Godt nyttår, AlphaZero!

Som seniorhjernen fokuserer sjakkroboten på de mest lovende trekkene – og forfølger ikke de dårlige.

Av Petter Fergestad, forfatter og spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Jeg vil skrive om endring denne gangen, et betimelig tema ved starten på et nytt år. Vi står foran store utfordringer. FN har listet opp 17 bærekraftmål. Det er et paradoks at kampen mot fattigdom står øverst på listen, samtidig som menneskeheten legger på seg. Gjennomsnittsnordmannen har lagt på seg åtte kilo de siste 40 årene. Framskriver vi denne trenden, vil han veie over hundre kilo innen utløpet av neste århundre. Holder vi bare ut lenge nok, blir vi undervektige.

Men framskriving av trender er ikke uproblematisk. Hovedpersonen min i «Armageddon-algoritmen» mente han kunne forutsi hvordan global temperatur vil utvikle seg. Det burde han kanskje ikke ha gjort, skulle det vise seg.

Solan Gundersen er en kløpper til å framskrive trender. Han studerte endringen i folks gjennomsnittshøyde og kom til at de fryktinngydende hærmennene på Stiklestad var tretti cm høye. I likheten med hovedpersonen min er imidlertid Solans rykte i fagmiljøet noe frynsete, så det kan være klokt å vente med å omskrive historien.

Endringer skjer ofte så langsomt at de først kommer til syne når vi som Solan studerer de lange linjene. Solan blir sjelden bekymret av det han finner ut, men Ludvik blir skremt. Han liker ikke endring. Og han er i godt selskap, motvilje mot endring ser ut til å være solid forankret i menneskenaturen. Vi vil at alt skal være som det er. Enten det gjelder havnivå, global temperatur, folketall eller normalvekt er det ikke nåsituasjonen, men framtidsspådommene som bekymrer.

Som jeg har skrevet før, det er de unge som bekymrer seg mest. Endringer i hjernen med årene gjør at vi tidlig i livet er mer som Ludvik, senere mer som Solan. Det er ikke gitt hvem som fra sak til sak har rett (påfallende ofte ingen av dem), men at Ludvik fokuserer mest på trusler, mens Solan ser mest på muligheter, gjør at oddsen tipper i retning Solan.

Forskning bekrefter at vi er disponert for å gjøre bedre valg jo eldre vi blir (innen rimelighetens grenser). Derfor er det litt betenkelig at samfunnets beslutningstakere blir stadig yngre. Gjennomsnittsalderen på stortingspolitikere (45 år) har aldri vært lavere. Eventuelle gullkorn fra den aldrende befolkningen blir lite påaktet.

Jeg kan skjønne hvorfor. Som representant for denne gruppen, vedkjenner jeg meg trekk som minner betenkelig om forfall. Jeg velger å kalle det endring.

For eksempel hukommelsen. Hvis jeg og en gjennomsnittlig stortingspolitiker får en liste med ord som vi skal huske, vil jeg gjøre det dårligst. Men hvis ordene blir gitt forskjellig verdi – i likhet med bokstavene i Scrabble – vil det ifølge forskning være omvendt. Politikeren prøver å huske alt, mens min hukommelse er selektiv. Jeg husker det jeg synes er verdt å huske og glemmer resten (det kan kona mi bekrefte). Forskjellen er ikke alltid like tydelig, men jeg finner trøst i at denne tilnærmingen får meg til å gjøre bedre valg enn da jeg var ung. Og i at kunstig intelligens har samme tilnærming.

Under sjakk-VM i romjula hørte vi om det nye sjakkprogrammet, AlphaZero, som slår alle mennesker og andre programmer. Det har til overmål utviklet seg selv, det fikk bare programmert inn reglene for flytting av brikker, resten lærte det ved å spille partier mot seg selv. Tidligere (menneskeskapte) programmer tresker gjennom alle mulige alternativer, mens AlphaZero fokuserer på de mest lovende trekkene og lar være å forfølge de dårlige. Den samme strategien som seniorhjernen bruker når den ikke kan forholde seg til alt.

Kunstig intelligens står ikke på FNs liste. Det burde den kanskje gjort, for den kan bli vår største utfordring. AlphaZero demonstrerer hvordan den kan overgå og overflødiggjøre oss. Den har imidlertid også potensial til det motsatte, gi oss en bedre tilværelse og kanskje selvvalgt livslengde. Det er opp til oss å realisere mulighetene og unngå truslene.

«Samarbeid for å nå målene» står på FNs liste. Med full rett. Evnen til tilpasning og samarbeid har vært nøkkelfaktorer i å gjøre mennesket unikt og dominerende blant jordens arter. Uten å mobilisere denne evnen greier vi ikke å møte framtidens utfordringer. Verken de naturlige eller de menneskeskapte.

Gjennom de 75 årene som er gått siden krigen i Norge, har jeg erfart hvordan samarbeid, oppfinnsomhet og lojalitet til felles verdier har overkommet store utfordringer og bygd et privilegert samfunn. Det er ikke spesielt norsk å være god, så jeg er sikker på at hele menneskeheten, når det virkelig gjelder, vil mobilisere det som trengs for å møte utfordringene fra fattigdom, klimaendringer, folkevandringer og kunstig intelligens. Vi har overlevd og utviklet oss gjennom store prøvelser, det vil vi fortsette med.

La oss likevel ikke være naive. Om vår art er robust, er vår kultur sårbar, Syria og Irak var en gang vår sivilisasjons vugge. Det som samarbeid gjennom generasjoner har bygget opp, kan våpenmakt og konflikt ødelegge på måneder. «Om et hus kommer i strid med seg selv, kan det ikke bli stående».

Framtiden har aldri vært mer spennende.