Gestapo-sjefen som gikk under radaren

Lørdag 22. juli kommer journalist og forfatter Asbjørn Svarstad (58) til Nøstetangen norsk glassmuseum på Hokksund. Nordmannen, som har vært bosatt i Berlin de siste 20 årene, kommer til Hokksund for å fortelle om Hellmuth Reinhard, øverste leder for det tyske sikkerhetspolitiet Gestapos avdeling i Norge under andre verdenskrig.

– Hokksund er sentralt i Reinhard-saken, og fortsetter å være det. 20 år etter krigen, kunne det være vanskelig å dokumentere små og store forbrytelser som gikk på hans konto. Men det tilsynelatende umotiverte drapet som han utførte på Hokksund, skulle komme til å forfølge ham resten av livet, sier Svarstad til Dagsavisen Fremtiden.

Drapet på Sanden hotell

Journalisten har brukt de siste tre årene på et dypdykk i livet til den fremstående naziforbryteren Reinhardt, som 26. oktober 1944 drepte Olav Sanden – eieren av Sanden hotell – med flere skudd i ryggen.

– Det var på forhånd besluttet at fem sivilister skulle drepes denne dagen – handlinger som skulle sette nordmennene i angst og beven, og var en del av Reinhards terrorprogram. Olav Sanden hadde ikke drevet noe motstandsarbeid, likevel satte Gestapo-sjefen maskinpistolen i ryggen og tvang han ned i kjelleren for å finne et våpenlager han påsto at Sanden hadde gjemt. Plutselig skjøt han ham i ryggen, sier Svarstad.

Drapet skal tilsynelatende ha virket umotivert.

– Antakelig ville han vise både underordnede og sine sjefer at han var noe til kar, sier Svarstad.

Det var motstandsbevegelsen som fikk Gestapo-sjefen til å avlegge Hokksund et besøk.

– Gestapo gikk hurtig inn i Hokksund, stengte av alt i 24 timer og trakk seg ut igjen. De kom, fordi det var så mange motstandsaktiviteter i området, og det var også mistanke om at kommunistene hadde sterke baser der. Men det var helt «overkill» når de sendte inn nesten 5.000 mann, sier Svarstad om dagen da hotelleier Sanden ble drept.

Les også: Det seierrike nederlaget

Ble nesten ikke straffet

Til tross for sin fremtredende rolle i nazistenes rekker, klarte Reinhard å unngå å bli stilt for retten fram til 1967, og han levde helt til 2002, da han var 92 år gammel og antakelig mett av dager.

– Da saken hans kom opp i 1967, var det kun datteren som støttet faren. Hun hadde med seg en studiekamerat, som et par ganger ble med for å holde henne i hånden under rettssaken. Denne mannen ble senere professor Reiner Wirtz. Under et opphold i Norge mange år senere, ble Wirtz tatt med til Hokksund, og da han kom til Sanden hotell, tenkte han at «dette navnet har jeg hørt før». Etterpå begynte han å grave i tyske arkiver – med tanke på å skrive en Reinhard-biografi. Den ble han aldri ferdig med, før han døde av kreft. Jeg har fått lov av enken til å gå gjennom dette materialet, men jeg trodde dette ville være enklere og hurtigere enn det viste seg å være, sier forfatteren.

Boka om Hellmuth Reinhard skal ut våren 2018 på Kagge forlag, og har fått arbeidstittelen «Gestapo-sjefen som forsvant».

4,5 år i varetekt

Til tross for den fremtredende posisjonen Reinhard hadde blant de tyske nazistene, slapp han etter krigen unna med skarve fire og et halvt år i varetekt. I 1951 ble Reinhard erklært død i Tyskland. Først i 1963–12 år senere–ble han identifisert og prosessen fram mot rettssaken som ble påbegynt i 1967 kunne starte. Da hadde han gått rundt med sitt fødenavn Helmuth Patschke i flere år. Han hadde kun fjernet z-en fra Patzsche, som var hans opprinnelige navn.

– Han skaffet seg en sivil karriere. Først fikk han jobbe for amerikanske okkupasjonsmyndigheter–som i hvert fall på sikt må ha visst hvem han egentlig var. På 50-tallet gjorde han karriere og ble øverste sjef og bygde opp et velrenommert forlag som ga ut juridisk litteratur. Alle dem som hadde vært i Gestapo i Norge, visste hvor han befant seg og hvilket alias han skjulte seg bak. Men det var så mange som befant seg i samme situasjon og i brede kretser var det betraktet som forræderi å angi dem. Hele justisapparatet i Etterkrigs-Tyskland var smekkfullt av folk som hadde hatt posisjoner i Det tredje riket–og som selv hadde vært involvert i grusomme forbrytelser. Politimenn lot dokumenter forsvinne, statsadvokater brukte årevis på behandling, mens dommere gjorde sitt for at siktelser og tiltaler skulle forsvinne, sier Svarstad.

Reinhard har fått liten oppmerksomhet i Norge, til tross for at han ledet det beryktede Gestapo i Norge fra februar 1942 til februar 1945.

– Mannen er nesten helt glemt i den norske krigshistorien. Det alvorligste tiltalepunktet mot ham, var at han hadde personlig ansvar for deportasjonen av den første, store, gruppen norske jøder. I retten hevdet han å ikke ha noen anelse om hvilken skjebne som ventet dem. Denne løgnen måtte han tros på, fordi domstolen aldri fikk vite at han–før han kom til Norge – hadde tilbrakt tre måneder i Kiev, der holocaust allerede var i full gang, forteller Svarstad

Putativt selvforsvar

Under den første rettssaken mot Reinhard, utgjorde Sanden-drapet ett av fire tiltalepunkter. Asbjørn Sanden var kommet for å vitne om at faren hans aldri tok del i motstandsarbeid, og at det derfor ikke fantes noe motiv for at han skulle dø. Flere vitner beskrev detaljer fra handlingen, og sammenstilt med Reinhards egen forklaring, kom tysk høyesterett etterpå fram til at dette lignet mer på et overlagt drap, enn på medvirkning til drap med forsett. Dermed måtte denne delen av dommen behandles på nytt–og da for en lagmannsrett i Karlsruhe. Her stilte han med en stjerneadvokat som forsvarer og ble trodd på sin absurde forklaring om såkalt «putativt selvforsvar». Det handler om at selv om han ikke befant seg i fare, trodde han at han gjorde det–og dermed var han i sin gode rett til å skyte ned hotelleieren bakfra. Han hevdet i retten at han trodde Sanden var i ferd med å ta fram et våpen–en påstand som ble avvist av de to andre gestapistene som umiddelbart befant seg på åstedet. Det putative selvforsvaret var en modell som flere advokater–med hell–brukte for å få SS-forbrytere av den juridiske kroken, forklarer Asbjørn Svarstad.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I Reinhards fotspor

Han har gjennom de siste tre årene forsøkt å komme så nær Reinhard som mulig, både gjennom skriftlige kilder og gjennom dem som faktisk møtte og kjente mannen.

– På denne bakgrunnen, kan jeg trygt si at Hellmuth Reinhard ikke var noe trivelig menneske, heller ikke etter at han fikk av seg den svarte uniformen. Det er vanskelig å i det hele tatt finne fram positive sider ved ham. Han var en kverulant og en bølle, som hylte og skrek for den miste ting. Reinhard var rasende resten av livet over at «disse helvetes nordmennene» hadde utsatt ham for denne rettssaken–som sikkert kostet mye sosial kapital, men på ingen måte betydde utstøtelse fra det gode borgerskap, sier Svarstad, som mener at Reinhard personlig var den verste av alle de gestapooffiserene som gjorde tjeneste i Norge under krigen.

– Det er nok ingen her i landet som, kvantitativt, bar et større personlig ansvar for påførte lidelser. Han bestemte hvem som skulle sendes til Grini, hvem som skulle til konsentrasjonsleir i Tyskland og hvem av disse som skulle bli «nacht und nebel»-fanger. Han avsa egne dødsdommer, og pekte ut gode nordmenn som i terrorøyemed ble skutt på åpen gate. Reinhard som kan på mange måter karakteriseres som en «typisk gestapist» – men ikke av den lavpannede og sadistiske typen som nordmenn etter krigen forbandt med Gestapo. Han hadde utdannelse som jurist, og beviste til fulle at han var villig til å følge enhver brutal ordre ovenfra. Vi vet også at han personlig deltok under tortur. Det er faktisk vanskelig å få fatt på denne karens gode sider, sier Asbjørn Svarstad.

Han skal i helgen overnatte på Sanden hotell, som i dag drives av Roar Sanden – barnebarnet til den mannen som for nesten 73 år siden ble skutt ned og drept i kjelleren, og skal også legge ned krans på minnesmerket i Skriverparken i Hokksund, for å hedre dem som ble drept i det verste angrepet mot Norge siden Andre verdenskrig – terrorangrepet 22. juli 2011.