Fra nød til seier. Slik var frigjøringen i Drammen

I tillegg til de titusener nye borgere som fra 1. januar kan kalle seg drammensere, har flere generasjoner kommet til siden det utrolige året 1945. De færreste har vel lest seg gjennom bind V av Berit Nøklebyes drammenshistorie, så her får du kortversjonen av de lokale hendingene som fant sted i mai-juni 1945 i Drammen – da vi ble kvitt nazistyret, og etter hvert også de tyske okkupantene.

Den første meldingen om tysk kapitulasjon kom over tysk radio om morgenen 7. mai. De første forsiktige flaggene kom opp, men usikkerheten om kapitulasjonen virkelig gjaldt Norge, hang i hele 7. mai. Men den 8. mai brast det: en enorm glede og lettelse over at krigen var slutt bredte seg i befolkningen – en lignende kollektiv følelse hadde vi aldri tidligere opplevd i vårt lands historie. Første drammenser som flagget, skal ha vært Andreas Ellingsen; han drev melkebutikken «Kontroll» på Høytorget. Så fulgte resten av drammenserne opp, og byen ble et hav av flagg. De forhatte blendingsgardinene ble kastet på bålet, og byen sto fram i et lyshav om kveldene og nettene. Byborgerne samlet seg i tusener på gater og torg, og gleden var ubeskrivelig.

Hjemmestyrkene (Milorg) mobiliserte 7. og 8. mai. «Uniformen» var foreløpig bare nikkers, vindjakke og et armbind med det norske flagget på. Bare Vassfargjengen hadde militære uniformer som de må ha fått i flyslipp fra England. Raskt ble resten av «gutta på skauen» uniformert, med utstyr fra lagre i Sverige og England.

LES OGSÅ: Godt nyttår, AlphaZero!

Tyskerne i leiren på Gulskogen trakk seg i god orden ut av distriktet vårt 11. mai.

Saken fortsetter under bildet.

I leiren på Gulskogen holdt de tyske soldatene husdyr til eget forbruk. Foto: Tysk soldat stasjonert i Norge / Michael Stokkes samling

De forflyttet seg selv til Heistadmoen utenfor Kongsberg. Totalt hadde de på det tidspunktet 340.000 tropper i Norge. En overveldende militær styrke under kommando av «General der Gebirgstruppen» Franz Böhme. Hjemmestyrkene mobiliserte med 47.000 mann og noen få kvinner. Disse kvinnene utførte livsfarlig kurertjeneste under krigen. Men kvinnene som hadde deltatt aktivt i motstandskampen, fikk ikke være med i seiersparaden foran Slottet i Oslo 9. juni! Forestill deg en tilsvarende forbigåelse i vår tid – med tusener av vernepliktige kvinner i Forsvaret.

Eldre mennesker som oppholdt seg i Drammen på fredsdagen tirsdag 8. mai 1945, husker veldig godt at kirkeklokkene i byen ringte freden inn en hel time. Det ble et minne for livet, en uforglemmelig og virkningsfull lydkulisse.

For oss i Fremtiden ble det en ny oppstanden etter fem år i tvungen dvale. Vi kom med vårt første nummer etter krigen mandag 14. mai. Drammens Tidende ble utgitt under hele okkupasjonen og formidlet tysk propaganda, og midlertidig innsatt redaktør etter nazistenes fall Tord Wikborg måtte avbryte planen om fortsatt utgivelse av avisen inn i fredsuka, etter at det kom trusler om at avisas lokaler ville bli sprengt om den utkom.

LES OGSÅ: – Isak sa «J» sto for jøssing

Saken fortsetter under bildet.

Henry Karlsen var Fremtidens redaktør da krigen brøt ut, og ble kastet i fengsel da han nektet å la den tyske okkupasjonsmakten styre avisen. Var også redaktør for den illegale drammensavisen Norges Frihet, som kom ut med noen få numre fra juni til august 1942.  FOTO: NTB SCANPIX

Etter ordre fra Milorgs ledelse i Buskerud kom i stedet Fritt Norge som eneste dagsavis i Drammen de neste dagene, og erstattet dermed både Drammens Tidende og Fremtiden som frittstående titler i starten av freden. Fremtiden greide forøvrig aldri å ta igjen det økonomiske forspranget Drammens Tidende fikk i krigsårene.

Det demokratiske folkestyret måtte etableres på nytt i 1945, og Londonregjeringen vedtok forordninger for hvordan overgangen til et fritt Norge skulle foregå. Hjemmestyrkene skulle sørge for å få innsatt egnede og uhildede folk i sentrale posisjoner som ordførere. Bystyret i vår by, valgt i 1936, skulle ikke innkalles. Flere av medlemmene i dette bystyret hadde vist en unasjonal holdning under krigen. Naziordføreren og andre ledende nazister i byen ble arrestert og fengslet de første dagene. Berit Nøklebye navngir de tre fremste: politimester Kåre Lindheim (NS), fylkesmann Jens Hundseid (NS) og ordfører Ola Norstad (NS). De tjenestemenn i politiet som hadde holdt sin sti ren under krigen og Hjemmestyrker med begrenset politimyndighet, foretok arrestasjoner av NS-medlemmer, medløpere og «tyskertøser» i byen og distriktet. De arresterte fikk sine navn offentliggjort i avisene, også i Fremtiden. Med blikket rettet framover håper vi at dette var eneste gangen vi kom i skade for å ha operert som offentlig gapestokk.

Sjefen for Hjemmestyrkene i vårt distrikt, 40-årige Ahlert Horn, spilte de første fredsdagene en sentral rollen i gjenreisningen av vårt lokale folkestyre. Nyutnevnt politimester i Drammen, Harald Solumsmoen, spilte selvsagt også en viktig rolle ved å opprettholde ordenen i byen. 17. mai 1945 ble en regntung dag, men aldri har barnetoget vært større og stemningen bedre enn denne dagen. 7. juni, da Kongen kom hjem, reiste tusener av drammensere med flere ekstratog til Oslo for å bivåne hans inntog. Også da regnet det. «La det bare hølje ned, vi har Kongen, vi har fred!» var førstesideoppslaget til en av Oslo­avisene.

9. mai ble gamleordføreren fra før krigen, Karl Gundersen, utnevnt til sitt gamle verv og hentet fram igjen etter fem år. Han ledet det første utnevnte bystyre i møte 14. mai – et ministyre av utnevnte. Først ved kommunevalget 19. november fikk vi tilbake et folkevalgt bystyre, med 14 fra Høyre, 29 fra Ap, 1 Venstre, 9 KrF og 7 fra NKP. Karl Gundersen fortsatte som ordfører helt fram til 1958.

14. mai sendte Hjemmestyrkenes ledelse ut sin avskjedsproklamasjon og nedla sine verv. De fortsatte sine oppgaver med vakttjeneste og avvæpning av tyske avdelinger. 15. juli overtok Hæren Hjemmestyrkenes oppgaver. Fangene kom hjem fra fengsler og leire i Norge og Tyskland – mange måtte vente forgjeves på sine. De 2.000 tyskerne på Heistadmoen ble skipet ut fra Drammen havn, og i «bytte» fikk vi 3000 mann fra US Marines. De satte byen på ende, og var den rake motsetning til den disiplinen tyskerne hadde vist. 120 sovjetiske fanger fra Bangeløkkaleiren reiste hjem til et Russland i ruiner med et tap av menneskeliv på ufattelige 30 millioner – ti ganger Norges samlede befolkning den gang.

Saken fortsetter under bildet.

Foto: NTB Scanpix

Til sist minnes mange flyoppvisningen av Spitfires over byen. Ganske uvøren og uansvarlig, skulle vi tro! Men det gikk bra. Som det meste den gang.