Nyheter

Tilstod for sin far i 1979

- Det var jeg som drepte fru Apenes, pappa. Slik kom tilståelsen fra den da 14 år gamle gjerningsmannen ett år etter at udåden var begått. Diskuter saken på vårt debattforum

Publisert Sist oppdatert

Men det var ikke til politiet tenåringen bekjente sin grusomme hemmelighet; han henvendte seg istedet til sin far om innbruddet som resulterte i likvidasjonen av Inger Johanne Apenes.

Nå, nesten 29 år senere, føler drapsmannens far en enorm lettelse over at sannheten omsider kommer for en dag. Demokraten snakket med faren kun få minutter etter politiet pressekonferanse i går:

-En fryktelig verkebyll

-Det var allerede i 1979 sønnen min mer eller plutselig sa at det var ham som hadde tatt livet av fru Apenes. Den gangen var han bare 14 år og jeg kunne ikke med min beste vilje tro at dette var sant. Derfor valgte jeg å slå meg til ro med at opplysningene han kom med var ren skjær sprøyt. Ja dette MÅTTE være en oppdiktet fantasihistorie, forteller den nå 42 år gamle gjerningsmannens far til Demokraten før han legger til:

-Da jeg likevel kort tid etter konfronterte sønnen min med uttalelsene han hadde kommet med blånektet han. Jeg måtte være dum som trodde på noe sånt, fikk jeg vite. Og det hjalp ikke selv om jeg presset ham aldri så mye. Han hadde definitivt ikke noe med denne saken å gjøre, sier faren til Demokraten.

-Men du klarte likevel ikke å forsone deg med tilbaketrekkingen av "tilståelsen"?

-Nei, jeg klarte ikke det. Setningene, utsagnet og historien han kom med i `79 fortsatte å ri meg som en mare. Istedet for å skyve saken fra meg fortsatte den fryktelige verkebyllen bare å vokse, medgir pappaen som likevel ikke involverte politiet.

-For det første så kan jo 13-14-åringer i de rette øyeblikkene få seg til å si litt av hvert som overhodet ikke eier rot i virkeligheten. For det andre så var det jo min egen sønn dette handlet om. Som far vil man jo instinktivt beskytte sine barn. Man løper ikke til politiet så sant man ikke er helt sikre på at avkommet har tråkket over streken. Og jeg var sant nok ikke helt sikker...

Oppsøkte politiet

Den aldrende faren fikk imidlertid aldri fred i sjela - selv om kontakten mellom de to hadde opphørt for mange år tilbake. I fjor høst tok han derfor skrittet fullt ut.

-Jeg gikk til politiet med saken. Selv om foreldesesfristen for lengst hadde gått ut var jeg nå blitt sikker på at opplysningene han ga meg i 1979 stemte med virkeligheten.

-Hvordan hadde du kommet til dette endelige standpunktet?

-Det er en lang, komplisert historie. Men alt i alt var det vel følelsene som tilsa det.

-Hva sier din sønn til at du kontaktet politiet om saken? Er du redd for ham?

-Nei, jeg er ikke redd for ham. Jeg frykter ingenting. Man er jo tross alt blitt nokså gammel. Dessuten så vet jeg at han ikke han finner på sånne idiotiske ting i dag. Hva han ellers sier om saken vet jeg ingenting om. Vi har ikke snakket med hverandre de siste åra. Men han vet jo at det var jeg som gikk til politiet. Det er jeg helt sikker på, forteller faren og understreker:

-Selv om han og jeg ikke har vært på bølgelengde på lenge så er det ikke min hensikt å skade ham. Tro meg - jeg ønsker både ham og familiens hans det aller beste for framtida. Og det viktigste nå er at mediene verner både ham og hans barn. Nei - årsaken til at jeg nå ville ha denne saken ut av verden skyldtes kun mitt eget ubehag med å sitte på den slags opplysninger, sier faren ettertenksomt.

Powered by Labrador CMS