skjulte politimester Mollatt?

Da Harry døde i 1931, måtte styret omorganiseres. Josef Dworsky, med adresse villa «Solglimt», Drammen, og Harrys datter, Elsa Rubinstein, Oslo, gikk inn i et nytt styre i 1932, med Josef som styreformann. Med ham fikk forretningen en deleier fra Drammen. Josef døde i 1937, men styresammensetningen var endret allerede i 1936 til å bli Harrys enke, Rebekka Rubinstein, og Ingvald Andersen, begge Oslo, og Marit Andersen, Drammen. Sistnevnte var også disponent.

Dette var situasjonen da de fire jødiskeide forretningene i Drammen ble registrert av SS allerede 2. september 1940. Én var Gabriel Baitz’ forretning i Hauges gate 104, de tre andre lå i Bragernes torg 8. At tyskerne registrerte jødiskeide forretninger, hadde bakgrunn i at tyske, ariske soldater ikke skulle handle der. Disse var kommet fra et land med en årelang rasjonering, et land der vekten var lagt på opprustning og ikke forbruk, til et land der det relativt sett bugnet av alle slags gode forbruksvarer. Mange ettertraktede artikler kunne derfor bli revet bort. Tyske soldater hadde penger å kjøpe for, og kjøpmennene kunne ikke nekte soldatene å handle hvis de gjorde opp for seg. Offiserene aksepterte at soldatene deres påførte befolkningen den påkjenning at varene ble kjøpt og sendt til Tyskland – men å handle i jødiske forretninger, der gikk grensen. Ingen av disse fire jødiskeide forretninger fikk klistret jødiskfiendtlige plakater på lokalene, slik man så noen eksempler på i andre byer på Østlandet.

Om Marit Andersen antas det at hun klarte å manøvrere forretningen gjennom krigen. Rebekka og Elsa flyktet til Sverige i 1942 som følge av forfølgelsene. Rosa Dworsky ble deportert.

Da Drammen kommune høsten 2015 registrerte og utarbeidet ei liste over «Krigens Kulturminner 1940-1945», ble Bragernes torg 8 oppført på lista, som en honnør til og et minne om den hardt prøvede jødiske minoriteten som så meningsløst fikk en dramatisk plass i vår okkupasjonshistorie.